Skriveøvelse.

• Akkurat nå holder jeg på med en friskrivingsøvelse, og skal skrive inn det som detter inn i hodet mitt, og har rettet opp feil etterpå.  Noe ustrukturert, men fikk lyst til å dele med dere. 🙂
• Nå når du har fått god tid burde du skrive mer, sier en god venn til meg. Jeg traff han på Borgheim på Nøtterøy en dag. Jeg skrive mer? Hvorfor det liksom?

Jeg liker å skrive, men hvorfor skal folk gidde å lese det jeg skriver. Jeg må jo ha noe å skrive om. Hva slags tema skal jeg velge? Hva er det som opptar meg? Akkurat nå føler jeg at jeg er mest opptatt av at barnebarna mine ikke skal komme bort i noe som ikke er bra for dem. Ja, jeg tenker på dop, kriminalitet og slike fæle ting. Skulle gjerne sett den bestemora som ikke tenker slike tanker når det gjelder barnebarn.

Når jeg sitter og ser på nyheter og debattprogrammer får jeg inntrykk av at det er svært mange som ramler bort i en eller annen styggedom.

Egentlig er jeg blitt nesten allergisk ovenfor det som i dag blir betegnet som nyheter. For meg er det en orgie i elendighet.

Jeg bare undres: – Går det ikke an, litt oftere, å se det vakre som omgir oss? Senest i dag kjørte jeg ned fra Nøtterøy til Larvik hvor jeg i dag er bosatt. Jeg foretrekker å kjøre gamle E-18. Da kan jeg kjøre litt saktere, stoppe langs veien og beundre det vakre landskapet i Stokke.

Strålende ettermiddagssol over velholdte gårder innrammet av grønne jorder, gjør opplevelsen meget sterk. Sola skinner, det dampet fra jordene, for det har nylig regnet. Stemning er trolsk. Jeg stopper bilen, går ut av den og bare nyter. Nyter lukta av jord med grønt gras og blomster. Suset i trærne trigger hørselen, og enda flere vil være med i denne sanseopplevelsen. De små fjærkledde synger hvert med sitt nebb og gir fullstendig blanke i om noen synes det er fint, eller samstemt. Her kan musikkskribentene, kritikerne bare stikke pennen eller ipaden i lomma, og se seg om etter nye ofrer.

Nå venter jeg på en ny assosiasjon som forhåpenlig fører med seg en helt ny tanke fra en helt annen sammenheng. Det går da ikke an å skrive når tankene hopper sånn. Eller gjør det? Hvem har sagt at det ikke går an å sitte og skrive ord på et papir slik som jeg gjør nå. Hvorfor i hule heiteste skal det vare sammenheng bestandig?

Jeg sitter nå og venter på den neste tankerekken som faller inn i hodet mitt. Nå må den snart komme. Stresser jeg? – det kan se slik ut.

Er det tomt i hodet? Nei da, det er ikke det. Der kommer en hvit sky opp i horisonten. Hva vil den utvikle seg til montro – en okse, en eplehage eller et fantasidyr. Den utvikler seg ikke i det helte tatt. Den ble bare en flopp.

Tanker hva er nå det for noe? Tanker dukker opp i hodet mitt hele dagen. Mange av dem er morsomme. Enda flere er kreative. Noen ganger bobler jeg over av ideer, andre ganger er det idétørke.

-Nå er det ustrukturert og rotete kvinne. -Rot du Grethe, kanskje du trenger det, kanskje du trenger å få ryddet opp i alt det kaoset som har vært inne i deg fra den natten på Gumserød i november 1999.

Julebukker.

Julebukker på Brattås 2003. Bildet er tatt 28. desember. Altså akkurat 9 år i dag.

Jeg savner julebukkene. Hvor er det blitt av dem, disse små  og store utkledde som sto med plastpose i handa og sang julesanger. Romjula var tida for å få besøk av julebukker. Jeg gjorde alltid klart noe ekstra i romjula i tilfelle det skulle  dukke opp noen som var ute etter litt smågodt.  Noen av de siste jeg så var på Brattås på  Nøtterøy for 9 år siden. Det var også noen i Skogveien for et par år siden , men de fikk jeg ikke tatt bilde av. De kom med røde kinn, blide ansikter og sang  julesanger. De var lett kjennelige, og de gjorde meg glade for  jeg hadde ikke sett julebukker siden mine egne barn gikk for ganske så mange år siden.

