Du må ta deg sammen.

Jeg har gått og lurt litt på dette utrykket ei stund, for jeg synes det er så merkelig. Egentlig er det helt meningsløst for meg har jeg kommet til.

Jeg har sett på hvert enkelt ord- du må ta deg sammen. Jeg har stilt meg foran speilet -helt naken og beskuet min kropp, og funnet ut at egentlig er jeg ganske sammen, pakket inn av hud. Riktignok  buler og tyter det litt ut både her og der på steder hvor det ikke tøyt og bulte ut før, men også dette er pakket inn i hud. Derfor kan det ikke være dette som er ment. At ekstremiteter som armer og bein stikker ut fra kroppen trodde jeg også kunne være feil, men vi er jo skapt på denne måten, Sjøl om jeg har rullet meg sammen til ball blei det jo en svært unaturlig situasjonå leve i. Da følte jeg som om jeg hadde tatt meg sammen. Jeg  ventet folk den dagen og fant ut at å ta imot gjester sammenrullet bød på problemer.
Det må være hodet tenkte jeg da. Det må være hodet som skal brukes når jeg skal ta meg sammen. Og plutselig skjønte jeg at her er løsningen.  Det er jo bare å si til seg sjøl at nå må du ta deg sammen. Deretter ordner det meste seg.

Hver gang vi møtes.

Latteren sitter løst. Raske replikker suser gjennom lufta og pareres treffende og muntert. Asjettene er fylt med Napoleonskaker, grove rundstykker og bløtkake. Alt ettersom hva den enkelte foretrekker en lørdags formiddag. Også skal vi ha kaffe, med påfyll.

Vennegjengen møtes på bakeriet i Havna, eller Nevlunghavn Bakeri & Conditori som det heter offisielt, hver lørdag klokka halv ti, hele året rundt. Ikke presis halv ti, men sånn ca. Førstemann ordner bord. Når vi er fulltallige er vi elleve, og det er vi ofte. Selv er vi som nybegynnere å regne med åtte års fartstid. De andre har møtt hverandre i seksten år. Rart at vi ikke slipper opp for samtaleemner. Som oftest dukker det opp et eller annet. De store verdensproblemene blir ikke løst, men absolutt drøftet.

Som regel  drøftes innenriks- og lokale problemer.  Sist vi var der,  kom samtalen inn på hvorvidt det var lurt å stikke begge hendene inn i kjeften på en tretti kilos breiflabb. Bare får å få den over båtripa.  Kvinnefløyen karakteriserte handlingen som galskap og det reine skjære sprøyt. Mannfolka viste større forståelse for handlingen, og gav uttrykk for at de kanskje kunne gjort det samme.

Et annet viktig tema som blir grundig behandlet hver sommer er sommergjestenes påkledning. Eller kanskje det er rettere å si sommergjestenes manglende påkledning. Det er stor enighet om at det ikke er svært behagelig å ha en svett, dissende, naken mage klint tett inntil seg i køen. For kø er det nesten bestandig om sommeren – på bakeriet – i Havna. Eller at svette rumper, mager og lår skumper bort i maten vi skal spise. Vi er skjønt enige om at folk bør kle på seg litt når de skal inn på bakeriet. I denne sammenhengen er vi svært gammeldagse. Samtidig vil jeg  yte sommergjestene den rettferdighet å si, at det også er mange av dem som er påkledt.

Selvfølgelig er det også her rom for dissens. Våre kjære menn fnyser ikke fullt så sterkt i barten når ei snerten snelle iført  nesten ingenting smyger seg inn  mellom dem i køen. Det har til og med forekommet at de smiler.

Uforståelig synes jeg. Hvor blir det av konsekvensen i holdningene?

Det er tid for påfyll -av kaffe. En av de trivelige, blide, hjelpsomme ansatte kommer smilende med kanna og spør om vi vil ha mer kaffe. Det vil vi.  Noen ganger må vi hente sjøl, for det er svært travelt til tider.

Jeg vil også få nevne en ting til som jeg setter pris på ved bakeriet i Havna. Den hyggelige betjeningen har et motto trykket på brystet av T- skjortene sine :

Kom som en gjest- reis som en venn.

