Vår

Endelig april.

Jeg har akkurat vært ute og lukta på våren, Fant meg en sørvendt skråning med litt jord og vissent løv. Den hadde stått og badet i solsteika noen timer. For en vidunderlig duft.  Benken i lunden var så innbydende, at jeg måtte sette meg ned og suge inn mer vår. Rundt meg på alle kanter var det brunt vissent eike- og bokeløv iblandet en god del eikenøtter og hamsen til disse. Piper kalte vi dem. Brunt over alt, men det er sånn det skal være akkurat nå.

Over hodet mitt sa en spettmeis klart og tydelig  fra at jeg var uønsket i dens territorium, noe jeg var klar over. Den var ganske ilter, og jeg fikk greie på to ting. : Hvilken fugl det var som hadde den låten jeg hadde lurt på noen dagen, og at hekkingen  er i gang. Jeg satt rett under fuglekassa der den bruker å hekke.

Jeg subbet beina etter meg da jeg gikk tilbake til huset vårt, frydet meg over den knitrende tørre lyden dette skapte, og koste meg dypt inn i sjela, da jeg så de lange sporene jeg hadde laget i det tykke løvlaget. Om noen dagen er nok løvet borte, og jeg  må leke med andre ting.

Hverdagslykke

Det er så flott å se på. Stripete, rutete, gule , grønne og blå henger de der og  flagrer i vinden. Hun har akkurat hengt ut klesvasken , og nå setter hun seg ned for se, se på de fine tingene hun har. Hun er glad i disse tekstilene, som er laget av naturfibre alle sammen.  I dag skal de henge ute i den friske vinden å få på seg sol, varme og den duften som bare utetørkede klær har i seg.

Seinere i ettermiddag skal hun ta alt ned av snorene, ta det inn og legge det på sengene igjen. Deretter kan hun glede seg til å legge seg i nyvasket sengetøy når kvelden kommer, Hun gleder seg også over at de små nattbordsdukene er fri for kaffeflekkene  hun hadde sølt, da hun fikk kaffe av kjæresten på senga.

Hun har det godt.

99 prosent tør ikke kopiere denne teksten.

Hvorfor i all verden er det overnevnte utsagnet  satt som et vedheng på  mange tekster som vandrer rundt på fjesboka.  Jeg kjenner det provoserer meg.

Jeg har egentlig bestemt meg for ikke å la meg provosere, men det er ikke lett å la være. Jeg nekter å la mennesker der ute bestemme om jeg skal kopiere og videresende ord og utsagn med svært varierende innhold. Hvis jeg ikke vil, så vil jeg ikke. Det har ikke noe med at jeg ikke tør å gjøre.  Å sitte på baken foran pcen og sende videre tekster om alle de det er synd på her i verden hjelper vel ingen, bortsett fra en dårlig samvittighet hos seg sjøl da kanskje. Det var dagens utblåsing.

Opplading.

Mobilen min sto til lading for en time siden. Akkurat nå satte Tor sin mobil til lading.  Tannbørsten blunker muntert rødt til meg, og sier fra at den også trenger lading. For noen timer var det Ipaden som begynte å suge til seg ny energi fra laderen. Masse av det vi har i huset får nytt liv når det blir satt til lading og holder det gående til ny lading er nødvendig.  Tenk om jeg kunne koples til en lader av og til.

Skriveøvelse.

• Akkurat nå holder jeg på med en friskrivingsøvelse, og skal skrive inn det som detter inn i hodet mitt, og har rettet opp feil etterpå.  Noe ustrukturert, men fikk lyst til å dele med dere. 🙂
• Nå når du har fått god tid burde du skrive mer, sier en god venn til meg. Jeg traff han på Borgheim på Nøtterøy en dag. Jeg skrive mer? Hvorfor det liksom?

Jeg liker å skrive, men hvorfor skal folk gidde å lese det jeg skriver. Jeg må jo ha noe å skrive om. Hva slags tema skal jeg velge? Hva er det som opptar meg? Akkurat nå føler jeg at jeg er mest opptatt av at barnebarna mine ikke skal komme bort i noe som ikke er bra for dem. Ja, jeg tenker på dop, kriminalitet og slike fæle ting. Skulle gjerne sett den bestemora som ikke tenker slike tanker når det gjelder barnebarn.

Når jeg sitter og ser på nyheter og debattprogrammer får jeg inntrykk av at det er svært mange som ramler bort i en eller annen styggedom.

Egentlig er jeg blitt nesten allergisk ovenfor det som i dag blir betegnet som nyheter. For meg er det en orgie i elendighet.

Jeg bare undres: – Går det ikke an, litt oftere, å se det vakre som omgir oss? Senest i dag kjørte jeg ned fra Nøtterøy til Larvik hvor jeg i dag er bosatt. Jeg foretrekker å kjøre gamle E-18. Da kan jeg kjøre litt saktere, stoppe langs veien og beundre det vakre landskapet i Stokke.