I min barndom gledet jeg meg veldig til romjulsdagene, for da skulle vi gå julebukk. Det var julas største forlystelse for mitt vedkommende. Det stemmer nok ikke helt, for mens jeg sitter her og skriver,  dukker det som virkelig sto som høydepunktet fram i bevisstheten, men det får vente til ut på nyåret.

Som sagt, da juledagene var over var det tid for å treffe venner igjen. Sjøl om det var hyggelig i julas selskaper så jeg alltid fram til å treffe jevnaldrende igjen. Født attpåklatt som jeg var, tilbrakte jeg stort sett juledagene sammen med voksne folk. Da var det fint å besøke noen som hadde bøker i hylla.  Leselysten var stor, og særlig Brødrene Grimms eventyr  vakte grøss og gru i en liten skrott. Et annet sted sto gamle Hardybøker. Der gikk det også an å være.

Når vi skulle gå julebukk måtte vi kle oss ut, og  for å kle  oss ut brukte vi det vi hadde i hjemmet.   Antrekket besto som oftest av noen store dressjakker som rakk oss godt ned på leggen,  og skinnluer, skjerf og  oppbrettede bukser gjorde forvandlingen komplett. Da vi ble litt eldre kunne det nok dukke opp ei gammel kåpe fra et eller annet loft. Noen fikk til og med låne gamle hatter. Også sixpence da, for de fantes i mange hjem. Litt sot i ansiktet var også ganske vanlig. Ei snill storesøster kunne kanskje bidra med litt rødt på lepper og i kinn, men som regel hadde ikke hun mer enn hun trengte til eget bruk. Noen var så heldig å ha julemasker, men hos meg hadde vi ikke penger til det.  Jeg kan ikke huske vi hadde med oss noe å ha ting i. Folk hadde ikke så veldig mye på midten av 1950 tallet. Det vi fikk puttet vi i lomma, og noen ganger ble vi budt ei kake som vi spiste inne. Det jeg husker som mest spennende var at folk ikke skulle kjenne oss igjen. Derfor var det om å gjøre å bli så ukjennelig som mulig. Folk hjalp oss veldig i denne sammenhengen med å spørre: – Hvem kan dette være da, og naive som vi var trodde vi selvfølgelig at vi hadde lurt dem.

Noen som virkelig klarte å lure folk var onkelen min (fars eldste bror) og kona hans.  I mine øyne var de gamle ca 40 år tenker jeg, da de gikk julebukk. Da husker jeg, at det ble snakket lenge om hvem de to voksne julebukkene kunne være. Samtidig ble de berømmet for hvor fine de var.  Da de kom innom oss på kvelden var de ganske lystige, for de hadde blitt bedt inn flere steder blitt servert både kaker og litt til.

Som sagt savner jeg julebukkene. Julebukktradisjonen var ikke skapt av handelsstanden, og tradisjonen bygger på at man tager hva man haver. Kan det være derfor den er i ferd med å dø ut. – Fordi ingen tjener noe på den.

Den som hadde vært fire år igjen, og kjent ei jente som var nesten fem.

Stripping av hus.

Vi skal selge huset vårt, og  fotografen kommer i morgen og skal ta interiørbilder.  Jeg har fått tilsendt en folder hvor jeg kan lese og lære hvordan jeg skal gjøre hjemmet mitt mest mulig upersonlig. Dette er fordi andre skal få lyst til å kjøpe det. Litt paradoksalt vil jeg nok si der er , for vi har bestandig fått tilbakemeldinger om at her kan jeg gjerne bo for her er det sjel i massevis. Samtidig er jeg også klar over at mye stasjch ikke gjor seg på et bilde. Det blir fort rotete. Vi gjør det beste ut av det, og tar bort saker og ting. Heldigvis er det ikke så mye nips i hjemmet- ikke der vi bor.

Det er atskillig værre i de delene av huset hvor vi ikke bor. Der er det fullt veldig fullt. Rettere sagt: – Det var veldig fullt. Det hjelper nå, heldigvis. Vi har det svært travelt i lang med å kvitte oss med saker og ting vi ikke trenger. Til uka kommer det  folk fra Tanum gjenbruk og henter masse. -Vi tar imot alt untatt gamle kjøleskap,  svarte en hyggelig kar jeg snakket med i går.

