En gang hold jeg tale ved Trygve Brattelis byste på Teie på Nøtterøy.

I 1997 da jeg var arkivleder ved Arbeiderbevegelsens Arkiv i Tønsberg ble jeg spurt om å holde 1. mai tale ved Trygve Brattelis byste på Teie på Nøtterøy. Dette var en stor ære, for her var det mange berømtheter før meg. Til og  med Gro Harlem Brundtland, Johan Jørgen Holst, Randi Bratteli og mange andre storfolk innen Arbeiderbevegelsen hadde vært der før meg.

Kjære forsamling. Gratuler med 50 årsdagen. 1.mai har nemlig 50 årsdag som offisiell høytidsdag i år. I 1947 besluttet Stortinget at 1. mai skulle være offisiell høytidsdag, og en tar vel ikke helt feil om en antar, uten å vite det, at han som vi skal hylle i dag muligens hadde en finger med i dette spillet også.

«Vi lærte han beundrende å kjenne som en stridskjempe ytterst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse.»

Disse ordene er skrevet av Trygve Bratteli onsdag 31.august 1932, altså for nesten 65 år siden.

Jeg velger å la dette sitatet være utgangspunktet talen min. Dette sitatet fant jeg i  Nøtterøy Arbeiderungdoms avis «Nøtterøy-ungdommen». Mannen som Bratteli beundrende hadde lært  å kjenne, var historikeren og politikeren Edvard Bull d.e. Bull hadde dødd på Rikshospitalet 5 dager tidligere  50 år gammel. Trygve Bratteli var da 22.

I det samme  innlegg tar Bratteli et oppgjør med hyklerne både utenfor partiet og ikke minst de som sto innenfor. Det er særlig svikerne innen egne rekker han refser. Fra folk utenfor kan man heller ikke forvente noe. Det er et sviende oppgjør Bratteli tar med hyklerne innen eget parti, og det ble vel ikke siste gangen han gikk til frontalangrep på mennesker han mente  for med svik.

«Ingen var vel så uforsonlig i sin revolusjonsvilje, ingen så lite innstilt på å slå av på de store prinsipper for å tekkes hverdagens stemmingsbølger som ham. Derfor står han også for all revolusjonær ungdom som inkarnasjonen av en uegennyttig, viljekraftig socialistisk kamp.»

Igjen et sitat. På ny ser jeg bildet av Bratteli for meg. Passer ikke disse ordene også på han selv. og senere.Var det ikke slik han sto fram selv akkurat på denne tida. Han var vel selv midt oppe i et press fra flere kanter, men sto steilt og modig i mot.

Engasjementet og tro på hva som var riktig, gjorde at han klarte å kjempe for saker han trodde på. Han var vel ikke direkte fintfølende i måten han ordla seg på på denne tida.  Direkte tungsindig virket han også  til tider. Redaktør Guldbrandsen i Vestfold Arbeiderblad nektet for eksempel å trykke et innlegg Trygve Bratteli hadde om streikebrytere på Nøtterøy. Innholdet tatt i betraktning , så var det vel injurier redaktøren var redd for.

Selv om jeg må medgi at jeg nok synes språkbruken i disse innleggene nok er i grøvste laget, og innholdet lite nyansert, blir jeg revet med, ikke minst av språk, innhold, men aller mest av engasjementet i Brattelis skriv.  Det er nesten så en blir litt misunnelig. Tenk å engasjere seg på en slik måte som han var i stand til.

Tanken vandrer til vår tid. -Hvor ser en et slik engasjement i dag?

Hvilke grupper er det som virkelig lar seg rive med, klarer å få med andre til å  kjempe for en sak de mener er viktig, og klarer åengasjere grupper av unge mennesker i dag.

Svaret er skremmende, svært skremmende.

Forskjellen er tydelig på mange punkter. Den gang var det de sterke gruppene som var skyteskive og mål for agitasjonen. I DAG ER DE DE SVAKE.

I stor grad finnes engasjement  hos rasister/nynasister og fotballpøbel. Dette  jeg sier nå er lite nyansert og satt på spissen. Allikevel er det dessverre en stor del av sannhet i det.

Mange unge mennesker i dag er i den samme situasjonen som Trygve Bratteli var i sin ungdom. Arbeidsledige, og uten noen som helst verdi. Ingen har bruk for dem. Selvfølgelig er dette en sterk forenkling, men at det er et sterkt engasjement i disse gruppene ser vi ofte.

At engasjementet git seg utslag i aggressjon og voldelige handlinger er beklagelig.

Når jeg tenker videre  var Brattelis engasjement av oppbyggende karakter. I dag er mye av engasjementet. av nedbrytende art. Vi andre sitter der og har det så bra. Vi har fått brød og sirkus. Det er alt vi forlanger.

Selv om dette høres dumt og banalt ut, så tenk om saker i dag som  kan skape et slik engasjement som Bratteli og hans partifeller viste den gangen. Å få folk til å bli revet med slik med at de kanskje går litt over grensa for hva som er sømmelig. Finnes det arbeidsfolk igjen rundt på arbeidsplassene som har et slikt engasjement. Tillitsmenn når vel knapt fram til folk med meldingene sine i dag.  Det er få folk på møtene. Har folk fått det for godt. Gjorde Trygve Bratteli og hans partifeller en for god jobb?

Men vi ser et engasjement blant en del unge mennesker. Dessverre har disse et fortegn som burde få mange av oss til kanskje reagere litt mer Brattelisk. Vi bør vel våkne opp og se hva som er i ferd med å skje.

Det jeg tenker på er høyreekstremistiske grupperinger som benytter seg av symboler og opptreden som vi godt kunne greid oss uten: voldsbølger, og økende vold i samfunnet i det hele.

