Signalblåserens fridag

I går ettermiddag var jeg på konsert i Bøkeskogen. Det var Larvik ungdoms musikkkorps, populært kalt LUMK som sto for ettermiddagsmusikken på årets første pinsedag. Korpsets eminente dirigent  Terje Lysebo annonserer alltid musikkstykkene på forhånd, noe jeg i allefall, setter stor pris på. Morsomt å lære litt her også. Han introduserte en liten samling med musikkstykker heriblant «Signalblåserens fridag».

Dette fikk tankene til å vandre, først inne i et damehode og langt innover i Bøkeskogen og enda lengre, for hva gjorde signalblåseren på fridagen sin? Og hva besto jobben i?  Hva slags signal blåste sinalblåseren? Var det i militæret han var ansatt, eller var det et annet sted? Hvordan gikk det med dem han blåste signaler for? Ble det fullstendig kaos uten signalene, eller gikk det bra allikevel. Viste det seg at signalblåseren var var fullstendig overflødig? Kanskje han bare kunne pensjoneres? Mange spørsmål ble det ut av dette, og enda flere svar og muligheter.

Deretter kom tanken om hva han gjorde på fridagen sin. Hodet mitt bestemte meg for at signalblåseren var en han, var i militæret og blåste reveljer hver bidige morgen. Ikke så veldig spenstig valg kanskje, men slik ble det.  Det første han gjorde var å sove helt til han våknet av seg sjøl. Deretter sto han opp og lot være å barbere seg. Akkurat i dag var det ikke tid for dette fant han ut, og med litt strittende skjeggstubber gikk han ut i verden. Hva han opplevde denne dagen  kommer tilbake til, for nå skal jeg dusje, kle på meg og gå til Bøkeskogen for a høre på Karsten Isachsen og delta på økumenisk gudstjeneste. I tillegg skal jeg høre på  Kick, koret i Larvik som ikke kan synge, men trekker hundrevis av tilskuere allikevel- mange umusikalske i denne byen.

105 år siden far ble født.

I dag den 11. juni 2011 ville han fylt 105 år, faren min. Han rakk å bli 89, og det er jo  også en anseelig alder.

Han hadde bursdag på en fin tid av året.  Sommeren var på sitt beste,  og jeg husker at svigererinne Grethe hadde med seg rododendron, eller kan dette ha vært på bryllupsdagen den 28 mai. Der kan jeg se. Historikerne kaller dette for minneforskyving, og det lurer jeg på om jeg driver med  akkurat nå. For det er nok en stor mulighet for at jeg blander sammen hendinger fra to festdager til en. Derfor er det nok best å skrive ned det som er hendt med en gang.

Det er mange gode tanker som dukker opp i hodet mitt den 11.juni. Hvert år gjør det det faktisk, men jeg får aldri skrevet dem ned. Av og til lurer jeg på hvorfor. Blir det for privat, og vil jeg la minnene etter han bare være hos meg sjøl? Av og til funderer jeg også på om jeg vegrer meg for å la forfedrene slippe inn i denne bloggeverdenen. Jeg føler at det heller hører hjemme i ei bok. Jeg kan jo fortelle at han var med og startet Tønsberg Cykelklub. Dette var han stolt av , og syklet gjorde han hele sitt liv.

Mangt en kan tenke på på en pinseaftensmorgen.  Jeg tror jeg spanderer en rododendron sjøl om det kanskje ikke er historisk korrekt.