For 10 år siden ble jeg spurt om å holde 17. mai tale i Stavern. På dette tidspunktet bodde jeg på Gumserød og var leder for prosjektet med å tilbakeføre landskapet på gården til gammelt beitelandskap. Det var lederen av 17. mai komiteen Olav Årneshaugen som spurte meg. Jeg følte meg beæret og takket ja.
Å holde 17 mai tale var en stor utfordring. Jeg synes det kan være morsomt å legge inn denne talen nå ti år etter. Den er fremdeles aktuell
17. mai 1999.
Forventninger er det ordet jeg forbinder med 17. mai. Forventninger og glede- Forventninger til dagen, opplevelsene og stemningen. I barndommen var 17. mai dagen jeg gledet meg til hele våren. Det var den fineste dagen i året, sammen med julaften. Ikke minst skulle jeg få nye klær til 17. mai, og dette var stort.
Jeg husker sitringen og spenningen i kroppen da jeg gikk til sengs om kvelden den 16. Hva skulle neste dag by på? Flagget var nystrøket, og nyinnkjøpt kjole og jakke hang på skapet i stua. De nye skoa sto ved siden av senga mi. Jeg var så spent at jeg nesten ikke fikk sove.
Grytidlig ble vi vekket av ”hurrabilane” som vi kalte dem. Dette var lastebiler med høye lemmer, og bilene var pyntet med bjerkeløv, flagg og en stor rød, hvit og blå maiblomst var festet foran på støtfangeren med ståltråd. Seinere på dagen ble lastebilene brukt til å frakte folk til de forskjellige arrangementstedene. Vi satt bakpå lasteplanet. Det gikk ikke mange busser der jeg vokste opp ytterst på Nøtterøy.
Da hurrabilene kom var det slutt på søvnen, men noen ganger hadde jeg ligget våken og ventet på at de skulle komme. Jeg fikk aldri lov til å stå opp ved 4-5 tida, derfor ble tida etter at jeg våknet brukt til å vente. Disse timene ble like lange som julaftenstimene.
Endelig ble det på tide å stå opp, finstasen skulle på og vises fram til venninner og venner. Mor hadde gitt meg formaninger om ikke å skitne meg til. Det var viktig at klærne var reine i hvert fall til toget var ferdig. Selv om jeg var forsiktig før jeg dro hjemmefra, hendte det allikevel at hvite strømper som ikke var helt hvite lenger, måtte skiftes ut med et par reine før jeg skulle av gårde. Mor hadde bestandig et par som reserve.
17. maitoget har vært av stor betydning for meg så lenge jeg kan huske. Korpsmusikken fikk blodet til å bruse, og automatisk gikk jeg i takt. Det var flott!
Før jeg begynte på skolen fikk jeg ikke gå i 17. maitog, derfor var forventningen enorm første gangen jeg skulle gå i tog i 1. klasse. På forhånd hadde vi øvet i skolegården, vi gikk tre i bredden og hadde lært alle 17. maisangene utenat. Dessuten hadde vi fått innprentet at flagget skulle bæres høyt hevet og viftes med. Subbing med flagget langs bakken var nærmest dødssynd.
Det var moro å gå i 17. maitog. Seinere ble det moro å se på 17. maitoget. Først på egne barn og nå også barnebarna. Norske flagg og nyutsprungne bjerker danner ofte en vakker ramme om nasjonaldagen vår, og hva er vel 17. mai uten korpsmusikk og nasjonaldrakter. Tanken: «Hvor godt vi har det som har et barnetog som det viktigste innslaget på nasjonaldagen» strømmer inn i meg hver 17. mai. Så heldige vi er som har friheten og muligheten til å feire denne dagen.
Da jeg var liten syntes jeg ikke det var noe stas med 17. mai taler. Ærlig talt skjønte jeg ikke stort av alt snakket om fedrene på Eidsvoll som hadde utrettet denne bragden å skaffe Norge en grunnlov og gitt oss friheten. Stort sett syntes jeg talen var kjedelig, og mannskorene med sine hvite luer som sto der og sang hadde jeg heller ikke særlig sans for.
Heldigvis får en et mer nyansert syn på tingene etter hvert. I mange år har jeg følt en dyp beundring for fedrene på Eidsvoll, disse forholdsvis unge mennene som utførte den første politiske handlingen i Norge: Å skaffe Norge en Grunnlov.
De møttes på Eidsvoll den 10. april i 1814, og på under 1 ½ måned klarte de å utforme Grunnloven som ble underskrevet den 17. mai for 194 år siden. Da de den 20. mai rakte hverandre hendene, dannet en broderkjede og istemte «Enige og tro til Dovre faller», var mangt et øye vått i følge en av deltagerne.