Bratteli hadde andre saker å kjempe for enn de vi har i dag. Da var det snakk om arbeide, og anstendig betaling for dette arbeide slik at en fikk seg mat.

Bratteli og hans tid var engsjert i de oppbyggende saker og krefter. På alle områder var det om å gjøre å skape best mulig vilkår for folk.

I dag er dette problemet så fjernt fra mange, at det liksom ikke vedkommer oss lenger. I dag er det å kjøpe som gjelder, men vi blir ikke lykkelige av det. Undersøkelser viser at mennesker blir ikke lykkeligere gjelder det å få flere penger slik at vi kan kjøpe oss.

Trygve Bratteli gikk selv i bresjen for å kjempe fram mange av de reformene som vi nyter godt av i dag.

Det er vel ikke unaturlig når en tenker på bakgrunnen hans. Lik mange andre her på Nøtterøy, så vokste han opp i små kar. Folk av arbeiderklassen og småbrukerne her på Nøtterøy, gjorde det.

For Trygve Bratteli klarte å komme seg fram til en posisjon som gjorde at han kunne gjøre noe for de som kom etter han. Dette til tross for at han hadde mange odds mot seg, men likevel måtte han ha noe, og det var en ukuelig vilje til å få ting til.

Det er viktig det.

Jeg sitter og leker litt med tanken på hva Bratteli kunne ha gjort når han så disse problemene  som dukker rundt opp om oss idag.

Kunne det tenkes at han hadde tatt notisboka si og tegnet ned noen tanker om hva som skulle gjøre.

For eksempel: Skaffe  meningsfylt arbeid til mange av de unge mennesker som går rundt og føøler at de ikke er til nytte i dag.

Kanskje hadde han tenkt ut noen nye veier for å få de i arbeid som ikke kan eller ønsker å gå på skolen i 10-12 år før de begynner å arbeide.

Kanskje han hadde sett all energien i dag som går over i negativer retninger? Mulig han også hadde tatt et initiativ ovenfor ledende statsmenn i Norden og Europa for at de felles kunne komme fram til en løsning på de to store problemene som gjør seg gjeldene særlig blant unge mennesker i dagens vestlige samfunn. Rasisme/nazisme og  som utvikler seg i de mest skremmende retninger.

Kanskje en med hans bakgrunn, som virkelig fikk føle hva lediggang og arbeidsløshet var kunne brukt klarsynet sitt til å finne utveier.

Hadde han sett at det ikke først og fremst er økonomisk vekst vi trenger i dag. Mulig var det tid som var tid til hverandre og tid til å leve som hadde vært  noe han hadde vektlagt. Selvfølgelig blir dette bare spekulasjoner. Familien hans og de nærmeste  sitter kanske litt hoderystende igjen.

Selv har jeg vare lest og og hørt om Trygve Bratteli. Bildet jeg har dannet meg er vesentlig  ut i fra hans egne skrevne ting, men selvfølgelig også andres skrevne ord og utsagn.

Jeg vil avslutte denne lille talen med det samme sitat som jeg begynte, men denne gang noe omskrevet «av undertegnede

Vi lærte han beundrende å kjenne som en  kjempe fremst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse.»

Takk Trygve Bratteli!

7. desember

I dag skriver jeg og siterer litt om noe tankene mine har vært opptatt av de siste dagene. De dreier seg om en ung vakker kvinne fra Åsgårdstrand.  Hun heter Inger Lise Hansen, og har to store feil, kanskje tre. Hun er som sagt, ung,  meget vakker og kvinne.  Forferdelig! I tillegg har hun noen andre egenskaper. Hun er kunnskapsrik og modig.

Også er hun kristen. Det er her jeg lurer på om hunden kan være begravet. For det virker ikke at det er plass til unge, vakre, flinke og frittalende folk i KrF lengre. For hun har  vært aktiv i partiet i 12 år, og virker nok provoserende på mange. Sjøl er jeg langt fra enig i  alt det hun sier, men jeg beundrer henne for motet, og er det noe som trengs i norsk politikk så er det mennesker med sine meningers mot. Jeg tar med et sitat fra nyhetene på ABC i dag.

15 av 19 fylkeslag i KrF vil ikke ha Hansen med i partiledelsen videre. Hansen har vært aktiv i KrF i tolv år. Hun var leder i KrFU fra 2005 til 2007. Siden 2007 har hun vært andre nestleder i KrF. – To ganger har jeg fått landsmøtets tillit til å være nestleder. Det er jeg takknemlig for, sier Hansen. Hun vil ikke si om hun har bestemt seg for gjenvalg før hun har fått meddelt valgkomiteen.»

Hun sier også at hun velger i være i Krf sjøl om de ikke vil ha henne som nestleder.

Er det for liten plass i herberget, eller? Det har det jo vært før sånn like før jul et annet sted i verden, og alle kjenner vel den historien.  Julenattsfortellingen som var opphavet til vår julefeiring. Da han kom til sjels år og alder  ble han vel en smule radikal sjøl Jesus da han sa » La de små barn komme til meg, hindre dem ikke for Guds rike hører sådanne til. Dette lærte jeg en gang, og disse ordene forbinder jeg med å være kristen. Nå sier noen kanskje. -Dette gjelder jo barn.   I denne sammenhengen tillater meg å tolke sitatet litt videre , og tenker på barn i denne sammenhengen, som menneskeheten. Nå føler at jeg kunne skrevet lenge om dette og dem som setter seg opp over Gud og hindrer, men det skal jeg ikke gjøre. Ikke nå, men kanskje en annen gang.