Det skal bli godt. Det er pussig hvor mye en samler på når man har både kjeller og loft og en del andre lagringsrom i tillegg. Jeg tenker ofte tilbake på da vi var nygifte, Jens og jeg. Vi hadde akkurat det vi trengte og hadde det velidg godt da også.

Signalblåserens fridag

I går ettermiddag var jeg på konsert i Bøkeskogen. Det var Larvik ungdoms musikkkorps, populært kalt LUMK som sto for ettermiddagsmusikken på årets første pinsedag. Korpsets eminente dirigent  Terje Lysebo annonserer alltid musikkstykkene på forhånd, noe jeg i allefall, setter stor pris på. Morsomt å lære litt her også. Han introduserte en liten samling med musikkstykker heriblant «Signalblåserens fridag».

Dette fikk tankene til å vandre, først inne i et damehode og langt innover i Bøkeskogen og enda lengre, for hva gjorde signalblåseren på fridagen sin? Og hva besto jobben i?  Hva slags signal blåste sinalblåseren? Var det i militæret han var ansatt, eller var det et annet sted? Hvordan gikk det med dem han blåste signaler for? Ble det fullstendig kaos uten signalene, eller gikk det bra allikevel. Viste det seg at signalblåseren var var fullstendig overflødig? Kanskje han bare kunne pensjoneres? Mange spørsmål ble det ut av dette, og enda flere svar og muligheter.

Deretter kom tanken om hva han gjorde på fridagen sin. Hodet mitt bestemte meg for at signalblåseren var en han, var i militæret og blåste reveljer hver bidige morgen. Ikke så veldig spenstig valg kanskje, men slik ble det.  Det første han gjorde var å sove helt til han våknet av seg sjøl. Deretter sto han opp og lot være å barbere seg. Akkurat i dag var det ikke tid for dette fant han ut, og med litt strittende skjeggstubber gikk han ut i verden. Hva han opplevde denne dagen  kommer tilbake til, for nå skal jeg dusje, kle på meg og gå til Bøkeskogen for a høre på Karsten Isachsen og delta på økumenisk gudstjeneste. I tillegg skal jeg høre på  Kick, koret i Larvik som ikke kan synge, men trekker hundrevis av tilskuere allikevel- mange umusikalske i denne byen.

Vulkanutbrudd på Island.

Siste uke har  det  vært vulkanutbrudd på Island igjen, eller askeutbrudd som det vel heter nåtildags. Det som tydeligvis bekymrer mange er hvordan de skal komme seg fram med fly når de skal reise på nødvendige eller ikke nødvendige turer.  Askefastbegrepet har fått rennesanse, og det er klart at utbruddet skaper plunder, bekymringer og heft for alle som skal reise, og det er mange.

Svært liten oppmerksomhet rettes mot de som lever  oppi elendigheta. NRK viste i går intervju med islandske bønder som hadde fått dekket jordene og beitene sine med svart aske. De hadde vært ute og hentet sauene sin på beitemarkene. Mange søyer var blitt blinde av asken. Oppdrettsanlegg for fisk hadde fått tettet tilførselen av vann, og fisken hadde dødd. Her er det snakk om å miste, eller få ødelagt levebrødet sitt. Ikke en ferietur som de fleste av oss kan ta siden.

Sjøl skal jeg reise til Island med to døtre og to barnebarn den 4. juli. Hvis vi kommer oss av gårde da. Nå er det jo stille igjen, men vi kan vel ikke helt stole på islandske vulkaner. Tiden vil vise.

Morsdag

På en morsdag kommer det en del tanker. Først og fremst tenker jeg på min egen mor, og dette anser jeg som svært naturlig. Det er mange gode tanker som kommer og gode minner dukker opp. Allikevel, det som dukker sterkest opp i dag er det jeg følte da mine døtre ble født. 

Det jeg husker som det største er forundringen og andektigheten da jeg så fingrene til Tanja. De var så formfullendte og vakre. Samtidig  var de så ferdige, og jeg husker at jeg undret meg over at neglene også var på plass. – skjønner ikke helt hvorfor, men jeg gjorde det. Alt sammen var perfekt og dette hadde skjedd inne i meg. For et under det var, og så skjedde underet uten at jeg hadde gjort så veldig mye for at det skulle skje. Jeg blir fremdelses stum av beundring over skaperverket og tar meg stadig i å undre meg over at det ikke oftere går galt.

