Jeg har finni igjen musikken.

I formiddag kom den tilbake til meg igjen -musikken.  Det har vært mer eller mindre musikktørke hos denne dama i svært lang tid , og det har vært trist, svært trist. Det er trist å oppleve musikk som støy, særlig når musikk tidligere har vært en stor del av gleden og innholdet i ens liv. jeg har jo sett på programmer med musikk og hørt på musikk, men ikke opplevd den om jeg kan si det sånn, med hele meg.

Det hele begynte med at jeg i dag satte på radien og hørt på det fikser P 1 med  Margrethe Holt. Pluselig kommer det smektende rytmer ut av øretelefonene  mine, og Harry Belafontes hese stemme byr på  Calypsorytmer med «Island in the sun» akkompagnert av  tromming på steel band. Snakk om  vekkelse. Tonene smøk seg ut av telefonen, inn i ørgengangene mine og spredte seg deretter videre til hele kroppen, som fikk oppleve vårfølelser som ikke har vært der lenge. En nytelse var det, og kan vel knappe beskrives. Det kan vel bare konstateres at rytmen i kroppen fremdeles er tilstede, og det føles svært godt.

Oppmuntret av calypsorytmene fikk jeg lyst til å høre på Lasse Berghagen, og like etter sparket jeg av meg skoene og danset jeg rundt en kveld i juni, barbeint sammen med  morfar Lasse Berghagen.  Etterpå strekte vi ut en hand og favnet hele verden før vi valset rundt etter originalversjonen av «Stockholm i mitt hjärta«