Og jeg som trodde det var god takhøyde innenfor  den norske kirke og kristenverdenen i Norge. Kan jeg ha misforstått  eller  vært  naiv når jeg har trodd  at det er derfor kirkene er bygd med så stor takhøyde?

St. Hansdag = Handelens dag i Larvik

Jeg tenker på at i dag, den 24. juni, er det Handelens dag i Larvik, og  jeg føler det som en skikkelig provokasjon. For ikke så veldig mange år siden var St. Hansdag fridag i de tre søndre Vestfoldbyene  Tønsberg , Sandefjord og Horten. Fridagen var også innarbeidet i kommunale arbeidsavtaler. I Larvik, og så vidt jeg vet også i resten av Sydfylket,  var det  kjøpmann Albert Bøe som var den første som brøt fridagstradisjonen ved å holde forretningen sin  oppe St. Hansdagen. Han ble bøtelagt, men tjente så mye penger at han gladelig betalte boten i følge folk som bor i byen.
Det er trist å se at de som har som  mål å tjene mest mulig penger går i bresjen for å slette tradisjoner som er laget for folk flest. Det som er rart er at vi hadde råd til å gi folk fri den gangen vi ikke hadde så god råd. Et paradoks?

 I samme momentet tenker jeg også på at det er forretningsfolk som skaper nye tradisjoner som Halloween og Valentinsdagen. Dette er dager som egentlig aldri har hatt noen betydning i Norge- før forretningsfolk tok fatt i dem og «luktet penger». Det var dagens «lille» utblåsing.

Trygve Bratteli 100 år i 2010

 

I 1997  ble jeg spurt om å holde tale og legge ned krans ved Trygve Brattelis byste på Teie Torv på Nøtterøy. Jeg følte meg stolt og beæret over denne forespørselen, og  jeg var på denne tida arkivleder ved Arbeiderbevegelsens arkiv i Vestfold.  Grunnlaget for talen var arkivmateriale  fra Nøtterøy Arbeiderungdomsforening. Siden det i år er 100 år siden Trygve Bratteli ble født vil jeg gjerne legge ut talen min på bloggen.

Tale ved Trygve Brattelis byste på Teie Torv, Nøtterøy 1. mai 1997.

 

Kjære forsamling.

Gratulerer med 50 årsdagen. 1.mai har nemlig 50 årsdag som offisiell høytidsdag i år. I 1947 besluttet Stortinget at 1. mai skulle være offisiell høytidsdag.

 «Vi lærte han beundrende å kjenne som en stridskjempe ytterst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse.»

Disse ordene er skrevet av Trygve Bratteli onsdag 31.august 1932, altså for nesten 65 år siden. Jeg velger å la dette sitatet være utgangspunktet talen min. Dette sitatet fant jeg i  Nøtterøy Arbeiderungdoms håndskrevne avis «Nøtterøy-ungdommen». Mannen som Bratteli beundrende hadde lært  å kjenne, var historikeren og politikeren Edvard Bull d.e. Bull hadde dødd på Rikshospitalet 5 dager tidligere, 50 år gammel. Trygve Bratteli var da 22.

I det samme  innlegget tar Bratteli et oppgjør med hyklerne både utenfor partiet, og ikke minst de som sto innenfor. Det er særlig svikerne innen egne rekker han refser. Fra folk utenfor kan man heller ikke forvente noe. Det er et sviende oppgjør Bratteli tar med de han betegner som hyklerne innen eget parti, og det ble vel ikke siste gangen han gikk til frontalangrep på mennesker han mente  for med svik.

«Ingen var vel så uforsonlig i sin revolusjonsvilje, ingen så lite innstilt på å slå av på de store prinsipper for å tekkes hverdagens stemmingsbølger som ham. Derfor står han også for all revolusjonær ungdom som inkarnasjonen av en uegennyttig, viljekraftig socialistisk kamp.»

På ny ser jeg bildet av Bratteli for meg. Passer ikke disse ordene også på han selv. Var det ikke slik han sto fram selv akkurat på denne tida. Han var vel selv midt oppe i et press fra flere kanter, men sto steilt og modig i mot.  Engasjementet og tro på hva som var riktig gjorde at han klarte å kjempe for saker han trodde på. Han var vel ikke direkte fintfølende i måten han ordla seg på denne tida.  Direkte tungsindig virket han også til tider. Redaktør Guldbrandsen i Vestfold Arbeiderblad nektet for eksempel å trykke et innlegg Trygve Bratteli hadde om streikebrytere på Nøtterøy. Innholdet tatt i betraktning, så var det sannsyneligvis injurier redaktøren var redd for.

Selv om jeg må medgi at jeg nok synes språkbruken i disse innleggene nok er i ”grøvste” laget, og innholdet lite nyansert, så blir jeg revet med, ikke minst av språk, innhold, men aller mest av engasjementet i Brattelis skriv.  Det er nesten så en blir litt misunnelig. Tenk å engasjere seg på en slik måte som han var i stand til.

Tanken min vandrer til vår tid. – Hvor ser en et slik engasjement i dag?

Hvilke grupper er det som virkelig lar seg rive med, klarer å få med andre til å  kjempe for en sak de mener er viktig, og klarer å rive med seg grupper av unge mennesker i dag?

Svaret er skremmende,  svært skremmende. Forskjellen er tydelig på mange punkter. Den gang var det de sterke gruppene som var skyteskive og mål for agitasjonen. I dag er det de svake.