Noe som var spesielt morsomt var, at også  mor opplevde dette underet sammen med meg. Hun kom for å besøke meg for da hun ringte til sykehuset før å høre åssen det gikk  med fødselen, fikk hun beskjed om at den nok ville trekke ut litt. Derfor kunne hun komme og besøke meg. Jeg kommer aldri til å glemme undringen, lettelsen og gleden i ansiktet hennes da hun så at jeg lå der med den lille vakre dattera mi i armene. Den nyfødte var også utsyrt med rosa sløyfe.

Den samme undringen over det fullkomne kom tilbake igjen da  Ingalill ble født. Imidlertid hadde jeg vært bekymret for en ting før hun kom til verden. Hvordan i all verden skulle  jeg bli like glad i dette nye lille mennesket som i Tanja. Jeg følte at det kunne bare ikke gå an.  Er det ikke fantastisk alle mødre der ute, at det også bare ordna seg sjøl.  I det samme øyeblikket hun var født forsvant disse tankene, og siden lurte jeg på åssen i all verden jeg kunne tenke slik. Ha en fin morsdag alle sammen, både  døtre, mødre, bestemødre og oldemødre.

10. desember

 Isfontene på Nobelprisutdelingsdagen,  og en dag til ettertanke.

En gang syntes jeg det var stor stas å se på Nobelprisutdelingen. Det hendte til og med at jeg pyntet meg og satte meg foran TV-en.  I år har jeg ikke fulgt med. Det blir for vanskelig, og  jeg skjønner hvorfor. hvorfor.   Mest sannsynlig har det noe med hvordan tolkingen av Alfred Nobels ønsker har blitt tolket de siste årene.

Jeg kopierer en utskrift av Alfred Nobels testamente:

Öfver hela min återstående realiserbara förmögenhet förfogas på följande sätt: kapitalet, af utredningsmännen realiserade till säkra värdepapper, skall utgöra en fond, hvars ränta årligen utdelas som prisbelöning åt dem, som under det förlupne året hafva gjort menskligheten den största nytta.

Räntan delas i fem lika delar som tillfalla:

en del den som inom fysikens område har gjort den vigtigaste upptäckt eller uppfinning;

en del den som har gjort den vigtigaste kemiska upptäck eller förbättring;

 en del den som har gjort den vigtigaste upptäckt inom fysiologiens eller medicinens domän;

 en del den som inom litteraturen har producerat det utmärktaste i idealisk rigtning;

 och en del åt den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.

Deretter står det hvilke instanser som skal stå for utdeling av prisene.

Jeg har etter fattig evne prøvd å forstå hvordan det går an å tolke testamentet på de måtene Nobelkomiteen har gjort de siste årene.    For det første står det at Særlig i år synes jeg det er pinlig, og jeg var ikke  sikker i fjor heller. Obama var jo knapt begynt i embedet sitt. Prisen skal være til den som under det året som gikk gjorde menneskeheten den største nytte.  Det gjelder samtlige priser. Videre heter det  at den som skal få Fredsprisen er den som har virkat mest eller best for folkenes forbrødring og avskaffelse eller minsking av stående armeer og danning og spredning (utbredelse) av fredskongresser. Jeg vet at verden har forandret seg og at å tolke dette bokstavelig  nok ikke lar seg gjøre i dag.  Allikevel synes jeg komiteen går for langt vekk fra den opprinnelige tanken til Alfred Nobel.

Enighet om hvem som skal ha prisen kommer aldri til å oppnås, men av og til føler jeg som den blir brukt som en provokasjonspris.Det som bekymrer meg er at jeg ikke er så stolt over å være norsk akkurat nå. Jeg var det før.

7. desember

I dag skriver jeg og siterer litt om noe tankene mine har vært opptatt av de siste dagene. De dreier seg om en ung vakker kvinne fra Åsgårdstrand.  Hun heter Inger Lise Hansen, og har to store feil, kanskje tre. Hun er som sagt, ung,  meget vakker og kvinne.  Forferdelig! I tillegg har hun noen andre egenskaper. Hun er kunnskapsrik og modig.

Også er hun kristen. Det er her jeg lurer på om hunden kan være begravet. For det virker ikke at det er plass til unge, vakre, flinke og frittalende folk i KrF lengre. For hun har  vært aktiv i partiet i 12 år, og virker nok provoserende på mange. Sjøl er jeg langt fra enig i  alt det hun sier, men jeg beundrer henne for motet, og er det noe som trengs i norsk politikk så er det mennesker med sine meningers mot. Jeg tar med et sitat fra nyhetene på ABC i dag.