Troen på Norge som selvstendig nasjon var viktig, og denne troen har vist seg å være sterkt rotfestet i det norske folk seinere også. Ved unionsoppløsningen med Sverige i 1905, krigen mot Hitler-Tyskland 1940 -45 og ikke minst under de seinere års EU avstemminger, har det vist seg at det norske folk har lyst å bestemme i eget bo.
Nasjonalisme kaller vi dette begrepet. Jeg syntes engang at dette var en flott betegnelse. I dag knytter det seg både positive og negative følelser til dette begrepet. Nasjonalisme er basert på prinsippet om nasjonens egenverdi. Den gode nasjonalismen kan virke inkluderende, den gir oss trygghet på vårt eget ståsted, slik at vi våger å se andre folkeslags behov og gjør oss i stand til å åpne oss for impulser utenfra. Samtidig kan vi selv bidra med å spre norsk kultur til andre deler av verden.
For eksempel feirer jo etterkommere av utvandrede nordmenn i USA 17. mai slik at det faktisk vekker oppsikt i statene. Vi synes det er flott, og føler at nordmenn virkelig er flinke til å ta vare på kulturarven sin.
Er vi like positive hvis innvandrere, asylsøkere og fremmedarbeidere her i landet forsøker å ta vare på sin kultur? Eller forlanger vi at de skal bli integrert i det norske samfunnet så fort som mulig.
Hva er egentlig norsk kultur?
Folk med litt historiekunnskap vet at vår nåværende kultur et konglomerat av impulser og inntrykk plukket opp i fra hele verden. Vikinger, pilegrimer, oppdagelsesreisende og sjøfolk har gjennom århundrer for ikke å si årtusener, brakt med seg impulser fra andre land, både europeiske og oversjøiske. Dette kan vi se på mange samfunnsområder, for eksempel arkitektur, klær, språk og musikk.
De siste 60 årene har vi blitt mere påvirket av utenfra enn noen gang tidligere.
Etter annen verdenskrig ble det vanlig at folk får ferie, flere penger mellom hendene, og begynner å reise på ferieturer til utlandet. De og tar med seg inntrykk hjem, særlig i matveien. Vi spiser eksotiske retter, og mange av innvandrere bidrar med sine butikker til at vi også får tak i råvarene vi trenger til de nye matvanene våre. Imidlertid ser jeg et paradoks i denne sammenhengen. Det virker som vi ikke klarer å akseptere menneskene som har skapt vanene vi fornøyd etteraper.
På 1900-tallet har også nasjonalismen ført til krav og kamp for nasjonal frigjøring i de tidligere koloniområdene i den tredje verden. I tillegg har vi sett at undertiden kan nasjonalismen i et land, særlig et mektig land, bli så sterk at den fornekter andre nasjoners rett til nasjonal uavhengighet. Den tyske nazisme og den italienske fascisme er slike ekstreme former for nasjonalisme.
De meste groteske eksempler på dette, ligger ikke mer enn litt over 60 år tilbake i tida, da Hitler og Mussolini prøvde å legge under seg hele verden, og mange her har opplevd denne vonde tida.
Da jeg vokste opp på 1950 og 60 tallet, hørte og leste jeg stadig etterpåklokskapens penner som skrev om mellomkrigstida. «At ingen så faren, og ikke skjønte noe den gangen da Mussolini og Hitler kom til makten». Det var utilgivelig å være så blåøyd. Noen var frampå med advarende ord før krigen, den gangen også, men de ble lite hørt.
Fra grunnloven ble underskrevet og fram til i dag har Norge og verden gjennomgått eventyrlige og utrolige forandringer. Bare i det siste hundreår har vi hatt en utvikling som nesten kan ta pusten fra oss. Når jeg ser rundt meg føler jeg en uro for framtida. Redd for at uoverensstemmelser for n`te gang blir løst ved storkrig. Heldigvis ser vi jo også en sterk vilje til å løse konflikter ved hjelp av diplomati og forhandlinger.
Samtidig blir problemer som skal løses stadig mer sammensatte. Det er flere og flere hensyn som skal tas når avgjørelser skal treffes. Selv i lokalpolitikken blir det vanskelig å ta avgjørelser fordi saker som skal løses blir for store. Politikerne, i allefal de lokale, er vanlige mennesker som arbeider for livets opphold ved siden av å drive politikk. Tiden til å sette seg inn i sakene blir for knapp, mye av saksbehandlingen og dermed makten blir overlatt til byråkratene som ofte avgjør saken fra sitt ståsted. Beslutninger blir derfor tatt på tynt grunnlag og misnøyen med de som styrer samfunnet vårt brer seg. Saker blir for kompliserte og det blir avsatt for liten tid til å behandle ting. Det forventes effektivitet. Som regel kan en slik saksbehandling få store konsekvenser for de som kommer etter oss.
