Vår

Endelig april.

Jeg har akkurat vært ute og lukta på våren, Fant meg en sørvendt skråning med litt jord og vissent løv. Den hadde stått og badet i solsteika noen timer. For en vidunderlig duft.  Benken i lunden var så innbydende, at jeg måtte sette meg ned og suge inn mer vår. Rundt meg på alle kanter var det brunt vissent eike- og bokeløv iblandet en god del eikenøtter og hamsen til disse. Piper kalte vi dem. Brunt over alt, men det er sånn det skal være akkurat nå.

Over hodet mitt sa en spettmeis klart og tydelig  fra at jeg var uønsket i dens territorium, noe jeg var klar over. Den var ganske ilter, og jeg fikk greie på to ting. : Hvilken fugl det var som hadde den låten jeg hadde lurt på noen dagen, og at hekkingen  er i gang. Jeg satt rett under fuglekassa der den bruker å hekke.

Jeg subbet beina etter meg da jeg gikk tilbake til huset vårt, frydet meg over den knitrende tørre lyden dette skapte, og koste meg dypt inn i sjela, da jeg så de lange sporene jeg hadde laget i det tykke løvlaget. Om noen dagen er nok løvet borte, og jeg  må leke med andre ting.

Liten grubling

Han sitter ved siden av meg i en behandlingsstol på sykehuset. Ubestemmelig alder, ca. 80 år vil jeg tippe. Han er kledd i joggedress og har ”Fjellreven ryggsekk”. Kroppen er senete og tynn. Plutselig bøyer han seg ned, åpner sekken og tar opp en plastmappe. Den inneholder noen svart/hvitt fotografier av eldre dato.  Han tar fram et fotografi og viser meg. Fotografiet viser en gruppe unge menn i tjueårsalderen, vil jeg tippe. Veltrente og atletiske hele gjengen. De er turnere forteller han, mens han peker ut seg selv. Han vil så gjerne vise fram slik han en gang var og ikke krokete og nedbrutt av sykdommen som nå. Flere bilder kommer fram, han får farge i kinnene og øynene får liv. Tydeligvis er han tilbake i fortida da han hadde flott og veltrent kropp, og tydelig nøt manges gunst, som kretsmester i turn i distriktet der han kom fra. Jeg lyttet, smilte, nikket og stilte noen spørsmål. Til slutt var behandlingen hans ferdig, og han blir koplet fra venefloen reiser seg opp og forlater rommet.  Jeg sitter igjen og lurer på hva det er som får noen mennesker til å gå med fotografier fra ungdommen av seg sjøl i veska og så vise dem fram til vilt fremmede mennesker.

Han stilte ingen spørsmål til meg.

Plunder

Jeg sitter med lukkede øyne og venter på et ord jeg kan skrive om. Plunder. Ordet kommer inn i hodet mitt, og det dekker vel det jeg føler for tiden. Tilværelsen er plundrete, ting går så forbaska tregt og det største plunderet er meg sjøl for jeg er så treg , sein og somlete. Tiltakslyst mangler jeg også. Dette ble smør på flesk, og det blåser jeg i.  Flesket er så magert for tida, at man kan trenge smør å steike det i noen ganger.

For fjorten dagen siden var jeg på sykehuset og fikk beskjed om at cellegifta jeg var så glad i, om jeg kan si det sånn, ikke virket lenger. Nedtur igjen.  Legen besluttet å forsøke på nytt med den cellegiften jeg startet med for fire år siden.  Ulempene med den, er i første rekke noen utrolig hovne og tunge bein. Jeg får på meg kun ett par av skoene mine. Jeg kan jo i hvert fall være glad for at jeg får på meg dem. Det kunne jo vært ingen.

Hverdagslykke

Det er så flott å se på. Stripete, rutete, gule , grønne og blå henger de der og  flagrer i vinden. Hun har akkurat hengt ut klesvasken , og nå setter hun seg ned for se, se på de fine tingene hun har. Hun er glad i disse tekstilene, som er laget av naturfibre alle sammen.  I dag skal de henge ute i den friske vinden å få på seg sol, varme og den duften som bare utetørkede klær har i seg.

