Lille gule går som vanlig ute i skogen. Hun koser seg inne i mellom alle de grønne trærne. Det fineste hun vet er å gå der å se på trærne og bare lukte på skogen, skogsbunnen og vekstene som gror.
Hun tilbringer mye av tiden sin i skogen, for hun har gått her nesten hele våren og sommeren, og av og til føler hun seg litt alene. Tiden blir litt lang noen ganger, og noen ganger kjeder hun seg. Hun skulle ønske hun hatt hatt noen å være sammen med. Med ett får hun øye på noe lite og rødt som sitter under en liten busk.
-Hei, sier Lille gule. – Jeg heter Lille gule. Hva er du for en?- Jeg er Røde, er svaret hun får. – Skal vi leke sammen? Lille gule stusser litt, for hun er ikke helt sikker på hva leke sammen er. – Hvordan gjør vi det da? spør Lille gule. -Jo, vi begynner med å løpe sammen eller etter hverandre. Etterpå gjør vi det som faller oss inn, svarer Røde.
De begynner å løpe, farer gjennom skogen og ligner små ildkuler. Da de har løpt en stund på skogsbunnen, klatrer de opp i trærne. Latteren deres høres som svake sus gjennom skogen og trekronene.
De fryder seg, løper og klatrer, og trærne lar seg rive med. Røde og Lille gule ler så smittende at trærne også lar seg prege av latteren og fargene. Trærne må bare gi seg ende over og lar seg påvirke av den elleville gleden de to sprer om seg.
Og en dag står alle trærne i skogen der og kjenner seg selv knapt igjen. For trærne er ikke lenger grønne, men gule, gulrøde og røde.
Det er ganske lett å se hvilke trær Lille gule har klatret i alene, for de er bare gule. De trærne som begge klatret opp i har fått et oransje skjær.
Røde hadde visst en forkjærlighet for lønnetrærne, og hun har satt skikkelige spor etter seg. Lønnen står og lyser med en fargeprakt som er nesten overjordisk.
De leker og morer seg i mange dager, men en kald og blåsende dag orker de ikke mer, for nå har de brukt opp lekegleden og overskuddet for i år. – Nå tror jeg vi trenger å hvile oss og sove en vinter, sier de til hverandre. – Skal vi finne oss et sted inntil et stort tre. Ikke før har de sagt det, legger de seg ned på bakken inntil et stort bøketre og sovner.
Trærne merker fort at det ikke er noe liv og lek i skogen. De synes det er så sørgelig, og de blir triste til sinns. En dag begynner de å sture slik at bladene mister den fantasktiske fargen de hadde og blir brunlige. Til slutt slipper trærne bladene, og fru Lett bris hjelper til slik at bladene faller lett ned mot bakken. Bladene sørger for at Lille gule og Røde får et godt mykt teppe over seg før den kalde Kong vinter kommer og overtar styret i skogen. Og de sover vel egentlig ikke, bare ligger der og slumrer og venter på våren – sammen med andre vekster som tar livet med ro fram til neste vår.
Grethes grublerier 