Tankevandring i blått.

For noen minutter siden la jeg meg nedpå litt for å slappe av. Akkurat da jeg jeg holdt på å sovne kom beskjeden – Skriv om tankevandringer i blått på bloggen din.

Nå sitter jeg her, og det skal bli morsomt å se om det blir en vandring i blått eller om jeg roter meg helt ut på viddene. Sett langt borte i fra er jo de også blå. Det er morsomt dette her med bare å skrive. Jeg har ikke peiling på hva som kommer, og i dag lurer jeg på om jeg skal la det stå uredigert. Bare rette feilskriving. En liten blå tanke kommer der. Det er ei  lita blå parfymeflske som jeg fikk av søstra mi den da den var tom. Den er koboltblå og er den første gjenstanden jeg fikk i koboltblått glass. Vi begynner å få en del av dette nå. Hele kjøkkenvinduet vårt er fylt med blått. Det meste er kjøpt inn på Blaafargeværket.  Alle gjenstandene har sin egen historie. Nå må jeg passe meg så det ikke blir en historie om kjøkkenvinduet vårt og nå føler jeg meg litt lurt av tankene mine. Er blått bare kobolt? For en stor andel av mitt blått er koboltblått. Jeg bruker den masse når jeg maler også. Og den finnes i svært mange av bildene mine.

Nå dukker partifargen blått opp, og den er jeg nok ikke så glad i. I alle fall ikke den delen av fargen som symboliserer at det er respektabelt å karre til seg mest mulig sjøl. Verdikonservatisme synes jeg er fint, men den verdien blir jo ikke ivaretatt av de blå, men de røde eller grønne. Grønn er imidlertid en sekunderfarge og den får vente til jeg er ferdig med blått, gult og rødt.

Bråstopp her. Vet ikke om det kommer noe mer.  Jeg legger det ut allikevel.

Innbrudd.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Et underlig syn møtte meg da jeg kom til hytta i Andebu i går. På grasbakken foran hytta, fikk jeg øye på den gamle melkemugga fra kjøkkenet i barndomshjemmet i Strengsdal. Den sto pent plassert  ved siden av ei mugge til et vaskesett og en flott matboks laget av  finer. Lengre bort nede ved uthuset lå den gamle vekta. Også den  lå pent på bakken. Disse tingene hadde jeg hatt i kjøkkenvinduet mitt, og selvfølgelig slo det meg med en gang at nå har det vært innbrudd her. Antagelsene mine ble bekreftet da jeg løftet blikket og så opp på vinduet som hadde ei knust rute. Ingen tvil om at  det hadde vært uønsket besøk på hytta mi siden sist jeg var der. Oppe i en flattrykt vårgyvel  lå russekona mi og den gamle bittelille tekanna mi sto også hel ved siden av. Det var tydelig å se at gjenstandene var satt ned på bakken og ikke slengt rundt.

Inne på kjøkkenet var det en del glassskår fra vinduet, og noen av kjøkkenskapene sto på vidt gap. I stua var det trukket ut er par skuffer på noen møbler, og i siderommet var innholdet i klesskapet  og noen kasser med gamle utklipp og papirer tømt ut på gulvet. Ellers var det lite rot. Så vidt jeg kunne se da var ingen ting borte. Jeg ringte politiet, og de var på plass i løpet av en halvtime.  Vi fikk beskjed  om ikke å røre noe.

Etter at politiet hadde besiktet åstedet,  tok min gode venninne Kari Anne seg av oppryddingen. Tusen takk for det. Gode Elin skaffet til veie en kar  som kunne reparere vinduet. Ingalill og jeg fikk tid til å være oldemor og bestemor for vakre lille Louise Marie.

Det er ikke noe hyggelig med innbrudd og heller ikke at folk roter i tingene dine. Ved nærmere ettersyn ser jeg at de har tatt med seg fire flasker  med parfyme om jeg kjøpte på Fragrancefabrikken i Grasse i Frankrike. De kosta jo litt. Jeg tror ikke jeg overstiger egenandelen på forsikringen.

Jeg lurer litt på hva de var ute etter. Det undrer meg at de ikke ødela noe annet enn ruta. Også forbauser det meg at de gjenstandene, som ble tatt ut av vinduet , ikke bare ble slengt rund, men lagt forsiktig ned. De gamle tingene mine som vel kun har affeksjonsverdi for meg er der. Alt tror jeg. Jeg må sjekke litt mer i morgen.

Noen kunstskjønnere er det i allefall ikke, for alle bildene jeg har malt er igjen.  Makan!