Strålende ettermiddagssol over velholdte gårder innrammet av grønne jorder, gjør opplevelsen meget sterk. Sola skinner, det dampet fra jordene, for det har nylig regnet. Stemning er trolsk. Jeg stopper bilen, går ut av den og bare nyter. Nyter lukta av jord med grønt gras og blomster. Suset i trærne trigger hørselen, og enda flere vil være med i denne sanseopplevelsen. De små fjærkledde synger hvert med sitt nebb og gir fullstendig blanke i om noen synes det er fint, eller samstemt. Her kan musikkskribentene, kritikerne bare stikke pennen eller ipaden i lomma, og se seg om etter nye ofrer.

Nå venter jeg på en ny assosiasjon som forhåpenlig fører med seg en helt ny tanke fra en helt annen sammenheng. Det går da ikke an å skrive når tankene hopper sånn. Eller gjør det? Hvem har sagt at det ikke går an å sitte og skrive ord på et papir slik som jeg gjør nå. Hvorfor i hule heiteste skal det vare sammenheng bestandig?

Jeg sitter nå og venter på den neste tankerekken som faller inn i hodet mitt. Nå må den snart komme. Stresser jeg? – det kan se slik ut.

Er det tomt i hodet? Nei da, det er ikke det. Der kommer en hvit sky opp i horisonten. Hva vil den utvikle seg til montro – en okse, en eplehage eller et fantasidyr. Den utvikler seg ikke i det helte tatt. Den ble bare en flopp.

Tanker hva er nå det for noe? Tanker dukker opp i hodet mitt hele dagen. Mange av dem er morsomme. Enda flere er kreative. Noen ganger bobler jeg over av ideer, andre ganger er det idétørke.

-Nå er det ustrukturert og rotete kvinne. -Rot du Grethe, kanskje du trenger det, kanskje du trenger å få ryddet opp i alt det kaoset som har vært inne i deg fra den natten på Gumserød i november 1999.

På magen på kommunebrygga i Strengsdal.

Bildet er ikke fra Kommunebrygga. Den er litt større.

Jeg ligger på magen på kommunebrygga i Strengsdal sammen med flere andre. Vi har en liten pause i badinga. Vi trenger å få litt varme i kroppen, før vi hopper uti igjen. Vannet er krystallklart, og det er moro å ligge å se på livet ved og under brygga. Det er så stille at vannflaten knapt gidder å lea på seg. Bare av og til kommer en lite vindpust, som lager en bevegelse i vannet. Krusningen kaster refleks  fra solastråler opp i fjeset og øynene våre, og vi kniser litt, og tenker på ertingen vi av og til holder på med, ved hjelp av små lommespeil.

Jeg drømmer meg bort her jeg ligger, bare ikledt badedrakt, som er i ferd med å tørke etter siste dukkert. Sola varmer på ryggen, og jeg kan ikke la være å slikke på armen min for å kjenne den gode saltsmaken.

Vannet er bare noen meter dypt helt inn til brygga og jeg kan se alt på bunnen. På bunnen ser jeg sjøstjerner, noen er ganske store, andre er små. Små grønne krabber haster forbi og skynder seg inn i tanga. Sikkert bare for å vente på noen små tær som tråkker like foran klørne deres. Da klyper de litt, og vi hyler og blir litt redde, for det gjør litt vondt, men vi skvetter nok mest.

Blikket glir videre langs bunnen, og der ligger en flaske som noen har hivi uti, og flasker er jeg redd for. Ikke hele flasker, men flasker som er slått i stykker. Flaskeskår som har gjemt seg i sanda og  ikke sees er noe herk. Et flaskeskår hadde ødelagt en god del av badesesongen det året jeg var ni år. Jeg var dessverre så uheldig å tråkke på det. Jeg bestemmer meg for å dukke til bunnen for å ta den opp neste gang jeg bader.  Stedet registeres, og jeg vet hvilken bryggepåle som er utgangspunktet for dykket. Det er ikke samme sikten når jeg ligger i vannet, derfor er det greit å avklare det fra brygga. Jeg skulle ønske jeg hadde dykkermaske, for da kunne jeg se bedre under vann, men det må jeg spare til, og jeg har ikke nok penger ennå.

Fremdeles er det deilig å ligge å se ned i vannet. Bergnebben svømmer stille under brygga og napper i seg litt å spise fra algene som vokser på bryggepålene. Noen småtorsker glir også stille forbi. Av og til, eller ganske ofte ligger vi også med fiskesnøre og prøver å lure noen av dem på kroken, men nå er det stille, både for fiskene og for oss. En liten pustepause, men denne stille stunden varer ikke lenge

Snart fylles lufta igjen av hyl, latter, plask og skrik, men akkurat i denne lille stunden var det stille, veldig stille. Kanskje det er derfor jeg husker den så godt.

En gledesopplevelse.