I stor grad finnes engasjement  hos rasister/ nynazister og fotballpøbel. Dette jeg sier nå er lite nyansert og satt på spissen. Allikevel er det dessverre en stor del av sannhet i dette utsagnet. Mange unge mennesker i dag er i den samme situasjonen som Trygve Bratteli var i sin ungdom. Arbeidsledige og uten noen som helst verdi. Ingen har bruk for dem. Selvfølgelig er dette en sterk forenkling, men at det er et sterkt engasjement i disse gruppene ser vi ofte. At engasjementet gitt seg utslag i aggresjon og voldelige handlinger er beklagelig.

Når jeg tenker videre så var Brattelis engasjement av oppbyggende karakter. I dag er mye av engasjementet  av nedbrytende art. Vi andre sitter der og har det så bra. Vi har fått brød og sirkus. Er det alt vi forlanger?

Selv om dette høres dumt og banalt ut: Tenk om saker i dag kunne skape et slik engasjement. Å få folk til å bli revet med slik med at de kanskje går litt over grensa for hva som er sømmelig. Finnes det arbeidsfolk igjen rundt på arbeidsplassene som har et slikt engasjement? Tillitsmenn når vel knapt fram til folk med meldingene sine.  Det er få folk på fagforeningsmøtene. Har folk fått det for godt? Gjorde Trygve Bratteli, hans partifeller og deres etterfølgere en for god jobb?

Men vi ser et engasjement blant en del unge mennesker. Dessverre har disse et fortegn som burde få mange av oss til kanskje reagere litt mer Brattelisk. Vi bør vel våkne opp og se hva som er i ferd med å skje.

Det jeg tenker på er høyreekstremistiske grupperinger, som benytter seg av symboler og opptreden som vi godt kunne greid oss uten. Voldsbølger, og økende vold i samfunnet i det hele.

Bratteli hadde andre saker å kjempe for enn de vi har i dag. Da var det snakk om arbeide, og anstendig betaling for dette arbeidet, slik at en fikk seg mat. Bratteli og hans tid var engasjert i de oppbyggende saker og krefter. På alle områder var det om å gjøre å skape best mulig vilkår for folk. 

I dag er dette problemet så fjernt fra mange, at det liksom ikke vedkommer oss lenger. I dag er det å kjøpe som gjelder, men vi blir ikke lykkelige av det. Undersøkelser viser at mennesker blir ikke lykkeligere gjelder det å få flere penger slik at vi kan kjøpe oss ting.

Trygve Bratteli gikk selv i bresjen for å kjempe fram mange av de reformene som vi nyter godt av i dag. Det er vel ikke unaturlig når en tenker på bakgrunnen hans. Lik mange andre her på Nøtterøy vokste han opp i små kar. Folk av arbeiderklassen og småbrukerne her på Nøtterøy, gjorde det.

For Trygve Bratteli klarte å komme seg fram til en posisjon som gjorde at han kunne gjøre noe for de som kom etter han. Dette til tross for at han hadde mange odds mot seg, men likevel måtte han ha noe, og det var en ukuelig vilje til å få ting til.

Det er viktig det.

Jeg står og leker litt med tanken på hva Bratteli kunne ha gjort når han så problemene  som dukker rundt opp om oss i dag. Kunne det tenkes at han hadde tatt notisboka si og tegnet ned noen tanker om hva som skulle gjøre. For eksempel: Skaffe  meningsfylt arbeid til mange av de unge mennesker som går rundt og føler at de ikke er til nytte i dag. Kanskje hadde han tenkt ut noen nye veier for å få de i arbeid som ikke kan eller ønsker å gå på skolen i 10-12 år før de begynner å arbeide. Kanskje han hadde sett all energien i dag som går over i negativer retninger? Mulig han også hadde tatt et initiativ ovenfor ledende statsmenn i Norden og Europa for at de sammen kunne komme fram til en løsning på de to store problemene som gjør seg gjeldene særlig blant unge mennesker i dagens vestlige samfunn. Rasisme/nazisme og  som utvikler seg i de mest skremmende retninger. Kanskje en med hans bakgrunn, som virkelig fikk føle hva lediggang og arbeidsløshet var, kunne brukt klarsynet sitt til å finne utveier.

Hadde han sett at det ikke først og fremst er økonomisk vekst vi trenger i dag. Selv har jeg bare lest og hørt om Trygve Bratteli. Bildet jeg har dannet meg er vesentlig  ut i fra hans egne skrevne ting, men selvfølgelig også andres skrevne ord og utsagn. Jeg vil avslutte denne lille talen med det samme sitat som jeg begynte, men denne gang noe omskrevet av undertegnede.

” Vi lærte han beundrende å kjenne som en  kjempe fremst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse.”

Takk Trygve Bratteli!

En samfunnsfiende?

Noen mennesker i landet vårt har det bra, andre har det ikke fullt så bra,  og jeg har også hørt om at noen har det dårlig. Til og med svært dårlig. De kan være syke, ikke ha noe sted å bo og mat er det også vanskelig med til tider. Allikevel er dette barnemat sett i forhold til den som antagelig har det værst her i landet vårt. Jeg tenker da på stakkars Stein Erik Hagen. Han har det så vondt han stakkar, at han vil flytte fra landet vårt. Jeg synes så inderlig synd på han. Tenk det da. Flytte fra Norge fordi han er så rik. Det må være en forferdelig avgjørelse å ta. Det spørs om han ikke ligger våken om natta også.

På begynnelsen av 1800-tallet flytta det også folk fra Norge, men da av en helt annen grunn. De var fattige, og var nødt til å flytte for å overleve. Ca 1 millon nordmenn emigrerte til Amerika og andre verdensdeler i løpet av en hundreårsperiode.  Ønsket var å skape et nytt liv, få et levebrød, slik at man kunne holde liv i familien sin.

