Vulkanutbrudd på Island.

Siste uke har  det  vært vulkanutbrudd på Island igjen, eller askeutbrudd som det vel heter nåtildags. Det som tydeligvis bekymrer mange er hvordan de skal komme seg fram med fly når de skal reise på nødvendige eller ikke nødvendige turer.  Askefastbegrepet har fått rennesanse, og det er klart at utbruddet skaper plunder, bekymringer og heft for alle som skal reise, og det er mange.

Svært liten oppmerksomhet rettes mot de som lever  oppi elendigheta. NRK viste i går intervju med islandske bønder som hadde fått dekket jordene og beitene sine med svart aske. De hadde vært ute og hentet sauene sin på beitemarkene. Mange søyer var blitt blinde av asken. Oppdrettsanlegg for fisk hadde fått tettet tilførselen av vann, og fisken hadde dødd. Her er det snakk om å miste, eller få ødelagt levebrødet sitt. Ikke en ferietur som de fleste av oss kan ta siden.

Sjøl skal jeg reise til Island med to døtre og to barnebarn den 4. juli. Hvis vi kommer oss av gårde da. Nå er det jo stille igjen, men vi kan vel ikke helt stole på islandske vulkaner. Tiden vil vise.

Verdens ende.

Kjære Verdens ende.:)

Kan du huske da jeg syklet ut fra Nøtterøy for å besøke deg rundt 1960? Du gjør nok ikke det, for det er jo ganske lenge
siden. Jeg var ofte og besøkte deg på søndagene om sommeren, syklet fra  Nøtterøy tidlig på søndagsmorgenen, og jeg kjøpte reker til 4 kroner literen.  Jeg fikk til og med meget godt mål. Stor  mengde reker over litermålet også. Det smakte bare vidunderlig, og jeg lå og solte meg på svabergene dine og ble knallbrun i løpet av sommeren. Etter at jeg  hadde badet ble armene mine hvite over det brune av salt fra det friske vannet  du omgav deg med. Det var godt å slikke på.

Seinere har du også spilt en stor rolle i  livet mitt både i sommer og høsthalvåret. Det finnes ikke maken til deg når oktoberstormene  får bølgene til å slipe svabergene dine enda mykere. Et praktfullt skue er det  også å se bølgene slå høyt over de ytterste svabergene dine. Da fylles jeg av andektighet og respekt for skaperverket – hvem det nå er som har gjort det.

Ellers husker jeg med glede besøkene jeg  gjorde på stille, vakre sommerdager. Da fant jeg meg mitt sted helt ned til
vannkanten. Jeg visste etter hvert hvor jeg kunne meg komme meg lett ned i  vannet og ikke minst opp igjen. Det var rift om disse plassene, derfor gjaldt  det å være tidlig ute. Ofte lå jeg hele dagen på svaberget ditt og kunne nesten
rulle meg uti for å få avkjølt meg litt.

Kjære Verdens ende. Jeg har tatt mange  bilder av deg også i årenes løp, både i svart /hvitt og farger. Det er fint at
du vil være vennen min på fjesboka også. Uansett har jeg alltid betraktet  deg som en av mine beste venner. Jeg sender deg noen bilder en dag. Det kan nok  hende jeg skriver noen ord igjen også for du har erobret en stor del av hjertet  mitt. Måtte du bli som du er for andre generasjoner også.

Hilsen Grethe.

PS. Jeg legger ved en link til bilder jeg tok i 1985 da jeg reiste ut for å fotografere deg og dine omgivelser tildlig en påskedag i 1985 http://www.facebook.com/media/set/?set=a.1937796877517.111878.1020235156

Lenge siden sist.

Alt for lenge. Tomheten har vart lenge. Rart med skriving i grunn. Når man først stopper, så blir det langstopp. I alle fall for meg. Noe kan kanskje forklares med at jeg måtte overta som leder i Larvik Fibromyalgiforening i februar. Siden har jeg vært svært opptatt med dette, og det har blitt lite overskudd til skriving. forresten har jeg ikke hatt lyst heller. En lang og kald vinter gjorde det vanskelig å være meg, og det er ikke helt ok nå heller, men jeg er jo her og er optimistisk som få.  I forrige uke var vi et par dager i Skagen. Der blåste det slik det gjorde her i går. Resultat for mitt vedkommende ble : Total døv på høyre øre. Heldigvis virker det som hørselen er i ferd med å komme langsomt tilbake igjen. Det kan jeg være glad for.Ellers har det blitt dåtlig med hagejobbing også, men staudene ordner opp de. Kommer og sprer sine grønne blader over ugrass og løv som jeg ikke har fått fjernet. Vakker er den blitt, og jeg kjenner meg takknemlig for  at jeg har plantet stauder som blomstrer til forskjellige tider.