Plutselig tilbake.

cropped-maleri1.jpgHei. Jommen kom jeg meg innpaa. Det var morsomt. :-) En liten hilsen fra en dame i utlendighet. Abstinensen herjer naar jeg ikke faar skrevet, men jeg kommer nok plutselig, sterkt og masse tilbake seinere. For skriver gjoer jeg, hver dag.  Legger det nok ut som egen turside slik som graylady gjorde med Sverigeturen sin. Vi har det varmt og godt  akkurat naa, men vaermeldingen er ikke saa lystig. Naa skal dere slippe flere manglende bokstaver.

Ferieklem til dere fra Grethe, som sitter paa nettkafe hvor det er tillatt aa royke, og det er ille for naa begynner nesa aa renne. 🙂

Bloggpause.

almcI morgen tidlig klokka 5 kommer en drosje og henter oss. Ferden går da først til jernbanen, Gardemoen og fly til Spania hvor vi skal være fram til 19 februar. Akkurat nå gleder jeg meg veldig. Dette blir tredje gangen jeg reiser til Almunecar som den lille byen på Costa Tropical heter. På denne måten overlever jeg vinteren og alle vondtene. Jeg føler meg uhyre priviligert som har anledning til å reise.

Jeg takker for meg akkurat nå og kommer tilbake seinere. Jeg tror ikke jeg får blogget, men det er mulig jeg stikker innom fra en internettkafe. Ha det bra  dere som kommer innom her. En ekstra hilsen til graylady, tordenlill, vibeke, Ingrid i furterommet, hagen på hytta, månefrue, glama, vivi, og kristin

Klem fra Grethe

Kaffelars

image1-25

Hvorfor ble den hetende Kaffelars? Kaffekjelen i gamle dager. «Du får komme innom så setter jeg på han Lars», var et vanlig uttrykk da jeg vokste opp. 

Denne kaffekjelen kom jeg over på en utstilling på Vestfold fylkesmuseum for noen år siden. Ikke noen stor og prangende gjenstand som folk faller i staver over og utbryter: «Har du sett noe så vakkert, tenk at de kunne lage noe så vidunderlig for så lenge siden». Bare en sånn passe gammel aluminiumskjele som har sett sine beste dager.

Så sitter jeg her og lurer da, på hvorfor jeg gidder å feste meg ved en halvgammel kaffekjele, og kommer til den slutningen at  det er fordi jeg ser noe gjenkjennende i denne gjenstanden.  I deler av livet mitt har jeg arbeidet med registrering av museumsgjenstander og lært meg å se detaljer. For en gjenstand kan absolutt fortelle en historie. Det første jeg ser her og biter meg merke i, er knotten på toppen. Originalknotten er sikkert slått i stykker og blitt erstattet med en isolatorsnelle. En sånn snelle som de brukte på elektriske strømgjerder på gårdene for ikke så veldig lenge siden. Ut i fra dette trekker jeg den slutningen at denne kaffekjelen sikkert har vært benyttet på en gård. I tillegg til dette ser jeg også spor av sot i bunnen av kanna. Dette forteller meg at den antagelig har vært brukt på en jernovn med ringer. Nei, det kan jo heller ikke stemme, for da hadde den vært smalere nederst, for at ikke den skulle falle nedi ovnen. Sannsynligheten for at den har hengt i ei grue er liten, fordi den er av nyere dato.  Jeg lurer på om den ikke rett og slett har vært brukt på tur.

Sånn sitter jeg og leker meg med tankene mine og får aldri vite om det stemmer med virkeligheten. Hadde jeg hatt tilgang til kjelen kunne den sikkert tid- og stedfestes, for det var ofte stempler på kjelen.

Bildene kommer opp inne i hodet mitt når jeg ser kjelen. Plutselig er jeg på kjøkkenet i barndomshjemmet mitt , og der sitter bestefar og tømmer  kaffe på skåla. Dette fordi kaffen skulle kjølne fortere. Han har en sukkerbit i neven som han putter i munnen, og på en asjett ligger en påsmurt hvetekakeskive. Det var snadder for en gammel mann, og det gav han også uttrykk for.

Et annet bilde dukker opp. Kaffekjelen som står og putrer på plata De kokte virkelig kaffe da jeg var liten, og de brukte kaffegruten flere ganger, for som noen sa: «Så lenge det er brunt gåre an å drekken».  Også brukte de klareskinn. Det var skinnet på svømmeblæra på litt store torsker som ble tatt ut, rensket og hengt til tørk. Da det var tørt og hardt ble det klippet opp i småbiter og hatt opp i kaffekjelen. Jeg likte ikke kaffe, og jeg var over 30 før jeg begynte å drikke kaffe. Nå koser jeg meg med kaffe, og den skal være litt sterk og svart og helst fra Friele.

Kald fyr.

isfigur4kopFor en del år siden tok jeg noen bilder av is i som dannet forskjellige former. Den gangen fotograferte jeg mest i dias og svart/hvitt papir.