Hagen flytter fordi han har for mye levebrød.  Blir aldri mett ser det ut til. «Stakkars mann»,  sier jeg på ny. Stakkars han som må kjøre helikopter når han skal fram og tilbake til hjemmet sitt.   Så tenker jeg litt videre – Lurer på om han ler mye, om han har oppdaget hvor deilig og befriende det er. Slutter der, for dette vet jeg ingenting om. Selvfølgelig er jeg ikke i stand til å skjønne problemet hans, for jeg har aldri vært rik, ikke på gods og gull i hvert fall.

Nå blir det ikke til at han flytter allikvel da, for han angra seg. Sjønner han godt jeg. Jeg hadde heller ikke flytta fra Fritzøehus sånn uten videre hvis jeg hadde bodd der. Der er det jo fantastisk flott. Også Vestfoldkysten, Larviksfjorden, Nevlunghavn, Mølen og alskens herligheter vi har her i fylket. Lurer på om han ikke har ei lita hytte på Sørlandet også. Heldiggrisen. Der ser du Hagen. Du har noe som er bra.:-)

Heldigvis fantes det en annen løsningpå problemet hans. Han sender døtrene sine til Sveits i stedet. Som han sier i et intervju i Aftenposten: «Måten regjeringen har lagt seg etter familien har helt klart vært belastende for mine barn. Vi er jo utpekt som samfunnsfiender. Samfunnsfiende er i grunnen et sterkt ord. Jeg dveler litt ved hvordan jeg oppfatter dette ordet. Samfunn er oss alle sammen. Fiende er for meg en som motarbeider eller angriper noe – i dette tilfellet samfunnet. Om Hagen er en samfunnsfiende kan jeg ikke si noe om , men at han  har vært avhengig av hver eneste en av oss som utgjør samfunnet for å bli rik  er helt sikkert. Lurer på om han tenker på det noen ganger.

17. mai tale.

For 10 år siden ble jeg spurt om å holde 17. mai tale i Stavern. På dette tidspunktet bodde jeg på Gumserød og var leder for prosjektet med å tilbakeføre landskapet på gården til gammelt beitelandskap. Det var lederen av 17. mai komiteen Olav Årneshaugen som spurte meg. Jeg følte meg beæret og takket ja.

Å holde 17 mai tale var en stor utfordring. Jeg synes det kan være morsomt å legge inn denne talen nå ti år etter. Den er fremdeles aktuell

17. mai 1999.

Forventninger er det ordet jeg forbinder med 17. mai. Forventninger og glede- Forventninger til dagen, opplevelsene og stemningen. I barndommen var 17. mai dagen jeg gledet meg til hele våren. Det var den fineste dagen i året, sammen med julaften. Ikke minst skulle jeg få nye klær til 17. mai, og dette var stort.

Jeg husker sitringen og spenningen i kroppen da jeg gikk til sengs om kvelden den 16. Hva skulle neste dag by på?  Flagget var nystrøket, og nyinnkjøpt kjole og  jakke hang på skapet i stua. De nye skoa sto ved siden av senga mi. Jeg var så spent at jeg nesten ikke fikk sove.

Grytidlig ble vi vekket av ”hurrabilane” som vi kalte dem. Dette var lastebiler med høye lemmer, og bilene var pyntet med bjerkeløv, flagg og en stor rød, hvit og blå maiblomst  var festet foran på støtfangeren med ståltråd. Seinere på dagen ble lastebilene brukt til å frakte folk til de forskjellige arrangementstedene. Vi satt bakpå lasteplanet. Det gikk ikke mange busser der jeg vokste opp ytterst på Nøtterøy.

Da hurrabilene kom var det slutt på søvnen, men noen ganger hadde jeg ligget våken og ventet på at de skulle komme.  Jeg fikk aldri lov til å stå opp ved 4-5 tida, derfor ble tida etter at jeg våknet brukt til å vente. Disse timene ble like lange som julaftenstimene.

Endelig ble det på tide å stå opp, finstasen skulle på og vises fram til venninner og venner. Mor hadde gitt meg formaninger om ikke å skitne meg til. Det var viktig at klærne var reine i hvert fall til toget var ferdig. Selv om jeg var forsiktig før jeg dro hjemmefra, hendte det allikevel at hvite strømper som ikke var helt hvite lenger, måtte skiftes ut med et par reine før jeg skulle av gårde. Mor hadde bestandig et par som  reserve.

17. maitoget har vært av stor betydning for meg så lenge jeg kan huske. Korpsmusikken fikk blodet til å bruse, og automatisk gikk jeg i takt. Det var flott!

Før jeg begynte på skolen fikk jeg ikke gå i 17. maitog, derfor var forventningen enorm første gangen jeg skulle gå i tog i 1. klasse. På forhånd hadde vi øvet i skolegården, vi gikk tre i bredden og hadde lært alle 17. maisangene utenat. Dessuten hadde vi fått innprentet at flagget skulle bæres høyt hevet og viftes med. Subbing med flagget langs bakken var nærmest dødssynd.

Det var moro å gå i 17. maitog. Seinere ble det moro å se på 17. maitoget. Først på egne barn og nå også barnebarna. Norske flagg og nyutsprungne bjerker danner ofte en vakker ramme om nasjonaldagen vår, og hva er vel 17. mai uten korpsmusikk og nasjonaldrakter. Tanken: «Hvor godt vi har det som har et barnetog som det viktigste innslaget på nasjonaldagen» strømmer inn i meg hver 17. mai. Så heldige vi er som har friheten og muligheten til å feire denne dagen.