I oktober 2014 fikk jeg en telefon som jeg trodde var fra den syvende himmel. Det hørtes ut som hun var der Maiken, mitt eldste barnebarn. – Mormor jeg må bare fortelle: Cappelen vil gi ut bok  til neste år. De har godtatt førsteutkastet som jeg har sendt inn, og vi skal skrive kontrakt om utgivelse av bok i 2015 og jeg er så glad og jeg er stolt og lykkelig og alt det som følger med. Jeg har fått så mye ros, og det er ikke ofte de godtar et førsteutkast, og en av konsulentene sa at det hadde han aldri gjort før, og jeg er så glad så veldig glad, og jeg må bare ringe og fortelle for jeg er så stolt, og de vil gi ut bok. ——- Hun strålte ut av telefonen og rev med seg meg i gleden, og vi dro ut på en liten  heisatur. En gledestur.

For jeg har vært med henne på denne reisen  fram til i dag. Det er din skyld sier hun av og til, og både hun og jeg vet at det er mange andres skyld også. Foreldre og et godt hjem ikke minst, og gode søsken bidrar også til at hun er blitt den hun er i dag.

Hele tida har jeg  også vært med- helt siden hun fortalte meg at hun hadde lyst til å skrive , og det er en del år siden nå. I 2007 startet hun en blogg som hun kalte Maikens grøde.Høsten 2013 begynte hun på Skrivekuntsakademiet i Bergen ogvåren 2014 utgav  akademiet en antologi som besto av tekster fra årets kull.

Jeg må innrømme at det rant noen tårer nedover kinnene mine mens hun snakket.

Utsikt fra mitt vindu

Jeg sitter på min vante plass ved datamaskinen  og ser utover trærne i hagen min. Solen er i ferd med å gå ned, og hagen har fått det fantastiske lyset som bare kan oppleves en maikveld da alt som skal vokse og gro spretter så det nesten kan høres. Det er en fryd å se hvor grønt det er blitt i dag, og jeg er takknemlig for at jeg får oppleve dette. Trærne er nå i ferd med å pynte seg  til vårfest. Bøketreet til venstre er lysegrønt. Det finnes nesten ikke noe tre som har så lyse og  grønne blader som bøketreet, bortsett fra lønnen da, som også er i ferd med  ikle seg vårdrakten. Almetreet midt i mot er mer forsiktig. Kanskje hun er redd for at frosten skal komme og ødelegge vårstasen. Hun venter nok noen dager til med å bre ut bladene sine. Men blir det varmere lar hun seg nok rive med hun også. Her sitter jeg altså og skuer utover en vidunderlig lysegrønn verden. Jeg talte akkurat hvor mange tresorter jeg kan se fra plassen min uten å lette på rompa. – Det er åtte. Hvis jeg letter på rompa ser jeg elleve. Når jeg både letter på rompa og strekker på halsen på en gang ser jeg fjorten forskjellige trær og busker. Kan man ha det bedre?

Nytt toppbilde.

Jeg har valgt nytt toppbilde på bloggen min og dette bildet er valgt med omhu.  Bølgen  i sin fulle kraft søker mot land på Mølen. Den er i ferd med å reise seg til sitt maksimale, før den presser seg mer fram med toppen først, slår krøll på seg og fosser inn mot rullesteinene  Noen sekunder etter er all futten gått ut av den, og den nøler litt før den liksom trekker seg flau tilbake og gjemmer seg  blant det andre vannet igjen. Noen meter bak kommer det en ny friskus. Også den er barsk, framstormende og skaper vibrasjoner inne i tilskueren som denne gangen er meg. Også den faller raskt til ro etter den har skylt over steinene. Slik holder de på bølgene – i timer, dager, år, titusener av år holder de på.  De har skapt det landskapet her ved kysten som jeg er så veldig glad i. Bølgene og isen. Noen ganger da bølgene ikke har hjelp av vinden hviler de. Kanskje bare lager de en liten skvulpelyd mot stranden. Det er også godt å oppleve.

I gang igjen.

I gang igjen. Rar overskrift kanskje, men vi er blitt enige om at vi skal forsøke på nytt bloggen min og jeg. Det er jeg som har frika ut og vært utro. Og min kjære blogg har vært trofast og bare ventet. Litt besøk har hun jo hatt. Det ser jeg på statistikken, og det er jeg glad for, for da har hun vel ikke følt seg helt forlatt.

Jeg fant meg en annen dille kan jeg vel si, og den har opptatt ganske mye av tida mi de siste par årene. Jeg begynte å male bilder,  og ble utro med malekosten. En eller annen form for altoppslukende  malinginteresse må det ha vært, for interessen bare flyttet inn i kroppen min og slukte meg med hud og hår. Av og til  malte jeg mye. Dessverre  stopper  sykdommen den helt store utfoldelsen. Mye av tida har jeg brukt  på å lære meg maleteknikker av ymse slag, og bloggen ble bare dårlig samvittighet. Det har vel blitt ca femti bilder på to og et halvt år.  Jeg legger ved et maleri. Det har vært kjempegøy, men jeg kjenner at skrivingen står mitt hjerte nærmest.

Det var Maiken mitt eldste barnebarn  som fikk meg i gang igjen. Jeg  lover meg sjøl at jeg skal skrive mer. Takk for at du setter meg i gang Maiken. Jeg gleder meg til å skrive igjen.