Nå har jeg begynt å skanne noen av disse bildene. Kvaliteten er ikke helt som den var, men jeg synes den går an. Fikk bare så lyst til å vise han fram.

Steingjerder.

steingjerdeJeg er ganske opptatt av kulturminner, og de kan være så forskjellig. Egentlig har vel alt som har eksistert  krav på å bli kalt et kulturminne.  Fordi jeg er ganske opptatt av stein og hva den har vært brukt til, blir det  første kulturminnet jeg skal ta for meg steingjerder. For meg er steingjerder noe av det flotteste kulturminnet som finnes.  Vakre, grå med gnistrende grønn mose, eller sitrongult lav. De forkommer nesten i alskens fargekombinasjoner. Møysommelig er steinene lagt ved siden av hverandre og opp på hverandre. Steinene er tilpasset så nøyaktig som mulig for at de skulle ligge støtt.  På de fleste steder i landet vårt finnes det steingjerder. Steingjerdene rammer inn hele eiendommer, skiller innmarka fra utmarka, skaper skiller mellom jorder og teiger. Før moderne redskaper kom inn i jordbruket, var det vanlig å dyrke jorda rundt steinene som fantes i jorda. Steinene som ble varmet opp på dagen, holdt varmen i jorda hvis temperaturen ble lav om nettene, og kornet kunne spire fortere.

Jeg har funnet en artikkel hos riksantikvaren om steingjerder. Steingjerdene bærer bud om menneskers slit for å få ryddet stein fra jorda slik at det ble mulig å dyrke mat der. Det var også vanlig å legge steinen i  røyser for å bli kvitt  den.

Mange steingjerder i landskapet, forteller at her var det mye stein som måtte vekk før dyrkingen kunne ta til. Så vidt jeg vet er det Jæren som har flest steingjerder i Norge.

For å få lødd opp steinen var det først nødvendig å få den opp fra jorda. Dette gjorde man ved hjelp av staurer og spett.  Noen ganger var steinene så store at de måtte sprenges i stykker før de kunne fraktes vekk fra jordene. Steinen ble slept vekk på en slede for de som hadde hest og slede.  Mange hadde ikke hest, og det var nok de fleste. Da  var det kun folks egne krefter man hadde til rådighet.

kulturland31På gården Gumserød i Vestfold, der jeg for noen år siden arbeidet med et prosjekt,  var gården  innrammet på tre sider av steingjerder. Den fjerde grensa var strandlinje og Oslofjorden rett ut. Gjerdene var forholdvis lave, og de var ikke til noe hinder for at budskapen skulle komme seg fra det ene sida til den andre. Problemet ble løst ved å bygge tregjerder inne i steingjerdet.  Vi kopierte dette noen steder og brukte tilgjengelig materiale fra rydding.

Så kan man spørre. Hvorfor i all verden skriver hun om steingjerder, og det er det bare de som har giddi å lese så langt som får greie på.

Jo, 2009 er kulturminneåret, og i min oppfatning er steingjerder et av de eldste og fremdeles mest synlige kulturminne som finnes. Også så flotte som de er.

Avmakt.

gaza2Det er vanskelig å skrive om dagen. Aller mest fordi jeg føler meg så utrolig hjelpeløs, liten og redd.  Da tenker jeg, at når jeg føler meg hjelpeløs og redd, hva da med de som befinner seg i krigshelvetet?

Akkurat nå er det krigen i Gaza som tankene dreier seg om. Jeg tenker på alle dem som får ødelagt livene sine, hjemmene sine, dem som blir revet i stykker av nyutviklede våpen, og alle som blir drept.

Jeg tenker også mye på dem som bruker tid og penger på å utvikle våpen som skader menneskekroppen mest mulig. Hvordan i allverden er de inne i hodene sine. Tenk å få betaling for å tenke ut  våpen som ødelegger en menneskekropp. Lurer på om de sover om natta.  Mest sannsynlig gjør de det. Kanskje de også går fra jobben og hjem for å kose seg med familien sin. Jeg er ikke i stand til å forstå at det brukes penger til å utvikle våpen. Det aller værste i denne sammenhengen synes jeg er at mennesker,  som mest sannsynlig er meget intelligente, bruker hjernene sine til å pønske ut våpen som gjør grusomme skader på et menneske.

gaza3

Det er ikke til å unngå å tenke på staten Israel , som siden staten ble opprettet etter 2. verdenskrig har drevet en politikk som har ført til okkupasjon av  områder  i Palestina.  Jeg skal ikke skrive så mye om dette, for det finnes det opplysninger om overalt. Det som jeg undrer meg over er at mange relaterer konflikten bare til de siste månedene,  fordi  Hamas har skutt raketter inn over Israelsk område. Noen mener at det er Hamas som begynte.  Er det egentlig det?  Midt-Østen konflikten begynte ikke i høst. Historieløshet er skremmende i de fleste sammenhenger.  Jeg forsvarer heller ikke Hamas, for også her er det uskyldige som må lide.