Vi både kommer og reiser som venner. En rød rose med takk til Wenche, Arild, Erik, Atle og alle dere som arbeider på bakeriet i Havna. Dere gjør det meget trivelig for oss, og bidrar til at vi alltid kommer tilbake.

Morgenstund har gull i munn

I dag var jeg tidlig våken. Litt før sju slo jeg mine vakre blå øyne opp , viftet litt med øynefransene, og kjente at nå hadde jeg sannelig sovet lenge nok. Jeg spratt ut av senga og trippet lett og lekent ut på badet.  Der strekte jeg min smekre lille kropp og gjorde de bøy og tøyninger kroppen trenger for å holde seg ung og lekker. Deretter var det en lang og deilig dusj som sto for tur. Det er bare nydelig å kjenne hvor behagelig det er, når godt og varmt vann sildrer nedover hele seg. Jeg frotterte hele kroppen min så din ble rød og varm, og smørte meg inn med deilig krem. Skal si jeg føler meg  priviligert som har tid til dette om morgenen. Min kjære stakk hodet inn badedøren og sa med sin gode varme stemme:  Jeg stikker ned og setter på kaffen elskede.

Når jeg nå sitter her og ser på hva jeg akkurat har skrevet lurer jeg litt på om jeg har drømt for nå er jeg stuptrøtt, men det dufter kaffe  i huset.

Startvansker

Mange har problemer med å få i gang bilen nå i kulda, og i dag har jeg problemer med få i gang Grethe. Kroppen vil gjerne være i senga, og jeg skjønner det godt, for der er det ganske så trivelig og varmt. Jeg har som mål, regel eller hva det nå heter, å være ute av senga ved åttetida, og det greier jeg som regel. Av og til er det tungt å komme seg opp, og det skal krafttak til for å  løfte deler av meg opp i sittende stilling og resten av meg ned mot gulvet. Når føttene er vel plassert på gulvet kommer den store oppstandelsen. Trøste og bære . Det er godt ikke mange ser meg da, for det er ei ganske så gebrekkelig dame som kreker seg ut av senga. stiler kroketete mot badet, og gjør det de flest trenger om morgenen. Litt av et syn. Men  som mottoet mit sier: En hver reise begynner med det første skritt.

Nå lokker min kjære med kaffe, og det skal bli svært godt. Nå er jeg igang, og kanskje det blir maling også. Rart hva en bitte liten skrivestund kan utrette. Det skal svært lite til. 🙂

Morgentanker den 23. januar

I dag er det litt kaldt gitt. 😉 Godt å ha  varmt hus å bo i og en snill mann som fyrer i ovnen.  Når vi i tillegg har varmepumpe og gulvvarme i hele første etasje er det slett ikke verst. I sørøst ser jeg vakre solstriper på himmelen. Jeg har stått opp, har ikke vondt noe sted og har en ny dag foran meg. Vet litt om hvordan den blir , men også mye som ikke er fastsatt.

Jeg har begynt på Adobe Illustrator kurs på Verket. En meget dyktig lærer har jeg også. Tommy Olsen heter han. Noen lurer på hva jeg skal med det . Som mye av det andre jeg har gjort i livet er det av pur nysgjerrighet. Lysten til å lære noe nytt er en stor det av livet mitt. Jeg kommer til å arbeide litt med Illustator i dag, for jeg har lastet ned en 30 dagers prøveversjon og jobber med den. Gøy å være litt skapende. Det er jeg vel forresten nesten hele tida når jeg tenker meg om. Malinga er jo også i høyeste grad skapende. I dag skal jeg prøve å finne ut hvordan jeg får overført bilder.

Vinterlek på Strengsdalsvannet.

Min far Jacob Paulsen i god driv. Bildet er fra 1948, og det ble arrangert skøyteløp med tilskuere.

I slutten av november og begynnelsen av desember begynte vii Strengsdal å vise stor interesse for temperaturen og været. Gradestokken ble stadig gransket, og vi begynte å høre på værmeldingen  på radioen. Vi ønsket oss kaldt klart vær, for det betydde skøyteis.

