Bølger i Bølgen.

For en uke siden var det storslått åpning av Larviks nye kulturhus «Bølgen». Stor festivitas og masse prominente mennesker var til stede og bivånet denne unike historiske begivenheten. Superlativene  haglet, og folk var over seg i ekstase, hvis man skal tro noen herværende journaslister. En flott bygning og et  ganske nødvendig bygg for en god del av byens innvånere, var endelig en realitet. Over 30 år hadde noen ventet, og da kan man skjønne at de var lykkelige.

Imidlertid ble lykken noe kortvarig for de mange. Allerede tirsdag morgen kunne man lese i byens avis «Østlandsposten» at lederen for kulturhuset kom til å slutte i stillingen sin. Det var blitt enighet om dette allerede 1. august, men skulle hemmeligholdes fram til åpning. Årsaken til dette ser ut til å være   at freden og fasaden før åpningen ikke skulle forstyrres. Noen årsåk til at lederen slutter oppgis ikke. Allikevel skinner det gjennom at det er uoverenstemmelser mellom han og styret. Lederen virker lojal, og sier ikke noe om hvorfor han slutter.

Styret og styrelederen sier heller ikke noe. Det er dette jeg synes er svært merkelig, for ikke å si helt uforståelig. Sitter virkelig disse menneskene inne i en kokong og tror, at de kan bruke millioner av Larvikbefolkningens skattepenger uten å gjøre rede for noe som helst til oss skattebetalere. Selv om leder står ansvarlig ovenfor styret, så står styret ansvarlig ovenfor Larviks befolkning. Det er våre skattepenger og arvegods (kraftfondet) som i store trekk er blitt brukt til å bygge «Bølgen». Styret er ikke noen selskapsklubb som kan skalte og valte som de vil. Meg bekjent er de politikere, valgt til sine verv av folket i Larvik.

Da Tone M. Andersen takket Østlandsposten for støtte  under åpningstalen ble jeg sint. Hva i all verden har Østlandsposten bidratt med i denne sammenheng, bortsett fra å vise en hel masse bilder av en tilsynelatende svært så PR-kåt styreleder under byggeperioden? Jo de har vært positive til prosjektet.

Kanskje en smule usaklig dette her, men jeg blir eitrande sinna når folk stikker unna fakta.  Kom på banen Tone. M Andersen. Når man leser Østlandsposten og ser at folk blir bedt om å uttale seg,  ser  det også som om mange har blitt pålagt munnkurv. Så vidt jeg har erfart i denne byen etter jeg flyttet hit, er ikke dette første gangen. Jeg mener å huske at det var en rådmann, som arbeidet omtrent på samme måten, den gangen jeg flyttet til byen.

Larviks befolkning har krav på informasjon.

Ute blant folk.

I går var jeg ute og traff mennesker.  Skjønner ikke riktig hvorfor jeg føler det sånn, for jeg treffer jo folk hver dag. Allikevel var det annerledes i går. Dagen og hendingene ble en veldig god og positiv opplevelse. Dagen begynte som vanlig med peiskos og kaffekopp sammen med Tor. Deretter kjørte han meg til fysioterapeuten på Larvik sykehus. Sjøl skulle han trene på «Min Kilde», og avtalen var at jeg skulle gå dit og vente på han der til han var ferdig. Følelsen jeg hadde da jeg gikk til treningsenteret var forventningsfull og spent. Sist jeg var der var i februar. Da måtte jeg gi meg. Siden har jeg ikke vært innom.Da jeg kom innfor døra så jeg bare nye anskikter, og jeg satte meg ned i sofaen og ventet. Jeg skimtet Tor på gåmaskinen- han så meg ikke da jeg kom. Plutselig var de rundt mag , mange kjære kjente fjes. Line, innehaveren var den første som dukket opp. En god velkommen og klem. Seinere kom trener Janne og flere av de jeg trente sammen med. Mange gode, varme klemmer vanket det , og jeg kjenner dem på kinnene ennå. Jeg gleder meg til å begynne der igjen om noen måneder.

Godfølelsen var fremdeles i kroppen da Tor kjørte meg til Hedrum Bygdetun i Kvelde seinere på dagen. Jeg var blitt tilkalt fordi karane på arkivet hadde satt seg fast i arkivprogrammet «ASTA»etter en lang og velfortjent ferie. «ASTA «er en lunefull dame, og erfaringsmessig finner hun på de underligste krumspring hvis man ikke stryker henne med hårene. Besøket i Kvelde var også svært givende, og prolblemene ble løst. Det var godt å se igjen Kolbjørn og noen av karene på slektsgranskingsgruppa.  Jeg gleder meg til å kunne kjøre sjøl igjen slik at jeg kan komme meg  ut på egen hånd igjen.

Skal vi danse?

Jeg er glad i å danse og liker å se på dans. Jeg har med glede sett på «Skal vi danse?» de  sesongene programmet har gått og stort sett kost meg.  Allikevel undrer jeg meg av og til over   programmet .  I dag erklærte så vidt jeg oppfattet  det,  Tor Fløysvik, at det var gale par som måtte danse om igjen og nektet å tippe hvilket par som måtte gå ut. Øynet jeg en liten furten guttunge som ikke fikk vilja si?  Han var indignert over den norske befolknings stemmegiving. Eller kanskje det er mangel på stemmegiving.

Det jeg synes er merkelig er, at vi som ser på TV skal holdes ansvarlig og liksom få kjeft fordi stemmegivingen ikke stemmer overens med dommernes valg. Sjøl gidder jeg ikke stemme. Hvorfor i all verden skal jeg bruke masse penger hver uke på programmer jeg utmerket godt kan leve uten. Jeg lurer på om det ikke er ganske mange andre også som begynner å bli møkka lei disse avstemming og utstemmingsprogammene. Det var bare det jeg ville si. Nå venter ei god seng. God natt:-)