15 av 19 fylkeslag i KrF vil ikke ha Hansen med i partiledelsen videre. Hansen har vært aktiv i KrF i tolv år. Hun var leder i KrFU fra 2005 til 2007. Siden 2007 har hun vært andre nestleder i KrF. – To ganger har jeg fått landsmøtets tillit til å være nestleder. Det er jeg takknemlig for, sier Hansen. Hun vil ikke si om hun har bestemt seg for gjenvalg før hun har fått meddelt valgkomiteen.»

Hun sier også at hun velger i være i Krf sjøl om de ikke vil ha henne som nestleder.

Er det for liten plass i herberget, eller? Det har det jo vært før sånn like før jul et annet sted i verden, og alle kjenner vel den historien.  Julenattsfortellingen som var opphavet til vår julefeiring. Da han kom til sjels år og alder  ble han vel en smule radikal sjøl Jesus da han sa » La de små barn komme til meg, hindre dem ikke for Guds rike hører sådanne til. Dette lærte jeg en gang, og disse ordene forbinder jeg med å være kristen. Nå sier noen kanskje. -Dette gjelder jo barn.   I denne sammenhengen tillater meg å tolke sitatet litt videre , og tenker på barn i denne sammenhengen, som menneskeheten. Nå føler at jeg kunne skrevet lenge om dette og dem som setter seg opp over Gud og hindrer, men det skal jeg ikke gjøre. Ikke nå, men kanskje en annen gang.

Og jeg som trodde det var god takhøyde innenfor  den norske kirke og kristenverdenen i Norge. Kan jeg ha misforstått  eller  vært  naiv når jeg har trodd  at det er derfor kirkene er bygd med så stor takhøyde?

3. desember

En vanskelig dag, den vanskeligste i hele juletida faktisk . For 3. desember er begravelsesdagen til Jens, og den er ikke lett å glemme.  Noe jeg heller ikke har tenkt til å gjøre, for den er  også fylt med gode minner. Etter hvert som tida går, er det de gode minnene som sitter igjen. Rart kanskje, at de dukker opp på denne dagen også. I begynnelsen var de nok overskygget av sorgen, og den er her  fremdeles, men ikke så vond.

Jeg føler at jeg har et rom inne i meg for alle de menneskene jeg var glad i og som ikke er her mer, og det som er rart at det er stort sett bare de gode minnene som har fått plass i dette rommet. Derfor lurer jeg på om vi er laga slik at det er gode minner som blir tatt vare på. Fullt så enkelt er det nok ikke, for jeg vet og ser at det er mange som går rundt og er sinte og bitre på sine nærmeste  fordi de ble behandlet dårlig av dem.  Jeg må ha vært heldig som sitter igjen med mange gode minner og tanker.

Bildet  i dag er ikke relatert til vinter og jul i det hele tatt, men er tatt på en av de mange fantastiske dagene vi  i mange år hadde på svabergene i Moutmarka på Tjøme.

St. Hansdag = Handelens dag i Larvik

Jeg tenker på at i dag, den 24. juni, er det Handelens dag i Larvik, og  jeg føler det som en skikkelig provokasjon. For ikke så veldig mange år siden var St. Hansdag fridag i de tre søndre Vestfoldbyene  Tønsberg , Sandefjord og Horten. Fridagen var også innarbeidet i kommunale arbeidsavtaler. I Larvik, og så vidt jeg vet også i resten av Sydfylket,  var det  kjøpmann Albert Bøe som var den første som brøt fridagstradisjonen ved å holde forretningen sin  oppe St. Hansdagen. Han ble bøtelagt, men tjente så mye penger at han gladelig betalte boten i følge folk som bor i byen.
Det er trist å se at de som har som  mål å tjene mest mulig penger går i bresjen for å slette tradisjoner som er laget for folk flest. Det som er rart er at vi hadde råd til å gi folk fri den gangen vi ikke hadde så god råd. Et paradoks?

 I samme momentet tenker jeg også på at det er forretningsfolk som skaper nye tradisjoner som Halloween og Valentinsdagen. Dette er dager som egentlig aldri har hatt noen betydning i Norge- før forretningsfolk tok fatt i dem og «luktet penger». Det var dagens «lille» utblåsing.