Min indre stemme.

Noen ganger er den liten, tynn og nesten uhørlig. I det siste har den vært det. Egentlig har den vært helt borte til tider. Nå er den i ferd med å komme tilbake. Spe og forsiktig er den foreløpig.

Lurer på om den en gang vil komme tilbake i sin fulle kraft og fortelle meg hva jeg skal skrive. Fosse avgårde lik en springende bekk som akkurat har blitt fylt med friskt, kaldt smeltevann. Vann som presser seg på for å komme ut og fram, har det travelt og vil mye. Fargen er litt grå og uklart der vannet kaster seg fram over steinene. Bekken har tatt med seg mye grums på veien. Av og til løsner små steiner som flyttes vekk fra steder de har ligget i fred og ro lenge.

Når bekken nærmer seg havet, blir terrenget flatere. Da sakner farten av, og når bekken renner ut i havet roer den seg ned. Da har den kvittet seg med det meste av grumset. Det ligger ofte igjen på bunnen og klart og stille vann renner ut i havet.  Lurer forresten på hvorfor dette kom. Friskriving er artige greier. Kanskje det kan bli en hel elv. Med digre fossefall og store steiner som løsner. Da blir det virkelig fart i sakene.

På magen på kommunebrygga i Strengsdal.

Bildet er ikke fra Kommunebrygga. Den er litt større.

Jeg ligger på magen på kommunebrygga i Strengsdal sammen med flere andre. Vi har en liten pause i badinga. Vi trenger å få litt varme i kroppen, før vi hopper uti igjen. Vannet er krystallklart, og det er moro å ligge å se på livet ved og under brygga. Det er så stille at vannflaten knapt gidder å lea på seg. Bare av og til kommer en lite vindpust, som lager en bevegelse i vannet. Krusningen kaster refleks  fra solastråler opp i fjeset og øynene våre, og vi kniser litt, og tenker på ertingen vi av og til holder på med, ved hjelp av små lommespeil.

Jeg drømmer meg bort her jeg ligger, bare ikledt badedrakt, som er i ferd med å tørke etter siste dukkert. Sola varmer på ryggen, og jeg kan ikke la være å slikke på armen min for å kjenne den gode saltsmaken.

Vannet er bare noen meter dypt helt inn til brygga og jeg kan se alt på bunnen. På bunnen ser jeg sjøstjerner, noen er ganske store, andre er små. Små grønne krabber haster forbi og skynder seg inn i tanga. Sikkert bare for å vente på noen små tær som tråkker like foran klørne deres. Da klyper de litt, og vi hyler og blir litt redde, for det gjør litt vondt, men vi skvetter nok mest.

Blikket glir videre langs bunnen, og der ligger en flaske som noen har hivi uti, og flasker er jeg redd for. Ikke hele flasker, men flasker som er slått i stykker. Flaskeskår som har gjemt seg i sanda og  ikke sees er noe herk. Et flaskeskår hadde ødelagt en god del av badesesongen det året jeg var ni år. Jeg var dessverre så uheldig å tråkke på det. Jeg bestemmer meg for å dukke til bunnen for å ta den opp neste gang jeg bader.  Stedet registeres, og jeg vet hvilken bryggepåle som er utgangspunktet for dykket. Det er ikke samme sikten når jeg ligger i vannet, derfor er det greit å avklare det fra brygga. Jeg skulle ønske jeg hadde dykkermaske, for da kunne jeg se bedre under vann, men det må jeg spare til, og jeg har ikke nok penger ennå.

Fremdeles er det deilig å ligge å se ned i vannet. Bergnebben svømmer stille under brygga og napper i seg litt å spise fra algene som vokser på bryggepålene. Noen småtorsker glir også stille forbi. Av og til, eller ganske ofte ligger vi også med fiskesnøre og prøver å lure noen av dem på kroken, men nå er det stille, både for fiskene og for oss. En liten pustepause, men denne stille stunden varer ikke lenge

Snart fylles lufta igjen av hyl, latter, plask og skrik, men akkurat i denne lille stunden var det stille, veldig stille. Kanskje det er derfor jeg husker den så godt.

En gang hold jeg tale ved Trygve Brattelis byste på Teie på Nøtterøy.