Da jeg var liten syntes jeg ikke det var noe stas med 17. mai taler. Ærlig talt skjønte jeg ikke stort av alt snakket om fedrene på Eidsvoll som hadde utrettet denne bragden å skaffe Norge en grunnlov og gitt oss friheten. Stort sett syntes jeg talen var kjedelig, og mannskorene med sine hvite luer som sto der og sang hadde jeg heller ikke særlig sans for.

Heldigvis får en et mer nyansert syn på tingene etter hvert. I mange år har jeg følt en dyp beundring for fedrene på Eidsvoll, disse forholdsvis unge mennene som utførte den første politiske handlingen i Norge: Å skaffe Norge en Grunnlov.

De møttes på Eidsvoll den 10. april i 1814, og på under 1 ½ måned klarte de å utforme Grunnloven som ble underskrevet den 17. mai for 194 år siden. Da de den 20. mai rakte hverandre hendene, dannet en broderkjede og istemte «Enige og tro til Dovre faller», var mangt et øye vått i følge en av deltagerne.

Troen på Norge som selvstendig nasjon var viktig, og denne troen har vist seg å være sterkt rotfestet i det norske folk seinere også. Ved unionsoppløsningen med Sverige i 1905, krigen mot Hitler-Tyskland 1940 -45 og ikke minst under de seinere års EU avstemminger, har det vist seg at det norske folk har lyst å bestemme i eget bo.

Nasjonalisme kaller vi dette begrepet. Jeg syntes engang at dette var en flott betegnelse. I dag knytter det seg både positive og negative følelser til dette begrepet. Nasjonalisme er basert på prinsippet om nasjonens egenverdi.  Den gode nasjonalismen kan virke inkluderende, den gir oss trygghet på vårt eget ståsted, slik at vi våger å se andre folkeslags behov og gjør oss i stand til å åpne oss for impulser utenfra. Samtidig kan vi selv bidra med å spre norsk kultur til andre deler av verden.

For eksempel feirer jo etterkommere av utvandrede nordmenn i USA 17. mai slik at det faktisk vekker oppsikt i statene. Vi synes det er flott, og føler at nordmenn virkelig er flinke til å ta vare på kulturarven sin.

Er vi like positive hvis innvandrere, asylsøkere og fremmedarbeidere her i landet forsøker å ta vare på sin kultur? Eller forlanger vi at de skal bli integrert i det norske samfunnet så fort som mulig.

Hva er egentlig norsk kultur?

Folk med litt historiekunnskap vet at vår nåværende kultur et konglomerat av impulser og inntrykk plukket opp i fra hele verden. Vikinger, pilegrimer, oppdagelsesreisende og sjøfolk har gjennom århundrer for ikke å si årtusener, brakt med seg impulser fra andre land, både europeiske og oversjøiske.  Dette kan vi se på mange samfunnsområder, for eksempel arkitektur, klær, språk og musikk.

De siste 60 årene har vi blitt mere påvirket av utenfra enn noen gang tidligere.

Etter annen verdenskrig ble det vanlig at folk får ferie, flere penger mellom hendene, og begynner å reise på ferieturer til utlandet. De og tar med seg inntrykk hjem, særlig i matveien. Vi spiser eksotiske retter, og mange av innvandrere bidrar med sine butikker til at vi også får tak i råvarene vi trenger til de nye matvanene våre. Imidlertid ser jeg et paradoks i denne sammenhengen. Det virker som vi ikke klarer å akseptere menneskene som har skapt vanene vi fornøyd etteraper.

På 1900-tallet har også nasjonalismen ført til krav og kamp for nasjonal frigjøring i de tidligere koloniområdene i den tredje verden.  I tillegg har vi sett at undertiden kan nasjonalismen i et land, særlig et mektig land, bli så sterk at den fornekter andre nasjoners rett til nasjonal uavhengighet. Den tyske nazisme og den italienske fascisme er slike ekstreme former for nasjonalisme.

De meste groteske eksempler på dette, ligger ikke mer enn litt over 60 år tilbake i tida, da Hitler og Mussolini prøvde å legge under seg hele verden, og mange her har opplevd denne vonde tida.

Da jeg vokste opp på 1950 og 60 tallet, hørte og leste jeg stadig etterpåklokskapens penner som skrev om mellomkrigstida. «At ingen så faren, og ikke skjønte noe den gangen da Mussolini og Hitler kom til makten». Det var utilgivelig å være så blåøyd. Noen var frampå med advarende ord før krigen, den gangen også, men de ble lite hørt.

Fra grunnloven ble underskrevet og fram til i dag har Norge og verden gjennomgått eventyrlige og utrolige forandringer. Bare i det siste hundreår har vi hatt en utvikling som nesten kan ta pusten fra oss. Når jeg ser rundt meg føler jeg en uro for framtida.  Redd for at uoverensstemmelser for n`te gang blir løst ved storkrig. Heldigvis  ser vi jo også en sterk vilje til å løse konflikter ved hjelp av diplomati og forhandlinger.

Samtidig blir problemer som skal løses stadig mer sammensatte.  Det er flere og flere hensyn som skal tas når avgjørelser skal treffes. Selv i lokalpolitikken blir det vanskelig å ta avgjørelser fordi saker som skal løses blir for store. Politikerne, i allefal de lokale, er vanlige mennesker som arbeider for livets opphold ved siden av å drive politikk. Tiden til å sette seg inn i sakene blir for knapp, mye av saksbehandlingen og dermed makten  blir overlatt til byråkratene som ofte avgjør saken fra sitt ståsted. Beslutninger blir derfor tatt på tynt grunnlag og misnøyen med de som styrer samfunnet vårt brer seg. Saker blir for kompliserte og det blir avsatt for liten tid til å behandle ting.  Det forventes effektivitet. Som regel kan en slik saksbehandling få store konsekvenser for de som kommer etter oss.

