Skautur.

Endelig. For første gang på over et år har jeg i dag  gått tur i Bøkeskauen. Tor kjørte meg bort. Den følelsen jeg får ved å gå der oppe på raet, se på de mektige bøketrærne, og det som skauen ellers inneholder er nesten en berusende opplevelse.

Når jeg etter noen hundre meters gange også kan stoppe opp og skue ut over en blank, småkrusete og glitrende Larviksfjord går det ikke an å be om noe mer. Det er bare så inderlig godt å komme seg ut igjen. Å se sollyset som siles gjennom bøkeløvet, som fremdeles er friskt og grønt, er også en fantastisk opplevelse. Heldig er jeg som kan nyte dette i mange uker framover ennå.  Temperaturen viste 18 grader i skyggen, og en liten bris skapte akkurat det lille suset i trekronene som hører med på skautur.

Velourdresser.

Grubleren i magentarosa dress.

De finnes i alle regnbuens farger. I tillegg  er de produsert i mange forskjellige  utgaver og fasonger.  Velourdressen er koseplagget som  er elsket av mange, og som blir gjort narr av av trendsettere og stylister. Noe mer usexy skal man leite lenge etter har jeg også lest. Kan nok være enig i det-  tenker jeg da.  Samtidig kommer jeg til den slutningen, at de har nok aldri vært i en situasjon hvor de har trengt noe bekvemt og enkelt å iføre seg. Kanskje de ikke har finni komfortsona si heller –  tenker jeg også.

 -Voldsomt med tankevirksomhet det er her idag, sier den lille skribenten. Det er uvante toner her i gården. Dama har begynt å tenke igjen. Det er ikke bestandig det er det lureste hun finner på.  Best å hanke henne inn igjen før hun legger ut på viddevandring. Jeg har forresten lovet henne at hun skal få lov til å vandre vidder en dag hun blir litt klarere i hodet,  og  jeg tror hun gleder seg til det.

Det aller beste ved velourdressene er at de er så himla lette å få på seg. Ikke klemmer de noe sted, de trekkes lett på når du er avhengig av å bruke tekniske hjepemidler for å få klærne på og av deg. Dessuten så de ganske lekre ut den gangen de ble kjøpt inn.  Fargene er i hvert fall fine ble vi enige om der vi muntert beskuet hverandre da jeg var på rehabiliteringssenteret. Alle var vi mer eller  mindre sidrompa og godhjerta.  Også så mye latter som fulgte i kjølvannet av alle de muntre bemerkningene. Kanskje  blir dette en liten hyllest til en noe utskjelt, men akk så behagelig plagg.

I snart 4 uker har jeg vært omgitt av velourdresser i alskens fasonger og utgaver.  Noen av dem inneholdt små nette kropper og romper og så ganske ok ut. Noen dresser hadde krympet i beina og sluttet litt over anklene og var ikke direkte kledelig. Andre hadde bare helt mistet fasongen sin. Allikevel var dressen der og da,  det beste plagget vi kunne ha på oss. Velourdressen  har gjort et sterkt inntrykk på meg, og jeg sitter her med svært blandede følelser akkuarat nå når det gjelder dette plagget.  Dressen var god å ha da jeg trengte den mest, men du verden – det var godt å finne fram til Olabuksa igjen.

I en verden av virkelighet og engler.

Utsikt fra vinduet mitt den 14. september

Sjølopptattheten blomstrer som aldri før. Lurer på om ikke det  er sjølve urkrafta som regjerer i kroppen min nå. Nå gjelder det bare å komme seg videre, komme seg såpass at jeg kan bli sjølhjulpen igjen. 4 treningsøkter har jeg bak meg i dag, herav 1 time i basseng. I dag har jeg også klart å krykke meg fram i ca 40 minutter. Vi var 3 stykker på turen. En deilig følelse var det da vi kom fram etter en fin, men strevsom tur mellom furuene her på Nordagutu. Svetten rant, og litt grimete var vi nok i fjeset.Vi gikk med museskritt den siste biten. Også var det så himla deilig da vi kom tilbake til senteret og hadde greid det. At turen vi brukte 40 minutter på, sikkert lar seg gjennomføre på 10 minutter av folk i vanlig form betyr lite. En halvtime på ryggen var en deilig og fortjent bonus.