Seinere i ettermiddag skal hun ta alt ned av snorene, ta det inn og legge det på sengene igjen. Deretter kan hun glede seg til å legge seg i nyvasket sengetøy når kvelden kommer, Hun gleder seg også over at de små nattbordsdukene er fri for kaffeflekkene  hun hadde sølt, da hun fikk kaffe av kjæresten på senga.

Hun har det godt.

Boksen går

Hun roper, og det ljomer gjennom skauen. Alle flyr til hver sin kant for å komme seg fortest mulig unna. Nå gjelder det  å gjemme seg. De veit de har noen sekunder på seg, for boksen sparkes ikke veldig langt ned over skråninga. Nancy som skulle stå denne gang, er kjapp til beins, og snart er hun oppe og setter boksen på plass. Noen av oss har ikke rukket å gjemme oss. Snart lyder det: – Grethe på boksen, Ivar på boksen. Det er bare å komme fram. Vi prøver å protestere. – Du kunne umulig se meg, du bare gjetta. Men vi må gi oss. Vi rusler ned til boksen og håper på at noen av de andre kan redde oss når Nancy må gå lengre bort fra boksen, for å finne dem som har gjemt seg best. Hvis det er en luring som har gjemt sett rett i nærheten av boksen og ikke blitt oppdaget, kan vedkommende stikke fram og sparke til boksen så den ruller nedover skråninga igjen. Han/hun må samtidig rope: -Boksen går.Da må den som står, hente boksen på nytt. En ny mulighet for oss som er tatt, og vi flyr og gjemmer oss igjen.

Det kan bli en ganske langdrøy affære å sparke boksen. Det hender vi bytter på å stå, for noen gangen er det nesten umulig for den som står å finne folk. Stedet vi leker på er skogsterreng med mange lure gjemmeplasser, og det er mulig å stikke seg skikkelig unna.

Noen ganger ble det til slutt ropt fritt fram, og det var stas å være den som ingen klarte å finne. Det som kunne være trist var, at folk glemte at du var med, fordi du var så lenge borte, og så gikk alle bare hjem uten å finne deg. Du var igjenglemt bak en stein i Strengsdalsskauen. Det var nedtur det.

Midtsommer

Sommerlyse netter.  I dag er det årets lengste dag, og det er 20 juni. Ute regner og blåser det noe aldeles forferdelig. Reine høstværet, og regnet pisker mot ruta.Kvister blåser ned fra trærne. I bedene ligger Riddersporer og Blåklokker flate, og jeg er redd mange har knekt i vinden. I morgen må jeg ta en tur i hagen og se på skadene.

Egentlig er det litt deilig å sitte her å skrive også. Godt og varmt er det, og når det blåser og pisker er det helt ok å være inne.  Vi har hatt en veldig god sommer hittil – varmt og godt har det vært, og jeg har kost meg. Hadde jeg bare ikke hatt så vondt i kroppen. Det er svært plagsomt med vond rygg og verkende kropp.  Nå gleder jeg meg til Sankthansaften. Da  skal Tor og jeg spise sild og drikke øl og akevitt.

Det er vemodig at i natt snur sola og det blir ikke lysere. Det stemmer jo absolutt ikke i dag, for når jeg ser ut vinduet nå klokka, 23 er det ganske mørkt. Fremdeles er det tunge, mørke skyer, men heldigvis har vinden løyet.

Jeg har kost meg noen kvelder med det fine nordhimmellyset i lunden vår her jeg bor.Lyset skinner fint gjennom løvverket, men ikke i kveld. I dag er det bare mørkt. Nå er det leggetid , og i morgen ser jeg fram til lysere og bedre vær. God natt. 🙂

Noen håp for meg selv i nyåret.

