En samfunnsfiende?

Noen mennesker i landet vårt har det bra, andre har det ikke fullt så bra,  og jeg har også hørt om at noen har det dårlig. Til og med svært dårlig. De kan være syke, ikke ha noe sted å bo og mat er det også vanskelig med til tider. Allikevel er dette barnemat sett i forhold til den som antagelig har det værst her i landet vårt. Jeg tenker da på stakkars Stein Erik Hagen. Han har det så vondt han stakkar, at han vil flytte fra landet vårt. Jeg synes så inderlig synd på han. Tenk det da. Flytte fra Norge fordi han er så rik. Det må være en forferdelig avgjørelse å ta. Det spørs om han ikke ligger våken om natta også.

På begynnelsen av 1800-tallet flytta det også folk fra Norge, men da av en helt annen grunn. De var fattige, og var nødt til å flytte for å overleve. Ca 1 millon nordmenn emigrerte til Amerika og andre verdensdeler i løpet av en hundreårsperiode.  Ønsket var å skape et nytt liv, få et levebrød, slik at man kunne holde liv i familien sin.

Hagen flytter fordi han har for mye levebrød.  Blir aldri mett ser det ut til. «Stakkars mann»,  sier jeg på ny. Stakkars han som må kjøre helikopter når han skal fram og tilbake til hjemmet sitt.   Så tenker jeg litt videre – Lurer på om han ler mye, om han har oppdaget hvor deilig og befriende det er. Slutter der, for dette vet jeg ingenting om. Selvfølgelig er jeg ikke i stand til å skjønne problemet hans, for jeg har aldri vært rik, ikke på gods og gull i hvert fall.

Nå blir det ikke til at han flytter allikvel da, for han angra seg. Sjønner han godt jeg. Jeg hadde heller ikke flytta fra Fritzøehus sånn uten videre hvis jeg hadde bodd der. Der er det jo fantastisk flott. Også Vestfoldkysten, Larviksfjorden, Nevlunghavn, Mølen og alskens herligheter vi har her i fylket. Lurer på om han ikke har ei lita hytte på Sørlandet også. Heldiggrisen. Der ser du Hagen. Du har noe som er bra.:-)

Heldigvis fantes det en annen løsningpå problemet hans. Han sender døtrene sine til Sveits i stedet. Som han sier i et intervju i Aftenposten: «Måten regjeringen har lagt seg etter familien har helt klart vært belastende for mine barn. Vi er jo utpekt som samfunnsfiender. Samfunnsfiende er i grunnen et sterkt ord. Jeg dveler litt ved hvordan jeg oppfatter dette ordet. Samfunn er oss alle sammen. Fiende er for meg en som motarbeider eller angriper noe – i dette tilfellet samfunnet. Om Hagen er en samfunnsfiende kan jeg ikke si noe om , men at han  har vært avhengig av hver eneste en av oss som utgjør samfunnet for å bli rik  er helt sikkert. Lurer på om han tenker på det noen ganger.

Måke i morgenstemning.

Klokka er sju søndags morgen Jeg har akkurat kommet ut av dusjen og føler meg frisk, velduftende og rein. En god stemning bestandig det der- morgenstemningen. Alle er nok ikke enig i det.

Sola skimtes svakt gjennom et lett skylag, og midt i utsiktsfeltet  sitter en av mine måkevenner og gjør morgentoalett. Først  observerer jeg bare at den sitter der. Måkene har jo omringet oss siden april, derfor er de blitt en vane. Til tider også en pest og en plage.

Jeg blir sittende og se på henne, for jeg tror det er en hun. Hun ser også på meg, det kan jeg se.

Hun går systematisk til verks. Brystfjærene pusses en etter en. Hun bøyer halsen og en utrolig myhet og smidighet legges før dagen. Hun klarer å bøye nakken slik at hun kan nå de øverste  delene av halsen med nebbet. Deretter er det vingene som skal gjøres rene. Både oversiden og undersiden glattes og pusses . Enkelte fjær får litt ekstra stell. De var nok ikke så flotte som hun ønsket. Hele fjærpussen avsluttes med en skikkelig kroppsristing med spredte vingefjær. Dette medfører at hver eneste lille fjær faller på plass. – Du ser fornøyd ut nå, tenker jeg, og føler ærefrykt her jeg sitter og opplever dette lille øyeblikket.