En annen merkelig ting er at jeg har begynt å tro på engler mens jeg er her. Lurer på om ikke en del av dem er utplassert her på Telemark Rehabiliteringssenter, som stedet hvor jeg er heter. Noen arbeider som syke- og hjelpepleiere. De strør om seg med strålende smil og god varm omsorg, også har de tid, sjøl om de absolutt har masser å gjøre. Forresten er nok disse englene utplassert på de fleste behandlingsinstitusjonene i landet. Vanlige folk gidder ikke dette. 

Andre  engler er utplassert i kjøkkentjenesten. I hvert fall her. Her tilbereder de himmelsk mat.  Maten er meget velsmakende, og alt er laget fra bunnen av. Dessuten har de nok god kjennskap til allverdens urter som bidrar til å gi maten det lille ekstra. Det er bare så godt.

Fysioterapeutene har faktisk vinger. Det har jeg sett. Noen av dem har glorie også, og de får oss til å gjøre ting med vonde kroppsdeler som overhodet ikke var mulig for ei uke siden. Et fenomen til, som jeg også mener å ha hatt et lite glimt av, er Skriveengelen. Jeg tror nemlig at det svever en bitte liten skriveengel her et sted. Jeg får liksom ikke helt fatt i henne, men hun er innom meg av og til og stryker meg over kinnet. Jeg kan ikke se henne, bare føle. Håpet er at hun stryker og smeiker meg slik at skrivelysten kommer tilbake en vakker dag. Undringens kraft har også vært her. Den dukket opp av og til i skogen i dag. Sansene er med andre ord på vei tilbake. Det er godt det.

Hodet over vannet.

Endelig begynner jeg å føle at det er litt liv i jenta igjen, og jeg føler at jeg har hodet over vannet omtrent som disse to badekarane fra 1930 åra. 

Nå har jeg bokstavelig talt krøkka meg fram, sjelven i beina og kroppen grunnet  all for lav blodprosent etter operasjonen. Forholdsvis mye annet plunder og heft har blitt meg til gode i løpet av de siste 14 dagene. Stiv og forholdsvis ufør i resten av kroppens lemmer og skrog har jeg også vært. Det har ikke vært godt å være meg ei stund nå om jeg kan si det sånn. Jeg har ikke orket å skrive engang. For det trengs overskudd til å skrive har jeg funnet ut. Den 3. september skrev jeg det som kommer nå, men jeg fikk aldri lagt det ut.

Overskriften var Kjeder meg. Det er ikke ofte dette inntreffer, men akkuarat nå tror jeg at det er det jeg gjør. Jeg sitter på rommet mitt på Telemark Rehabiliteringssenter og har en deilig utsikt over Nordagutu og skimter en liten bil av stillerennende Saua. Saua er elva som har gitt navnet til kommunen Sauherad. Sauherad er i Telemark. Et sted  som har dette navnet kan bare ligge i Telemark.  Nå har jeg akkurat brukt ganske lang tid på å finne ut hvor navnet Saua har sin opprinnelse. Jeg fikk greie på mye, men ikke det jeg var ute etter.  Ble glad da jeg fant det lokale historielagets hjemmeside, men den var under oppbygging. På bordet foran meg ser jeg rett inn i …… Hva jeg så rett inn i husker jeg ikke nå.

Jeg er akkurat litt for dårlig til å gå ned i fellesskapet og være sosial, men som det heter «Du skal få en dag i morra»

Som sagt og skrevet, var dette for en uke siden, og jeg orket ikke engang å gjøre det ferdig  for å legge det ut.  I dag har jeg gjennomført fire treningsøkter. Været er varmt og fantastisk, og jeg kjenner at mot og kraft kommer sakte tilbake. Ikke minst kan jeg gå igjen. Riktignok med krykker, og det gjør ikke vondt, og  jeg klarer også å gå ganske raskt. Nå gleder jeg meg til tida jeg har foran meg.  Konsentrasjonsevnen er også i ferd med å komme tilbake. Det jeg også håper på er å komme igang med skrivinga mi igjen. Den har jeg sannelig savna.

Som jeg har sagt og skrevet tidligere er motoet mitt » En hver reise begynner med det første skritt.» Nå legger jeg ut på en ny reise. Det skal blir morsomt å se hvor veien går denne gangen. Jeg kjenner nysgjerrigheten komme også, og jeg er nok på bedringens vei denne gangen. Jeg tror jeg følger den en stund.