Stor  var gleden den morgenen vi våknet og så at vannet hadde ”lagt seg” . Vi hadde full oversikt til vannet fra kjøkkenvinduet, og den tynne isskorpa  ble konstatert med en gang det lysnet. Nå håpet vi bare på kaldt vær noen dagen framover. Snø ønsket vi ikke, for da var skøytesesongen spolert. Det aller beste var mange kuldegrader hele døgnet i en tre – fire dager.

Vi som bodde i nærheten av vannet hadde strenge regler for når vi fikk lov til å gå på isen. Derfor  fikk vi ikke sette våre bein i nærheten av vannet en gang, før en voksen hadde kontrollert isens tykkelse. Som regel var det far, Jacob Paulsen som gjorde den jobben. Han var sjøl vokst opp ved vannet, hadde vært og var en meget habil skøyteløper. Derfor tror jeg han gledet seg like mye som oss til å starte skøytesesongen, men han tok ingen sjanser på å slippe oss utpå isen for tidlig.

I de dagene vi ventet på at isen skulle bli sikker var det noe vi var redde for, og det var at noen skulle hive stein  på isen før den  frøs. Stein som var frosset fast i isen likte vi dårlig. Dessuten var den farlig. Mange var det som kjørte skøyta i stein og fikk et ublidt møte med isen.

Endelig lå stålisen der speilblank og hard. Krystallklar var den.  Ingen ting kunne måle seg med den første dagen vi gikk på skøyter på Strengsdalsvannet, og vi brukte dagene godt.  Om kvelden verket leggene etter uvante muskelbevegelser, men det brydde vi oss lite om. Skøytesesongen ble som regel kort, og vi håpet på en snøfri forvinter slik at vi kunne benytte skøytene så lenge som mulig. Når snøen kom, så var det bare en kort periode  vi kunne klare å skyfle vekk snøen, Deretter måtte vi gi oss, for snøen ble for dyp.

På 1960 tallet endret dette seg radikalt. Et par driftige karer Odd Fjelldal fra Strengsdal og Alf M. Johannessen fra Engås, gikk i bresjen for å få kommunen til å sette opp stolper med flomlys ved Strengsdalvannet. De lyktes, og det ble montert  store lyskastere. Dette medførte at isen kunne brukes etter det ble mørkt om ettermiddagen. Seinere kom det enda en forbedring med hensyn til hvor lenge det var mulig å bruke isen før den snødde igjen. Da isen ble sterk nok, ble det  brøytet baner med traktor.  Banene ble også sprøytet med vann  og de samme karene sto også   i spissen for mange skøyteløp som ble arrangert der  på 1960 tallet.

Da jeg gikk på skøyter på Strengsdalsvannet på 1950 tallet, var det en gutt  vi beundret stort, det var Fred Anton Maier. Han gikk så lett og elegant bortover isen, med lange glidende tak, også hadde han skøytetrikot. Å, som vi beundra han., Og de voksne karene sa at den gutten blir det noe stort av. Jeg kommer aldri til å glemme en gang Fred Anton tok seg tid til å hjelpe meg med skøytene. Jeg hadde krøllskøyter med reimer, og de var ikke helt enkle å få satt fast. Tenk at den store gutten tok seg tid til å hjelpe ei lita jente som meg. Først da jeg var 13-14 år fikk jeg støvleskøyter. De blei kjøpt store for at jeg skulle ha noe å vokse i, og jeg har ikke vokst inn i dem ennå, men det er god plass  til en del par sokker, så jeg fryser i all fall ikke på beina.

Svaberg

Her ute i skjærgarden er fjellet mykt. Et paradoks kanskje, men jeg synes det er inntrykket svabergene gir. Disse formene er for meg umåtelig vakre, og jeg fryder meg når jeg vandrer rundt og beundrer disse myke formasjonene.

Stein har alltid fascinert meg,  Jeg kan vandre i timevis og bare se, ta på og kjenne den glatte overflaten.

Svabergene som finnes fra Nøtterøy og sydover til Brunlanes er mitt landskap. Her langs kysten har jeg trådd barneskoene mine, og her har jeg tilbrakt uendelig mange soldager på sommerstid.

Mange ganger  har jeg  oppsøkt sjøen og svabergene i skikkelig ruskevær. Ikke minst Verdens Ende på Tjøme viser seg fra sin flotteste side i oktobervær. Når frådende hav slår over svabergene blir jeg andektig og liten.