Hun er ferdig, sitter en stund stille og bare er der. Hun slapper av og nyter alenestundene for seg selv ser det ut til  Deilig med en liten fristund uten matleiting, foring og barnepass tenker jeg, og det ser sannelig ut som om hun nikker. Den lille er snart ferdig oppfostret og er blitt  flygedyktig. Den tok av fra garasjetaket hos naboen for noen dager siden.

Hun ser igjen på meg et øyeblikk,  beveger seg lite grann –  pliktene kaller. Kroppen strekkes, vingene bres ut, og hun er borte.

Digitalt fortalt.

Strengsdalsboplassen.

For en stund siden var jeg på et kurs, og her skulle vi lære å lage digalte fortellinger med  lyd. I i mitt tilfelle var det Fylkesbiblioteket i Vestfold som sto for opplæringen.

Kurset var morsomt og lærerikt. Mitt prosjekt var å fortelle om mitt hjertebarn gjennom  nesten tjue  år:  Funnet av en steinalderboplass i Strengsdal på Nøtterøy.

Bakgrunnen for det hele er  min kullsviertro på at Nøtterøys bosettingshistorie var eldre  enn det som har vært offisielt.  Fordi det tidligere bare var funnet gjenstander som stammet fra den yngre steinalder, var det fastsatt at øya først ble befolket i den yngre steinalder. Dette hadde jeg aldri slått meg til ro med, og i 1979 begynte jeg med et arbeid som først var fedigstilt i 1997. Da var Nøtterøys første steinalderboplass et faktum, og den lå der hvor jeg hadde «visst» den skulle være siden jeg var lita jente. Å forklare hvorfor jeg hele tida har visst dette kan jeg ikke, men det var en meget stor tilfredsstillelse den dagen jeg fikk bekreftelse på boplassen fra Universitetes oldsakssamling. Boplassen ble datert fra 4700-6800 før Kristus. Altså fra den eldre steinalder.

Jeg har også skrevet en artikkel som spesielt interesserte kan lese her.

En krøkkete tilværelse.

I dag har livet mitt fått en ny dimensjon. Jeg har gått, eller rette sagt kjørt til innkjøp av krykker. Flotte metallic blå og blanke er de – matcher faktisk en del av blomstene i hagan. Håndtaket er polstret og lekkert designet  med svart og gul stripete skumgummi. Gummien er ekstrautstyr og ble anbefalt for å få et mykere grep. Dette syntes jeg hørtes forlokkende ut.  I tillegg er krykkene også utstyrt med refleks. Skikkelig gammeldags kattøye.  Jeg spurte etter blinklys også, men da så dama i butikken noe forundret ut i ansiktet sitt. Ringeklokke hadde hun også liten sans for.  Garantert vektbelasting på vidunderene er 140 kg, og det skulle vel holde ei stund.

Årsaken til innkjøpet er at jeg for tida har vansker med å gå. I de siste årene har jeg lagt meg til en noe (svært) haltende, humpete og merkelig  gange. Svært vondt i ryggen har jeg også, men jeg skal ikke trøtte dere med flere års vondter.

For nå skjer det noe.  Etter MR undersøkelse i april viser det seg at den høyre hofta mi er nedslitt, og derfor har jeg vondt. Da jeg ble fortalt at jeg skulle opereres ble jeg meget glad. Operasjonen blir i månedskiftet august/september.

Kanskje jeg snart ser en slutt på elendigheta. Tenk om jeg kan gå på normalt vis igjen, for jeg håper dypt og inderlig at det kan bli en realitet. Å gå tur, fotografere og nyte naturen. Det skal bli fantastisk. I mine dristigste øyeblikk tar jeg meg i tankene en svingom på dansegulvet.