Egoismen lenge leve,  er tanken som kommer når jeg leser gjennom hva jeg har skrevet, og jeg lurer litt på hva som går av meg. Her er det sjøldigging så det holder:

Jeg sitter her med tastaturet under fingrene og leker meg med bokstavene. Åssen skal jeg begynne skrivingen i det nye året? Det skal bli morsomt å se hvor fingrene lander. Hva er meningen med denne impulsen som fikk meg til å sitte ned, klikke meg inn på bloggen min, og skrive? Kan det være et godt tegn? Jeg velger å tro det. Jeg ser jeg ikke har skrevet her på to måneder, forresten har jeg ikke gjort stort på to måneder.

I mange år har jeg ikke hatt noe nyttårsforsett, men i år har jeg et, og det er at jeg skal male minst to timer hver dag i ukedagene, helst mer.  Det trenger jeg, og  jeg har lerreter, masse maling, pensler og en ganske ok arbeidsplass. Lysten er der også, Det er bare å forserere det største hinderet, som er meg sjøl.

Jeg starter på mandag. Dette blir en veldig sjølopptatt liten epistel. Akkurat i denne sammenhengen skal det handle om meg, og det arbeidet jeg skal gjøre. Hvis malingen kan påvirke lysten til å skrive kan det ikke bli bedre. Jeg ønsker meg sjøl lykke til med planene og ser foreløpig en måned framover.

Godt nytt år, både til deg som leser og til meg sjøl.

Tidstyver

Noen stjeler av tiden min, hevder mange. Jeg har lurt mye på hva de egentlig mener. Hvordan foregår dette? Noen ganger ser jeg for meg småtasser som sitter og lurer i buskene og kikker etter tid. Og møter disse småtassene en tid, tar de den og putter den i sekken sin og prøver å samle på tiden til en annen gang.

Det går jo bare ikke an det da. For tid er vel noe som kommer, og tid får vi alle sammen helt gratis. Vi har jo all den tiden som finnes hele bunten. Og mer tid kommer hele tida, dag etter dag- uke etter uke. Og mer til. Det tar aldri slutt. Tiden bare strømmer på. Så vidt jeg kan skjønne er tidstyveri noe mennesker i nåtiden har funnet på. For meg er det i hvert fall ikke reelt. For tid kommer som sagt, og den kommer til alle, fattig og rik. Selv om det ikke virker slik kommer tiden også til dem som har det veldig travelt og stadig skal rekke et eller annet. Det skulle ikke forundre meg om det er et møte. Et møte hvor det sitter betydningsfulle mennesker og bestemmer viktige ting som nesten ingen skal få greie på. For da kunne det hende at noen fant ut at det ikke var så viktig allikevel.

99 prosent tør ikke kopiere denne teksten.

Hvorfor i all verden er det overnevnte utsagnet  satt som et vedheng på  mange tekster som vandrer rundt på fjesboka.  Jeg kjenner det provoserer meg.

Jeg har egentlig bestemt meg for ikke å la meg provosere, men det er ikke lett å la være. Jeg nekter å la mennesker der ute bestemme om jeg skal kopiere og videresende ord og utsagn med svært varierende innhold. Hvis jeg ikke vil, så vil jeg ikke. Det har ikke noe med at jeg ikke tør å gjøre.  Å sitte på baken foran pcen og sende videre tekster om alle de det er synd på her i verden hjelper vel ingen, bortsett fra en dårlig samvittighet hos seg sjøl da kanskje. Det var dagens utblåsing.

Opplading.

Mobilen min sto til lading for en time siden. Akkurat nå satte Tor sin mobil til lading.  Tannbørsten blunker muntert rødt til meg, og sier fra at den også trenger lading. For noen timer var det Ipaden som begynte å suge til seg ny energi fra laderen. Masse av det vi har i huset får nytt liv når det blir satt til lading og holder det gående til ny lading er nødvendig.  Tenk om jeg kunne koples til en lader av og til.