Hverdagslykke

Det er så flott å se på. Stripete, rutete, gule , grønne og blå henger de der og  flagrer i vinden. Hun har akkurat hengt ut klesvasken , og nå setter hun seg ned for se, se på de fine tingene hun har. Hun er glad i disse tekstilene, som er laget av naturfibre alle sammen.  I dag skal de henge ute i den friske vinden å få på seg sol, varme og den duften som bare utetørkede klær har i seg.

Seinere i ettermiddag skal hun ta alt ned av snorene, ta det inn og legge det på sengene igjen. Deretter kan hun glede seg til å legge seg i nyvasket sengetøy når kvelden kommer, Hun gleder seg også over at de små nattbordsdukene er fri for kaffeflekkene  hun hadde sølt, da hun fikk kaffe av kjæresten på senga.

Hun har det godt.

På magen på kommunebrygga i Strengsdal.

Bildet er ikke fra Kommunebrygga. Den er litt større.

Jeg ligger på magen på kommunebrygga i Strengsdal sammen med flere andre. Vi har en liten pause i badinga. Vi trenger å få litt varme i kroppen, før vi hopper uti igjen. Vannet er krystallklart, og det er moro å ligge å se på livet ved og under brygga. Det er så stille at vannflaten knapt gidder å lea på seg. Bare av og til kommer en lite vindpust, som lager en bevegelse i vannet. Krusningen kaster refleks  fra solastråler opp i fjeset og øynene våre, og vi kniser litt, og tenker på ertingen vi av og til holder på med, ved hjelp av små lommespeil.

Jeg drømmer meg bort her jeg ligger, bare ikledt badedrakt, som er i ferd med å tørke etter siste dukkert. Sola varmer på ryggen, og jeg kan ikke la være å slikke på armen min for å kjenne den gode saltsmaken.

Vannet er bare noen meter dypt helt inn til brygga og jeg kan se alt på bunnen. På bunnen ser jeg sjøstjerner, noen er ganske store, andre er små. Små grønne krabber haster forbi og skynder seg inn i tanga. Sikkert bare for å vente på noen små tær som tråkker like foran klørne deres. Da klyper de litt, og vi hyler og blir litt redde, for det gjør litt vondt, men vi skvetter nok mest.

Blikket glir videre langs bunnen, og der ligger en flaske som noen har hivi uti, og flasker er jeg redd for. Ikke hele flasker, men flasker som er slått i stykker. Flaskeskår som har gjemt seg i sanda og  ikke sees er noe herk. Et flaskeskår hadde ødelagt en god del av badesesongen det året jeg var ni år. Jeg var dessverre så uheldig å tråkke på det. Jeg bestemmer meg for å dukke til bunnen for å ta den opp neste gang jeg bader.  Stedet registeres, og jeg vet hvilken bryggepåle som er utgangspunktet for dykket. Det er ikke samme sikten når jeg ligger i vannet, derfor er det greit å avklare det fra brygga. Jeg skulle ønske jeg hadde dykkermaske, for da kunne jeg se bedre under vann, men det må jeg spare til, og jeg har ikke nok penger ennå.

Fremdeles er det deilig å ligge å se ned i vannet. Bergnebben svømmer stille under brygga og napper i seg litt å spise fra algene som vokser på bryggepålene. Noen småtorsker glir også stille forbi. Av og til, eller ganske ofte ligger vi også med fiskesnøre og prøver å lure noen av dem på kroken, men nå er det stille, både for fiskene og for oss. En liten pustepause, men denne stille stunden varer ikke lenge

Snart fylles lufta igjen av hyl, latter, plask og skrik, men akkurat i denne lille stunden var det stille, veldig stille. Kanskje det er derfor jeg husker den så godt.

Svaberg

Her ute i skjærgarden er fjellet mykt. Et paradoks kanskje, men jeg synes det er inntrykket svabergene gir. Disse formene er for meg umåtelig vakre, og jeg fryder meg når jeg vandrer rundt og beundrer disse myke formasjonene.

Stein har alltid fascinert meg,  Jeg kan vandre i timevis og bare se, ta på og kjenne den glatte overflaten.

Svabergene som finnes fra Nøtterøy og sydover til Brunlanes er mitt landskap. Her langs kysten har jeg trådd barneskoene mine, og her har jeg tilbrakt uendelig mange soldager på sommerstid.

Mange ganger  har jeg  oppsøkt sjøen og svabergene i skikkelig ruskevær. Ikke minst Verdens Ende på Tjøme viser seg fra sin flotteste side i oktobervær. Når frådende hav slår over svabergene blir jeg andektig og liten.

Etter at jeg flyttet til Larvik er det Mølen som er målet for opplevelser i ruskevær og finvær.

Fascinerende er også den store himmelen. Jeg er så inderlig enig med Ulf Lundell som også trives best i ”öppna landskap”.

Når hav og himmel møtes rundt meg har jeg det bra.

Dyneløfting.

Min kjære kom med en pussig historie i morges.  Midt på natta hadde han våknet  av kvelningsfornemmelser og at han var drivende våt av svette.   Han forsøkte å sparke av seg dyna , men det var lettere sagt enn gjort . Det var fremdeles dyne igjen, svetten rant og  stakkaren følte at panikken  tok han mens han kavet seg fram av dynene.

Til slutt lyktes  han, fikk dynene vekk og oppdaget at undertegnede hadde delt , for ikke å si forært sin egen dyne til han. Dobbeltbretta, og godt lagt oppå sin kjære.  Sjøl sov jeg min søteste søvn i tynn nattkjole og merket ikke noe til det dramatisk opptrinnet. Man trenger jo sin skjønnhetssøvn.

