Jeg har vokst opp på ytre Nøtterøy, og livet mitt har vært preget av motvind i over 50 år. Bokstavelig talt- ikke billedlig.
Noen sier at dette kan jo ikke være mulig, for når det er motvind når du beveger deg i en retning, må det nødvendigvis være medvind når man skal forflytte seg tilbake igjen. Det er akkurat det det ikke er, og forklaringen kommer her: På kysten av Vestfold og sikkert andre steder i landet har vi noe som heter solgangsbris i vår- og sommerhalvåret. Solgangsbrisen blåser fra nord om morgenen og snur sånn omtrent midt på dagen da det er ei lita stund med rolig vær. Snart friskner det til igjen, og denne gangen kommer vinden sørfra. Derfor blir det motvind både morgen og kveld.
Hele livet har jeg hatt skole, og arbeidsplass i nordlig retning. Jeg har også frakta meg sjøl ved hjelp av sykkel i mange år av livet mitt. Når vinden var på det verste, kunne jeg møte folk som kom innafra øya og hadde arbeidsplass utover på øya. De satt noen ganger stille på sykkelen uten i det hele tatt å tråkke på pedalene. Vinden bare blåste dem av gårde. Sjøl lå jeg lavt over styret og gjorde med så liten jeg kunne for å få minst mulig luftmotstand. Var jeg misunnelig? Ja.
De siste fem åra har jeg bodd i Larvik. Her er det også vind, men nå bor jeg på rett side av sentrum. Allikevel har jeg fått enda en utfordring. Her er det bakker, mange bakker, og de går både opp og ned. Allikevel føles det som de fleste går opp.
Grethes grublerier 