Vi er blitt rike på gods og gull, men fattige på tid. Selv om vi faktisk har all den tid som finnes. Alt det vi ikke rekker å gjøre til daglig, fører til at søndager og andre fridager må brukes til hverdagslige gjøremål. Fridager og høytidsdager er for mange i ferd med å gli over i hverdagen.

Det lå et innsmett i avisa nylig. Forsiden var en prydet med bildet av vakker rosebukett med vakker overskrift i store snirklete bokstaver. Ja vi elsker.. lengre ned på siden kom teksten …… å handle.

Det er dette det ofte handler om i dag, livsinnholdet blir stort sett blir å handle. Vi arbeider mye og skal lokkes til å tjene flere penger, slik at vi handler og handler, derfor må vi tjene enda mer.  Nå er det til og med forslag om å gjøre også søndagen til handledag. Hva i all verden skal vi med alt det vi handler?

Politiet opplyser om sterk økning i kriminalitet blant 14-15 åringer som stjeler som aldri før i butikkene for å være oppdatert på bruk av merkevarer.

Hvordan blir holdninger formidlet i dag? Mye blir overlatt til skolen, men skolen har ikke mulighet til å ta opp kampen, hvis det ikke er et samarbeid med hjemmet. Vi har veldig mye å tilby både barn unge og eldre i dag hvis vi bare tar oss tid. En omprioritering av tidsbruken er kanskje en av de største utfordringer vi står ovenfor i dag. Det finnes mange utrolig flotte ting vi kan gjøre som egentlig ikke koster noe. Er det noen som har noe å tilby bør det jo være vi, de foresatte. Hvem er det som har ansvaret for den oppvoksende slekt om ikke de som setter dem til verden.

Vi trenger eldre menneskers kunnskap og erfaring. Vi trenger foreldrenes kjærlighet til barna sine, slik at de også tar seg tid til å se hvor verdifullt det er at ungene føler at de er verdt noe. Og vi trenger ungdommens friskhet, positive energi og entusiasme, og ungdommen trenger å føle at de er noe verd. For å være til overs og bli oversett er fælt. Det er vel noe vi har erfart de fleste av oss voksne. Allikevel fikk vi ofte følelsen av vi var til nytte, for vi hadde ofte en jobb å gå til. Selv om vi var slitne når vi arbeidet, og det ikke passet oss bestandig å gjøre oppgavene der og da, var dette med på å bygge opp selvtillit og egenverdi.

Kjære forsamling. Gratulerer med 17. mai 1999. Dagen er på hell for de fleste av oss, denne siste nasjonaldagen i det 20 århundre.  Sånn på tampen av dette tusenåret kommer det en tanke snikende.

Kanskje vi burde stoppe opp, tenke oss om, se oss litt rundt. Lære å leve i dag, huske gårsdagen, og se fram til morgendagen. Å ta vare på tradisjonene våre er også viktig. Vi trenger høytidsdager som et kjærkomment avbrekk i en travel hverdag.  Det er ikke dumt å synge » Ja vi elsker » med både kjærlighet og følelse. Det trenger nødvendigvis ikke å utelukke at vi kan sette pris på og respektere både andre land, kulturer og nasjoner.

Takk for oppmerksomheten.

Vi har gått under faner og flagg.

Første mai som offisiell høytidsdag i Norge er i 2015 68 år.  I 1947 besluttet Stortinget at 1. mai skulle være offisiell høytidsdag.

Symbolet, som alle hadde samlet seg rundt var fana. Fana ble et viktig samlingspunkt for arbeiderbevegelsen. Både fagforeninger, partier og partilag var meget tidlig ute med å skaffe seg faner. Derfor er det fana denne 1. mai bloggen i hovedsak skal dreie seg om. Å gå i tog for å vise både glede og misnøye har lange tradisjoner i Norge.

Overskriften på bloggen er lånt fra  tittelen på ei flott bildebok som ble utgitt til AOFs 50 års jubileum i 1981. I denne boka er det samlet fargebilder av mange av de fantastiske fanene som er blitt laget i løpet av en 100 års periode.

Arbeiderfana, foreningenes samlingsmerke, har en historie som er like lang som arbeiderbevegelsen historie i Norge. Sjøl var jeg til daglig omgitt av disse flotte fanene i noen år midt på 1990 tallet. Da arbeidet som arkivleder ved Arbeiderbevegelsens Arkiv i VestfoldI Tønsberg Jobben overtok jeg etter Arthur Løgavlen som opprettet og drev arkivet i over 30 år.  Han er verd en egen blogg.

På 1. maifesten på Folkets hus i Tønsberg pyntet Arthur Løgavlen med faner. Dessverre var en del av fanene i ganske dårlig stand. Silken råtnet, og de tunge pompøse duskene, ofte med blylodd inni, trakk trådene i silken fra hverandre. En del av fanene måtte ligge, de kunne ikke henge.

Fanene ble avfotografert, både forside og bakside, målt opp og beskrevet på registreringsskjema.  I denne forbindelsen gjorde Arthur Løgavlen gjort en uvurderlig innsats. Ikke minst er det hans fortjeneste at så mange faner  i dag finnes i arkivet. Arbeiderbevegelsens arkiv og faner  er i dag å finne på Vestfoldarkivet.

Innen Arbeiderbevegelsen var opptog og demonstrasjoner en viktig del av virksomheten. Derfor ble det viktig å skaffe seg en fane som medlemmene kunne samle seg om.

At de tidligste fanene ikke var ganske enkle, ser du på denne fana. Den er sydd av sukker- eller melsekker, og budskapet er malt på. Som dere ser er de  enkle, men de gjorde nytta si. Det finnes atskillige bilder som viser store menneskemengder rundt små og enkle faner.