I 1997 da jeg var arkivleder ved Arbeiderbevegelsens Arkiv i Tønsberg ble jeg spurt om å holde 1. mai tale ved Trygve Brattelis byste på Teie på Nøtterøy. Dette var en stor ære, for her var det mange berømtheter før meg. Til og  med Gro Harlem Brundtland, Johan Jørgen Holst, Randi Bratteli og mange andre storfolk innen Arbeiderbevegelsen hadde vært der før meg.

Kjære forsamling. Gratuler med 50 årsdagen. 1.mai har nemlig 50 årsdag som offisiell høytidsdag i år. I 1947 besluttet Stortinget at 1. mai skulle være offisiell høytidsdag, og en tar vel ikke helt feil om en antar, uten å vite det, at han som vi skal hylle i dag muligens hadde en finger med i dette spillet også.

«Vi lærte han beundrende å kjenne som en stridskjempe ytterst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse.»

Disse ordene er skrevet av Trygve Bratteli onsdag 31.august 1932, altså for nesten 65 år siden.

Jeg velger å la dette sitatet være utgangspunktet talen min. Dette sitatet fant jeg i  Nøtterøy Arbeiderungdoms avis «Nøtterøy-ungdommen». Mannen som Bratteli beundrende hadde lært  å kjenne, var historikeren og politikeren Edvard Bull d.e. Bull hadde dødd på Rikshospitalet 5 dager tidligere  50 år gammel. Trygve Bratteli var da 22.

I det samme  innlegg tar Bratteli et oppgjør med hyklerne både utenfor partiet og ikke minst de som sto innenfor. Det er særlig svikerne innen egne rekker han refser. Fra folk utenfor kan man heller ikke forvente noe. Det er et sviende oppgjør Bratteli tar med hyklerne innen eget parti, og det ble vel ikke siste gangen han gikk til frontalangrep på mennesker han mente  for med svik.

«Ingen var vel så uforsonlig i sin revolusjonsvilje, ingen så lite innstilt på å slå av på de store prinsipper for å tekkes hverdagens stemmingsbølger som ham. Derfor står han også for all revolusjonær ungdom som inkarnasjonen av en uegennyttig, viljekraftig socialistisk kamp.»

Igjen et sitat. På ny ser jeg bildet av Bratteli for meg. Passer ikke disse ordene også på han selv. og senere.Var det ikke slik han sto fram selv akkurat på denne tida. Han var vel selv midt oppe i et press fra flere kanter, men sto steilt og modig i mot.

Engasjementet og tro på hva som var riktig, gjorde at han klarte å kjempe for saker han trodde på. Han var vel ikke direkte fintfølende i måten han ordla seg på på denne tida.  Direkte tungsindig virket han også  til tider. Redaktør Guldbrandsen i Vestfold Arbeiderblad nektet for eksempel å trykke et innlegg Trygve Bratteli hadde om streikebrytere på Nøtterøy. Innholdet tatt i betraktning , så var det vel injurier redaktøren var redd for.

Selv om jeg må medgi at jeg nok synes språkbruken i disse innleggene nok er i grøvste laget, og innholdet lite nyansert, blir jeg revet med, ikke minst av språk, innhold, men aller mest av engasjementet i Brattelis skriv.  Det er nesten så en blir litt misunnelig. Tenk å engasjere seg på en slik måte som han var i stand til.

Tanken vandrer til vår tid. -Hvor ser en et slik engasjement i dag?

Hvilke grupper er det som virkelig lar seg rive med, klarer å få med andre til å  kjempe for en sak de mener er viktig, og klarer åengasjere grupper av unge mennesker i dag.

Svaret er skremmende, svært skremmende.

Forskjellen er tydelig på mange punkter. Den gang var det de sterke gruppene som var skyteskive og mål for agitasjonen. I DAG ER DE DE SVAKE.

I stor grad finnes engasjement  hos rasister/nynasister og fotballpøbel. Dette  jeg sier nå er lite nyansert og satt på spissen. Allikevel er det dessverre en stor del av sannhet i det.

Mange unge mennesker i dag er i den samme situasjonen som Trygve Bratteli var i sin ungdom. Arbeidsledige, og uten noen som helst verdi. Ingen har bruk for dem. Selvfølgelig er dette en sterk forenkling, men at det er et sterkt engasjement i disse gruppene ser vi ofte.

At engasjementet git seg utslag i aggressjon og voldelige handlinger er beklagelig.