Etter at jeg flyttet til Larvik er det Mølen som er målet for opplevelser i ruskevær og finvær.

Fascinerende er også den store himmelen. Jeg er så inderlig enig med Ulf Lundell som også trives best i ”öppna landskap”.

Når hav og himmel møtes rundt meg har jeg det bra.

Krutt-tønne

Egentlig er jeg det. Ei krutt-tønne. For det har jeg vært helt siden jeg var bitte liten. I familien gikk det frasagn om hvor lett antennelig  jeg var. Jeg trengte ikke lunte en gang sa de, for jeg var selvantennelig. Jeg husker jeg sto rett opp og ned  og spratt når jeg ikke fikk det som jeg ville, som broren og søstra mi sa. Kan hende de hadde rett. Den gangen. Stakkars den som blir ved deg var omkvedet da jeg kom opp i den alderen hvor det kunne bli aktuelt å skaffe seg en kjæreste, eller for dens saks skyld en ektemann.

Jeg tenner fremdeles , heldigvis ikke så ofte, og jeg blir så inderlig fyk forbaska eitrande sinna av og til at jeg slett ikke har godt av det.

Ellers er jeg stort sett blid.

Gud give meg styrke og inspirasjon til å skrive.

Gud give meg styrke og inspirasjon til å skrive. Jeg hadde lagt meg nedpå litt og akkurat da jeg holdt på å sovne dukket denne setningen opp inne i hodet mitt. Merkelige saker,  på et språk som er avlegs for lenge siden Deretter dukket det opp noe som så ut som en sky. Først kom den nærmere, og så stoppet den opp , og bare lå der. Jeg håpet på at den skulle komme nærmere, og at den skulle inneholde noe jeg kunne drodle litt om , og det gjorde den for det har jo blitt bitte lite grann ut av dette.

Nå stopper det oppi spekulatoren, og jeg undrer meg litt på om det kommer noen ny tanker fra der ute i det fjerne.  Jeg tror virkelig på det at mye av det jeg tenker kommer utenfra et eller annet sted.  Lurer på om ikke det er derfor jeg er opptatt av regnbuen. Lurer også på hvorfor jeg ikke har malt en regnbue, så mye som jeg tenker på farger. Skulle ønske jeg kunne skrevet og ment en hel masse om saker og ting, men det har jeg aldri gjort. Bombastiske meninger om hva som er rett og riktig har jeg ikke. Noen enkle leveregler har jeg og en av dem er : Den som er skyldfri kaster den første stein.

Dette ble litt av et sammensurium, og det er vel akkurat sånn jeg er om dagen med flaksende tanker fra det ene til det andre. Det beskriver min situasjon ganske bra.

Nyttårsdag.

Stille, veldig stille er det rundt meg her i dag. Tor sover ennå, og utenfor er det heller ikke en lyd. Jo, når jeg lytter hører jeg at det sitter en gjeng med små grå nøster og lurer på om ikke det er frokost snart. Jeg får nok ta på meg klær, gå ut og fore dem snart. Det haster forresten ikke. De er blitt så kravstore at de spiser bare det de liker best, og resten blir liggende på bakken, der firbente små grå nøster kan nyte godt av den. Forresten så mange mus er det nok ikke her, for det bor  noen katter i nærområdet.

Jeg skulle egentlig ønske godt nytt år, og så ble jeg sittende og lytte til stillheten i stedet. Jeg synes det er så flott, å lytte til stillheten. Skulle ønske jeg kunne male stillheten.  Er det myk? Ja, det tror jeg den er.  Myk og ullen. Hvilken farge har den? Fargen er mer diffus. Det dukker ikke opp noen farge med en gang, men etter hvert jeg ser for meg at den tenderer mot lys blålilla. Deretter går den over i regnbuens forskjellige sjatteringer.  Kanskje min stillhet inneholder alle regnbuens farger. Jeg tror det er sånn. Men er det stillhet når flere sanser trekkes inn.   Er det ikke aktivitet?   Jeg ser at min stillhet forlot meg da jeg begynte å skrive, og det var deilig å få ned noen ord.

I dag skal vi på nyttårskonsert på Bølgen sammen med Kari og Ivar og sikkert mange andre. En fin måte å starte 2013 på.