Hundelufteren.

Jeg står ved kjøkkenbenken og skuer ut i finværet, for i dag er det endelig en morgen med sol. Lenge siden sist nå. Jeg nyter synet, og snøkrystallene glitrer vakkert i solskinnet på den andre sida av gata. En av de daglige hundelufterne går forbi, og i dag har hun to hunder. – Hun lufter nok hunden for noen som er på jobben, tenker jeg.  Så snill hun er.  Godtankene om dama gjør det godt i kroppen min, men stemningen skal snart forandre seg.

 Dama stopper opp, og begge hundene krøker ryggen på den karakteristiske måten hunder gjør når de skal gjøre fra seg. Deretter gjør de sitt fornødne tett inntil brøytekanten.  – Synkronbæsjing, tenker jeg. Så greit. Da kan hun jo ta opp alt på en gang. Derfor blir jeg ganske paff da dama  kikker seg rundt til alle kanter, krøker seg sammen, som vil vel alle gjør når vi har dårlig samvittighet  og sparker snøen over hundenes etterlatenskaper.

Sinnsstemningen hos undertegnede forandrer seg i løpet av et øyeblikk. Det brygger opp til tordenvær, og jeg farer ut i gangen med den tanken i hodet, at nå skal hun sannelig få høre. Heldigvis er det noen skritt til utgangsdøra, og i løpet av disse sekundene besinner jeg meg. Jeg vet at jeg angrer så inderlig etterpå, hvis jeg har lirt av meg ord når jeg er sinna. Derfor åpner jeg aldri døra. Jeg går tilbake til kjøkkenet og står og ser på henne der hun går videre bortover gata. Blid er jeg ikke.

Vi sitter ved frokostbordet når hun kommer tilbake igjen. En plutselig innskytelse sier at jeg kanskje burde tilby henne en hundepose eller to slik at hun kan ta opp etter hundene.  Jeg har hundeposer liggende, for det hender ofte jeg tar opp hundemøkk som blir liggende igjen på fortauet utenfor huset vårt. På nytt er jeg på vei ut, men stanser igjen da jeg kommer ut i gangen. Motet svikter, for det kan jo hende hun ikke hadde til hensikt å ta opp det som ble liggende igjen etter hundene, og da ville det blitt pinlig for henne.

Derfor sitter jeg her nå, skriver ut tankene mine, lurer litt på om jeg er feig fordi jeg ikke sa noe til henne. Når jeg tenker godt etter, er jeg glad for at jeg ikke slapp furien løs. Års erfaring har lært meg, at er det noe jeg angrer på her i verden, så er det det jeg kaller ukontrollert utblåsning.

Jeg får heller ta med meg posene ut og ta opp det jeg finner når snøen smelter. For til våren, når det blir bart, blir plutselig bikkjemøkka vårt problem. Da er de vi huseierne som er pliktige til å rydde fortauet vårt, og da er det vi som får kjeften hvis det ligger noe på fortauene.

Allikevel kommer jeg aldri til å forstå hundeeiere som ikke kan ta opp det hundene deres legger fra seg.

Tannkremtubetanker.

For ikke så veldig mange år siden var det å trykke midt på en tannkremtube nærmest en dødssynd i mange hjem. Mang en krangel hadde utspring i hvem det var som trykket midt på. Som regel var det ingen.  

 I følge min kjære var det bestandig jeg som trykket midt på. Aldri han, for var det noe som irriterte han, var det tannkremtuber som var flattrykte midt på. Derfor gjorde ikke han det.

Til slutt ble jeg lei, brukte  kvinnelist, kjøpte ny tannkrem og brukte den ikke sjøl. Jeg følte meg litt slem og skadefro da tuben etter noen dager var flattrykt midt på uten at jeg hadde brukt den.

En annen historie jeg har hørt er, at  det var ikke bare tannkremtubens flattrykte midte som var årsak til ufred i heimen, men også hvilken side som sto fram. Baksida fram var utålelig.

Grunnen til at jeg skriver dette er, at jeg satt og så på tannkremtuben på badet i sta. Dagens tannkremtuber er laget i plast og blir ikke særlig flattrykte på midten. Folk i dag vet ikke hva de går glipp av.

Heldigvis finnes det fremdeles i kjøleskapet  majones- kaviar- og smøreosttuber som ennå kan skape frisk bris i mange hjem.

Kaldt og vakkert.

Kulda har heldigvis sluppet taket her i Larvik. 4-5 grader klarer vi, og i sørveggen varmer sola  slik, at det faktisk tiner litt fra taket.

Jeg gleder meg så inderlig til våren når jeg kan begynne å arbeide i hagen igjen. Allikevel er det vakkert i hagen sjøl om det er snø.

Etter gårsdagens utblåsing er det godt å ta en tur inn i hagen. 🙂

Møkkafolk og drittbikkjer.

Nå er jeg sint på noen  hundeeiere eller en hundeeier. Jeg skjønner at folk går tur med bikkja for at den skal gjøre fra seg. Allikevel, det må da gå an å få bikkja til å tisse litt bortenfor inngangspartiet til folk. 3 -4 meter, og det hadde ikke vært midt i glaninga. Selvfølgelig skal andre hunder markere over, og det gule blir bare fælt. Det andre som sees i bildet  burde selvfølgelig vært tatt vekk. Jeg får nok ta det sjøl.

Lurer på om vedkommende hadde likt dette  ved sin egen inngang. Vanligvis forsvarer jeg hundeeiere, for de fleste er flinke til å ta opp, men dette er ikke morsomt.

Vinterglede.