Når jeg tenker videre  var Brattelis engasjement av oppbyggende karakter. I dag er mye av engasjementet. av nedbrytende art. Vi andre sitter der og har det så bra. Vi har fått brød og sirkus. Det er alt vi forlanger.

Selv om dette høres dumt og banalt ut, så tenk om saker i dag som  kan skape et slik engasjement som Bratteli og hans partifeller viste den gangen. Å få folk til å bli revet med slik med at de kanskje går litt over grensa for hva som er sømmelig. Finnes det arbeidsfolk igjen rundt på arbeidsplassene som har et slikt engasjement. Tillitsmenn når vel knapt fram til folk med meldingene sine i dag.  Det er få folk på møtene. Har folk fått det for godt. Gjorde Trygve Bratteli og hans partifeller en for god jobb?

Men vi ser et engasjement blant en del unge mennesker. Dessverre har disse et fortegn som burde få mange av oss til kanskje reagere litt mer Brattelisk. Vi bør vel våkne opp og se hva som er i ferd med å skje.

Det jeg tenker på er høyreekstremistiske grupperinger som benytter seg av symboler og opptreden som vi godt kunne greid oss uten: voldsbølger, og økende vold i samfunnet i det hele.

Bratteli hadde andre saker å kjempe for enn de vi har i dag. Da var det snakk om arbeide, og anstendig betaling for dette arbeide slik at en fikk seg mat.

Bratteli og hans tid var engsjert i de oppbyggende saker og krefter. På alle områder var det om å gjøre å skape best mulig vilkår for folk.

I dag er dette problemet så fjernt fra mange, at det liksom ikke vedkommer oss lenger. I dag er det å kjøpe som gjelder, men vi blir ikke lykkelige av det. Undersøkelser viser at mennesker blir ikke lykkeligere gjelder det å få flere penger slik at vi kan kjøpe oss.

Trygve Bratteli gikk selv i bresjen for å kjempe fram mange av de reformene som vi nyter godt av i dag.

Det er vel ikke unaturlig når en tenker på bakgrunnen hans. Lik mange andre her på Nøtterøy, så vokste han opp i små kar. Folk av arbeiderklassen og småbrukerne her på Nøtterøy, gjorde det.

For Trygve Bratteli klarte å komme seg fram til en posisjon som gjorde at han kunne gjøre noe for de som kom etter han. Dette til tross for at han hadde mange odds mot seg, men likevel måtte han ha noe, og det var en ukuelig vilje til å få ting til.

Det er viktig det.

Jeg sitter og leker litt med tanken på hva Bratteli kunne ha gjort når han så disse problemene  som dukker rundt opp om oss idag.

Kunne det tenkes at han hadde tatt notisboka si og tegnet ned noen tanker om hva som skulle gjøre.

For eksempel: Skaffe  meningsfylt arbeid til mange av de unge mennesker som går rundt og føøler at de ikke er til nytte i dag.

Kanskje hadde han tenkt ut noen nye veier for å få de i arbeid som ikke kan eller ønsker å gå på skolen i 10-12 år før de begynner å arbeide.

Kanskje han hadde sett all energien i dag som går over i negativer retninger? Mulig han også hadde tatt et initiativ ovenfor ledende statsmenn i Norden og Europa for at de felles kunne komme fram til en løsning på de to store problemene som gjør seg gjeldene særlig blant unge mennesker i dagens vestlige samfunn. Rasisme/nazisme og  som utvikler seg i de mest skremmende retninger.

Kanskje en med hans bakgrunn, som virkelig fikk føle hva lediggang og arbeidsløshet var kunne brukt klarsynet sitt til å finne utveier.

Hadde han sett at det ikke først og fremst er økonomisk vekst vi trenger i dag. Mulig var det tid som var tid til hverandre og tid til å leve som hadde vært  noe han hadde vektlagt. Selvfølgelig blir dette bare spekulasjoner. Familien hans og de nærmeste  sitter kanske litt hoderystende igjen.

Selv har jeg vare lest og og hørt om Trygve Bratteli. Bildet jeg har dannet meg er vesentlig  ut i fra hans egne skrevne ting, men selvfølgelig også andres skrevne ord og utsagn.