Min oppvekst er preget av at Norge var i krig like for jeg ble født. Derfor ble jeg stadig påminnet om den tyske okkupasjonsmakt. `

 I jula gikk filmen om Max Manus sin seiersgang over norske kinolerreter.  Max Manus og  mange andre som sloss mot okkupasjonsmakten, som i dette tilfellet var Nazi-Tyskland, ble feiret som helter etter krigen.

Bildene jeg viser her er fra 1963-64. De er tatt av mannen min som tjenestegjorde i fredsbevarende styrker i Gaza  .

 En FN-styrke består av som oftest lett bevæpnede militære avdelinger under felles militær kommando og politisk styring, og formelt underlagt FNs generalsekretær. Den første FN-styrken ble også satt inn i Midtøsten (UNEF I, 1956-67).

Han ble kjent med disse menneskene i den tiden har var der, og lurte ofte på hvordan det gikk med dem seinere.

gaza4

 

Nyttårsforsetter.

isfonteneHun satt ved arbeidsplassen og prøvde å sortere. Sortere kaoset som var i hodet hennes akkurat på denne tida av året. En ting var hun helt sikker på, og hun noterte

– I dag skriver jeg 1. januar 2009. Det er en mild dag med lettskyet vær. Det er noen tanker som opptar hodet mitt i dag, og jeg vil skrive ned disse etter hvert som de kommer. Jeg lover meg selv dyrt og hellig å prøve å få et bedre liv løpet av kommende år, slik at disse tankene forlater hodet mitt for alltid. For å få til dette må jeg endre på en del ting. Såpass har jeg forstått.

Nå vil jeg skrive ned noen punkter som jeg skal gjennomføre:

  •  Jeg må få orden på livet mitt. Dette har jeg jo skrevet før.
  • Jeg liker å gjøre noen ting. Hva i all verden mener jeg med dette?
  • Jeg må bli mer flink til å ta kontakt med venner.
  • Jeg skal legge om kostholdet mitt. Spise mat som øker forbrenningen.
  • Komme ut av kaoset. Der forsvant jeg.
  • Lese aviser.
  • Lese skjønnlitteratur.
  • Utvide min horisont.
  • Gå i teater.
  • Gå på kino.
  • Fotografere.
  • Skrive  i  dagboken min og sette inn et bilde for hver dag.
  • Endre kost til lavglykemisk. Fedon metoden.
  • Ringe til min venninne en gang i uka.
  • Arbeide med plan til hage i inngangsparti og hage ved garasje.
  • Bruke lang tid på badet.
  • Trimme tre ganger i uka.
  • Pleie meg selv.
  • Bli lekker og velstelt. Dette er helt gratis.
  • Love meg selv at jeg skal prøve å gjennomføre denne gangen.

Hun tittet på det som var notert ned og  smilte litt. Det var merkelig med disse nyttårsforsettene. De siste ni årene hadde hun bare behøvd å endre det siste sifferet i årstallet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Stillhet.

Med utsikt fra arbeidsplassen min  i en av Larviks stille gater, opplever jeg en svært stille og rolig nyttårsdag. Ingen trafikk, bare noen fotgjengere rusler forbi. godtnytaar3-copyJeg starter 2009 nesten som jeg avsluttet 2008, med et gammelt kort.   Dette er fra 1920 tallet. Kortet er sendt fra min far til hans mor. Dette blir det siste kortet på en stund.

2008 endte opp i et fyrverkeri som jeg knapt har sett maken til. Forbudet til tross. Jeg må innrømme at jeg syntes det var flott.  De nye batteriene skapte et vakkert komponert fyrverkeri om jeg kan kalle det noe sånt.

Allikevel synes jeg det er galskap å bruke millioner av kroner på noe så unyttig. Sikkert noen som er både enig og uenig i dette også.

Tilbake til stillheten. Ikke et vindpust i dag, ikke den minste bevegelse i en liten kvist i dag. Bare stille . Sola prøvde seg litt på formiddagen og gav løfte om at den også kommer til å glede oss i 2009. 

 

 nymanePå samme tidspunkt som sola sa et glødene takk for seg i går, og  samtidig laget sitt eget korte fyrverkeri   i det den tok kvelden,  dukket en månesigd opp mellom skylaget i dag. En smal nymåne opp  lyste forsiktig opp mellom skyene i noen få minutter. Deretter forsvant den. Det var et flott lite øyeblikk.  Nå skal jeg nyte resten av første nyttårsdagsstillheten. Noen ganger trenger man det. I morgen er det hverdag igjen. Det blir også fint.

Tenk om vi kunne ønske et godt nytt år til alle, og at det ville skje. Jeg mener alle. Ikke bare våre nærmeste, men alle som bor på denne jorda vår. En utopisk tanke, men allikevel.