Signalblåserens fridag

I går ettermiddag var jeg på konsert i Bøkeskogen. Det var Larvik ungdoms musikkkorps, populært kalt LUMK som sto for ettermiddagsmusikken på årets første pinsedag. Korpsets eminente dirigent  Terje Lysebo annonserer alltid musikkstykkene på forhånd, noe jeg i allefall, setter stor pris på. Morsomt å lære litt her også. Han introduserte en liten samling med musikkstykker heriblant «Signalblåserens fridag».

Dette fikk tankene til å vandre, først inne i et damehode og langt innover i Bøkeskogen og enda lengre, for hva gjorde signalblåseren på fridagen sin? Og hva besto jobben i?  Hva slags signal blåste sinalblåseren? Var det i militæret han var ansatt, eller var det et annet sted? Hvordan gikk det med dem han blåste signaler for? Ble det fullstendig kaos uten signalene, eller gikk det bra allikevel. Viste det seg at signalblåseren var var fullstendig overflødig? Kanskje han bare kunne pensjoneres? Mange spørsmål ble det ut av dette, og enda flere svar og muligheter.

Deretter kom tanken om hva han gjorde på fridagen sin. Hodet mitt bestemte meg for at signalblåseren var en han, var i militæret og blåste reveljer hver bidige morgen. Ikke så veldig spenstig valg kanskje, men slik ble det.  Det første han gjorde var å sove helt til han våknet av seg sjøl. Deretter sto han opp og lot være å barbere seg. Akkurat i dag var det ikke tid for dette fant han ut, og med litt strittende skjeggstubber gikk han ut i verden. Hva han opplevde denne dagen  kommer tilbake til, for nå skal jeg dusje, kle på meg og gå til Bøkeskogen for a høre på Karsten Isachsen og delta på økumenisk gudstjeneste. I tillegg skal jeg høre på  Kick, koret i Larvik som ikke kan synge, men trekker hundrevis av tilskuere allikevel- mange umusikalske i denne byen.

105 år siden far ble født.

I dag den 11. juni 2011 ville han fylt 105 år, faren min. Han rakk å bli 89, og det er jo  også en anseelig alder.

Han hadde bursdag på en fin tid av året.  Sommeren var på sitt beste,  og jeg husker at svigererinne Grethe hadde med seg rododendron, eller kan dette ha vært på bryllupsdagen den 28 mai. Der kan jeg se. Historikerne kaller dette for minneforskyving, og det lurer jeg på om jeg driver med  akkurat nå. For det er nok en stor mulighet for at jeg blander sammen hendinger fra to festdager til en. Derfor er det nok best å skrive ned det som er hendt med en gang.

Det er mange gode tanker som dukker opp i hodet mitt den 11.juni. Hvert år gjør det det faktisk, men jeg får aldri skrevet dem ned. Av og til lurer jeg på hvorfor. Blir det for privat, og vil jeg la minnene etter han bare være hos meg sjøl? Av og til funderer jeg også på om jeg vegrer meg for å la forfedrene slippe inn i denne bloggeverdenen. Jeg føler at det heller hører hjemme i ei bok. Jeg kan jo fortelle at han var med og startet Tønsberg Cykelklub. Dette var han stolt av , og syklet gjorde han hele sitt liv.

Mangt en kan tenke på på en pinseaftensmorgen.  Jeg tror jeg spanderer en rododendron sjøl om det kanskje ikke er historisk korrekt.

St. Hansdag = Handelens dag i Larvik

Jeg tenker på at i dag, den 24. juni, er det Handelens dag i Larvik, og  jeg føler det som en skikkelig provokasjon. For ikke så veldig mange år siden var St. Hansdag fridag i de tre søndre Vestfoldbyene  Tønsberg , Sandefjord og Horten. Fridagen var også innarbeidet i kommunale arbeidsavtaler. I Larvik, og så vidt jeg vet også i resten av Sydfylket,  var det  kjøpmann Albert Bøe som var den første som brøt fridagstradisjonen ved å holde forretningen sin  oppe St. Hansdagen. Han ble bøtelagt, men tjente så mye penger at han gladelig betalte boten i følge folk som bor i byen.
Det er trist å se at de som har som  mål å tjene mest mulig penger går i bresjen for å slette tradisjoner som er laget for folk flest. Det som er rart er at vi hadde råd til å gi folk fri den gangen vi ikke hadde så god råd. Et paradoks?

 I samme momentet tenker jeg også på at det er forretningsfolk som skaper nye tradisjoner som Halloween og Valentinsdagen. Dette er dager som egentlig aldri har hatt noen betydning i Norge- før forretningsfolk tok fatt i dem og «luktet penger». Det var dagens «lille» utblåsing.

St. Hansaften 2010

I kveld har jeg feiret St. Hans på Nøtterøy igjen. På svenskt vis. Det er bare topp, og nå skal jeg legge meg og nyte resten av den lyse natta. 🙂

Sommar med Ernst 2010

Han kommer igjen gogutten fra Värmland. Den 1.juli dukker han opp på  svensk TV 4 med sine mange gode , enkle ideer og sin sjarm. Jeg innrømmer også at han er ganske behagelig å se på.  Jeg gleder meg, men aller først skal jeg nyte juni og hagen vår.

Hagen min nå.

Jeg fikk bare så veldig lyst til å pynte opp med noen blomster her.

Denne bildekrusellen krever javaskript.