Helt fra starten har som sagt arbeiderbevegelsen brukt faner som samlende symbol. Etter hvert ble det krav om finere faner. I protokollene fra fagforeninger og arbeiderforeninger bringes spørsmålet om å gå til innkjøp av fane veldig tidlig opp.  Ofte er fanesaken nevnt på de første sidene i foreningsprotokollen . Det var så viktig å få fane at noen foreninger  holdt basarer for å skaffe penger. Andre vedtok ekstrakontingent for å få betalt fana. Det ble også viktig at fana skulle være vakker. Store kunstneriske krav ble også stilt til den som skulle dekorere fana.

Mange av fanene er malt, og mange er brodert. Eikeløvet som er symbolet på styrke går igjen på svært mange av fanene.  En fane måtte også ha et slagord. ”Enighet gir styrke,” er ett av dem.

Det var Thranittene som skaffet seg de første arbeiderfanene i Norge. Det er nå ca 160 år siden. I Arbeiderbevegelsens arkiv i Vestfold som nå befinner seg på Vestfoldarkivet, finnes fana til Larvik arbeiderforening. Denne foreningen var en Thranitterforening og ble startet  første gang i 1849.

For ordens skyld: Fanebildene jeg bruker her, har jeg fotografert sjøl.

Lite innspill rundt Siv.

Ser at Siv Jensen støtter rasistutpill om Willoch. Stakkars jente! Jeg lurer på om hun har fått for mange sjokk og skuffelser. Det kan jo ta på et lite menneske det.

Avmakt.

Det er vanskelig å skrive om dagen. Aller mest fordi jeg føler meg så utrolig hjelpeløs, liten og redd.  Da tenker jeg, at når jeg føler meg hjelpeløs og redd, hva da med de som befinner seg i krigshelvetet?

Akkurat nå er det krigen i Gaza som tankene dreier seg om. Jeg tenker på alle dem som får ødelagt livene sine, hjemmene sine, dem som blir revet i stykker av nyutviklede våpen, og alle som blir drept.

Jeg tenker også mye på dem som bruker tid og penger på å utvikle våpen som skader menneskekroppen mest mulig. Hvordan i allverden er de inne i hodene sine. Tenk å få betaling for å tenke ut  våpen som ødelegger en menneskekropp. Lurer på om de sover om natta.  Mest sannsynlig gjør de det. Kanskje de også går fra jobben og hjem for å kose seg med familien sin. Jeg er ikke i stand til å forstå at det brukes penger til å utvikle våpen. Det aller værste i denne sammenhengen synes jeg er at mennesker,  som mest sannsynlig er meget intelligente, bruker hjernene sine til å pønske ut våpen som gjør grusomme skader på et menneske.

Det er ikke til å unngå å tenke på staten Israel , som siden staten ble opprettet etter 2. verdenskrig har drevet en politikk som har ført til okkupasjon av  områder  i Palestina.  Jeg skal ikke skrive så mye om dette, for det finnes det opplysninger om overalt. Det som jeg undrer meg over er at mange relaterer konflikten bare til de siste månedene,  fordi  Hamas har skutt raketter inn over Israelsk område. Noen mener at det er Hamas som begynte.  Er det egentlig det?  Midt-Østen konflikten begynte ikke i høst. Historieløshet er skremmende i de fleste sammenhenger.  Jeg forsvarer heller ikke Hamas, for også her er det uskyldige som må lide.

Min oppvekst er preget av at Norge var i krig like for jeg ble født. Derfor ble jeg stadig påminnet om den tyske okkupasjonsmakt. `

 I jula gikk filmen om Max Manus sin seiersgang over norske kinolerreter.  Max Manus og  mange andre som sloss mot okkupasjonsmakten, som i dette tilfellet var Nazi-Tyskland, ble feiret som helter etter krigen.

Bildene jeg viser her er fra 1963-64. De er tatt av mannen min som tjenestegjorde i fredsbevarende styrker i Gaza  .

 En FN-styrke består av som oftest lett bevæpnede militære avdelinger under felles militær kommando og politisk styring, og formelt underlagt FNs generalsekretær. Den første FN-styrken ble også satt inn i Midtøsten (UNEF I, 1956-67).

Han ble kjent med disse menneskene i den tiden har var der, og lurte ofte på hvordan det gikk med dem seinere.

 

Deilig er jorden.

Akkurat nå er jeg ganske sint, og det er ikke helt bra for lille hjertet og helsa til en tilårskommet dame, når hun egentlig burde gå inn i hvilemodus og sove skjønnhetssøvnen sin.

Årsaken til at jeg er sint, er at jeg akkurat var innom en blogg hvor bloggeren håpet på at vi ikke hadde sunget ovennevnte sang i jula. Begrunnelsen var Israels angrep i Gaza og en video med redselsscener fra samme angep.  Jeg hadde egentlig lagt meg, men kjente at adrenalinproduksjonen var  ekstrem høy. Derfor sitter jeg her- nå.

 Grunnen til at jeg er så eitrande sint er:

For det første har jeg hørt denne formaningen i ca 40 år. Dette at det ikke er lov å synge deilig er jorden,  fordi det er så mye krig og elendighet her.  Er det jorda som går til angrep?

Deilig er jorden er en av de vakreste salmer/høytidssanger jeg vet om.

Det er jo helt riv ruskande gæernt å la jorda få skylda for at mange mennesker, og dessverre er det ofte menn, som ikke klarer å ta vare på verken seg sjøl eller jorda.

Det var bare det jeg ville si.