Vi er blitt rike på gods og gull, men fattige på tid. Selv om vi faktisk har all den tid som finnes. Alt det vi ikke rekker å gjøre til daglig, fører til at søndager og andre fridager må brukes til hverdagslige gjøremål. Fridager og høytidsdager er for mange i ferd med å gli over i hverdagen.
Det lå et innsmett i avisa nylig. Forsiden var en prydet med bildet av vakker rosebukett med vakker overskrift i store snirklete bokstaver. Ja vi elsker.. lengre ned på siden kom teksten …… å handle.
Det er dette det ofte handler om i dag, livsinnholdet blir stort sett blir å handle. Vi arbeider mye og skal lokkes til å tjene flere penger, slik at vi handler og handler, derfor må vi tjene enda mer. Nå er det til og med forslag om å gjøre også søndagen til handledag. Hva i all verden skal vi med alt det vi handler?
Politiet opplyser om sterk økning i kriminalitet blant 14-15 åringer som stjeler som aldri før i butikkene for å være oppdatert på bruk av merkevarer.
Hvordan blir holdninger formidlet i dag? Mye blir overlatt til skolen, men skolen har ikke mulighet til å ta opp kampen, hvis det ikke er et samarbeid med hjemmet. Vi har veldig mye å tilby både barn unge og eldre i dag hvis vi bare tar oss tid. En omprioritering av tidsbruken er kanskje en av de største utfordringer vi står ovenfor i dag. Det finnes mange utrolig flotte ting vi kan gjøre som egentlig ikke koster noe. Er det noen som har noe å tilby bør det jo være vi, de foresatte. Hvem er det som har ansvaret for den oppvoksende slekt om ikke de som setter dem til verden.
Vi trenger eldre menneskers kunnskap og erfaring. Vi trenger foreldrenes kjærlighet til barna sine, slik at de også tar seg tid til å se hvor verdifullt det er at ungene føler at de er verdt noe. Og vi trenger ungdommens friskhet, positive energi og entusiasme, og ungdommen trenger å føle at de er noe verd. For å være til overs og bli oversett er fælt. Det er vel noe vi har erfart de fleste av oss voksne. Allikevel fikk vi ofte følelsen av vi var til nytte, for vi hadde ofte en jobb å gå til. Selv om vi var slitne når vi arbeidet, og det ikke passet oss bestandig å gjøre oppgavene der og da, var dette med på å bygge opp selvtillit og egenverdi.
Kjære forsamling. Gratulerer med 17. mai 1999. Dagen er på hell for de fleste av oss, denne siste nasjonaldagen i det 20 århundre. Sånn på tampen av dette tusenåret kommer det en tanke snikende.
Kanskje vi burde stoppe opp, tenke oss om, se oss litt rundt. Lære å leve i dag, huske gårsdagen, og se fram til morgendagen. Å ta vare på tradisjonene våre er også viktig. Vi trenger høytidsdager som et kjærkomment avbrekk i en travel hverdag. Det er ikke dumt å synge » Ja vi elsker » med både kjærlighet og følelse. Det trenger nødvendigvis ikke å utelukke at vi kan sette pris på og respektere både andre land, kulturer og nasjoner.
Takk for oppmerksomheten.
Jeg er ikke helt sikker på hvem som foreslo at vi skulle prøve å spille V75, men vi bestemte for noen uker siden at vi skulle spille for femti kroner hver i uka. Ivar fikk i oppdrag å kjøpe spillekupong på Menybutikken på Søndersrød. Kari og undertegnede ble oppnevnt som en slags sekretær og revisor. Store penger trengte en skikkelig oppfølging mente vi. Et XL regneark ble opprettet på PCen, og gevinster skulle føres inn på riktig uke. Vi ikke bare trodde, men var helt sikre på å vinne. Det har vi også gjort.
Det er ganske hvitt og står der og lyser opp, for akkurat nå er det grått i Larvik. Flott det også, for bakken og det som vokser nyter regndråpene. Det samme gjør ugraset og jeg også, for jeg liker regn.
Skvallerkålen vokser svært raskt, og jeg fører min årlige kamp mot den. Ja da, jeg vet at jeg ikke kan vinne, men en viss reduksjon i bestanden gjør at staudene mine trives. Noen av staudene for eksempel peoner gir blanke i om røttene infiltreres av den grønne seiglivede ser det ut til.
Første mai som offisiell høytidsdag i Norge er i 2015 68 år. I 1947 besluttet Stortinget at 1. mai skulle være offisiell høytidsdag.
Innen Arbeiderbevegelsen var opptog og demonstrasjoner en viktig del av virksomheten. Derfor ble det viktig å skaffe seg en fane som medlemmene kunne samle seg om.
Grethes grublerier 