På slutten av sekstitallet hadde vi fotformsko. Det skulle bare være sånn, at i radikale kretser brukte man det. De var breie, brune , uformelige og visstnok gode å gå med. Sjøl blei jeg aldri fortrolig med disse skoene . Jeg synes de var fæle, og jeg følte meg utolig ufiks. Jeg har bestandig likt å se litt pynta ut, i alle fall til fest , Derfor må jeg nok innrømme at jeg syntes det var temmelig snålt da noen kom på fest, pynta og fine og med fotformsko på undersåttene. Særlig nett var det ikke. Sexy var det langt i fra, men vi skulle ikke være det på den tida. I alle fall ikke i de kretsene jeg vanka. Jeg må nok innrømme at jeg syndet i mot dette, for jeg tok på meg høye heler, sminket meg, og kjolene satt også som de skulle, om jeg kan si det sånn.
Det er rart hvordan det kommer fram sånne gamle minner om tidligere tider, og det begynte meg at Tor og jeg satt og pratet sammen til morgen i dag om endringen av moter. Han mintes en kjenning som giftet seg i fotformsko,- mørk dress og fotformsko, brune. Han var sikkert meget elegant. Mange brukte indiske kjoler og fotformsko, og det var også kjempelekkert. Jeg hadde tenkt å finne et bilde med fotformsko blant alle fotografiene vi har. Jens, mannen min sverget jo til disse, og jeg var ganske sikker på at han var avbildet i et par, men nei. Det finnes ikke et eneste bilde av noen av oss i fotformsko. Kanskje det ikke var så populært.
For noen år siden kom disse skoene på moten igjen, – en lettere variant som gikk under navnet crocks. Jeg har et par svarte og Tor knall blå.
Grethes grublerier 