En gang i tiden var jeg glad for at vinteren kom. Faktisk gleda jeg meg til vinteren. Det var så mye vi kunne gjøre når isen og snøen kom. Som oftest var det en kuldeperiode før jul, og da frøys Strengsdalsvannet. I en ganske kort periode var det skøyteis, noe som førte til at verkende legger hørte med til kveldskosen.  Selv om vi var i bevegelse stort sett hele tida, brukte vi ikke  musklene på framsida av leggen. De som har gått på skøyter skjønner sikkert hva jeg mener.

Snøen kom like sikkert som januar. I alle fall er det det jeg husker, og noen ganger kom det mye, veldig mye. For meg var snøen noe jeg kunne leke i- tenkte overhodet ikke på far som måtte måke veier til oss.

Jeg husker jeg fikk mine første ski av onkel Otto. Jeg var ikke så store jenta, men du så glad og stolt jeg ble. Inntil da hadde jeg hatt noen flate furufjøler uten tupper. Noe som medførte at jeg kjørte meg fast i løssnøen svært ofte. Skigleden ble en helt annen med nye ski.

I Strengsdal var det flott skiterreng. Kanskje vanskelig å forstå for de som bor der i dag. Dengang var åsane ganske uten trær og busker. Det sørget beitende kuer for. Vi kunne sette utfor nesten hvor som helst, og det gjorde vi. Tre av løypene krysset veien. Det var liten trafikk den gangen. Derfor var det ikke så farlig. En av oss sto alltid nede ved veien og passet på og ropte hvis det kom bil. Heldigvis hadde vi fri sikt noen hundre meter til hver side. En annen fordel var at bilistene ikke kjørte så fort som de gjør i dag.

Når det ble hålke og fint sparkeføre var det rattkjelken og sparken som kom fram. Vi brukte også sparken for å komme til skolen. I tillegg  brukte vi den for å kjøre tog.  Vi satte alle sparkene sammen ved å kjøre meiene inn i mellom meiene i fronten på sparken bak. Dette var nok ikke en helt ufarglig greie, men det gikk bra. Rattkjelke var bare moro, men kunne være farlig fordi den bare kunne kjøres på veien.

På seinvinteren da det hadde vært varmegrader om dagen og snøen hadde smelta og blitt kram, hendte det at det frøys til om natta, og da fikk vi skara som vi kalte den.

Da var det tid for aking på kjelker med brede meier, og så gikk det styggelig fort på ski.  Det var deilig med vinteren.

Siste gang jeg aket var da Jens og jeg tok med oss rattkjelken hans og dro opp til Kjønnerød og akte ned mot Strengsdalsvannet. Du verden hvor moro vi hadde det. Det er nok ikke mer enn ca 15 år siden.

Lurer på om jeg hadde hatt det like moro nå. Kanskje.

Nyttårskonsert i Bølgen.

I går kveld var vi på konsert i Bølgen. Arrangør var Nanset Blåseensemble, og for de ikke lokalkalkjente bør det vel også nevnes at konserten  gikk av stabelen i Larvik. Nå kom et av dem igjen, sjøuttrykkene mine. Jeg synes det er flott at språket mitt bærer preg av at jeg er vokst opp ved kysten. Det som kan være problematisk er at jeg til tider skriver meg bort fra det jeg egentlig skulle skrive om. Men jeg trekker hardt i snorene, og her er jeg på banen igjen. Ensemblets leder er Odd Terje Lysebo. Han har vært  leder og dirigent siden 1969. Det er imporende synes jeg, og mannen kan sine ting.

Først var det et lite fløytenummer av komponisten Bibalo, og deretter kom et feiende flott » Overture til Flaggermusen», og jeg syntes orkesteret spilte fantastisk bra hele tida. Det jeg ikke kan, er betegnelser som musikkanmelderene bruker, derfor er ikke dette noen anmeldelse, bare noen tanker  jeg sitter tilbake med. Vakre dansere virvlet over gulvet, og kaskader av scenefyrverkeri sprutet opp og røykla salen etter  hvert.  Egentlig var det jo ganske tåkete allerede da vi kom.  Alle innsprøytingseffektene som blir brukt på dagens forestilling kan umulig være sunt for helsa tenker jeg. Jeg tenker også på de som sikkert har vært her hele dagen og sittet i denne lufta hele tida, og egoistisk som jeg er er jeg glad det ikke er meg.

Egentlig skulle jeg skrive om konserten.  Ikke alle verkene slo an like godt hos meg, og slik er det vel hos de fleste vil jeg tro. Noen ganger  lyttet jeg og følte at musikken grep meg,   men av og til ble det dessverre slik, at  jeg tok meg i å være mer interessert i lyseffektene. Lyssetting har alltid interessert meg, og jeg skammer meg litt for å si dette. Jeg skulle så gjerne hørt sangen, og det gjorde jeg nesten ikke. Kan hende det var fordi de to solistene Charlotte Fongen og Mangne Fremmerlid konsekvent holdt seg til A- sida i salen. Helt sant er nå ikke dette, for Magne Fremmerlid kom bort til oss på B- sida, og da kunne vi høre hvor praktfull stemmen hans var. En nytelse var det, en skikkelig nytelse så lenge det varte.

Jeg leser i Østlandsposten i dag at det var en fantastisk konsert, og det var det sikkert. Allikevel må det være noe gæernt der nå man ikke høre solistene når man sitter på tredje rad.  Anmelderen må ha sittet på A- sida. Heldiggrisen. Jeg misunner deg, for det var fantastiske stemmer det lille jeg hørte.   Skal det være sånn da?  At lyden ikke kommer fram til publikum. Jeg bare spør.

PS. Jeg hørte Jon Danielsen sjøl om han sto på A- sida. Han var god.