Jeg vil avslutte denne lille talen med det samme sitat som jeg begynte, men denne gang noe omskrevet «av undertegnede

Vi lærte han beundrende å kjenne som en  kjempe fremst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse.»

Takk Trygve Bratteli!

Morgentanker den 23. januar

I dag er det litt kaldt gitt. 😉 Godt å ha  varmt hus å bo i og en snill mann som fyrer i ovnen.  Når vi i tillegg har varmepumpe og gulvvarme i hele første etasje er det slett ikke verst. I sørøst ser jeg vakre solstriper på himmelen. Jeg har stått opp, har ikke vondt noe sted og har en ny dag foran meg. Vet litt om hvordan den blir , men også mye som ikke er fastsatt.

Jeg har begynt på Adobe Illustrator kurs på Verket. En meget dyktig lærer har jeg også. Tommy Olsen heter han. Noen lurer på hva jeg skal med det . Som mye av det andre jeg har gjort i livet er det av pur nysgjerrighet. Lysten til å lære noe nytt er en stor det av livet mitt. Jeg kommer til å arbeide litt med Illustator i dag, for jeg har lastet ned en 30 dagers prøveversjon og jobber med den. Gøy å være litt skapende. Det er jeg vel forresten nesten hele tida når jeg tenker meg om. Malinga er jo også i høyeste grad skapende. I dag skal jeg prøve å finne ut hvordan jeg får overført bilder.

Vinterlek på Strengsdalsvannet.

Min far Jacob Paulsen i god driv. Bildet er fra 1948, og det ble arrangert skøyteløp med tilskuere.

I slutten av november og begynnelsen av desember begynte vii Strengsdal å vise stor interesse for temperaturen og været. Gradestokken ble stadig gransket, og vi begynte å høre på værmeldingen  på radioen. Vi ønsket oss kaldt klart vær, for det betydde skøyteis.

Stor  var gleden den morgenen vi våknet og så at vannet hadde ”lagt seg” . Vi hadde full oversikt til vannet fra kjøkkenvinduet, og den tynne isskorpa  ble konstatert med en gang det lysnet. Nå håpet vi bare på kaldt vær noen dagen framover. Snø ønsket vi ikke, for da var skøytesesongen spolert. Det aller beste var mange kuldegrader hele døgnet i en tre – fire dager.

Vi som bodde i nærheten av vannet hadde strenge regler for når vi fikk lov til å gå på isen. Derfor  fikk vi ikke sette våre bein i nærheten av vannet en gang, før en voksen hadde kontrollert isens tykkelse. Som regel var det far, Jacob Paulsen som gjorde den jobben. Han var sjøl vokst opp ved vannet, hadde vært og var en meget habil skøyteløper. Derfor tror jeg han gledet seg like mye som oss til å starte skøytesesongen, men han tok ingen sjanser på å slippe oss utpå isen for tidlig.

I de dagene vi ventet på at isen skulle bli sikker var det noe vi var redde for, og det var at noen skulle hive stein  på isen før den  frøs. Stein som var frosset fast i isen likte vi dårlig. Dessuten var den farlig. Mange var det som kjørte skøyta i stein og fikk et ublidt møte med isen.

Endelig lå stålisen der speilblank og hard. Krystallklar var den.  Ingen ting kunne måle seg med den første dagen vi gikk på skøyter på Strengsdalsvannet, og vi brukte dagene godt.  Om kvelden verket leggene etter uvante muskelbevegelser, men det brydde vi oss lite om. Skøytesesongen ble som regel kort, og vi håpet på en snøfri forvinter slik at vi kunne benytte skøytene så lenge som mulig. Når snøen kom, så var det bare en kort periode  vi kunne klare å skyfle vekk snøen, Deretter måtte vi gi oss, for snøen ble for dyp.

På 1960 tallet endret dette seg radikalt. Et par driftige karer Odd Fjelldal fra Strengsdal og Alf M. Johannessen fra Engås, gikk i bresjen for å få kommunen til å sette opp stolper med flomlys ved Strengsdalvannet. De lyktes, og det ble montert  store lyskastere. Dette medførte at isen kunne brukes etter det ble mørkt om ettermiddagen. Seinere kom det enda en forbedring med hensyn til hvor lenge det var mulig å bruke isen før den snødde igjen. Da isen ble sterk nok, ble det  brøytet baner med traktor.  Banene ble også sprøytet med vann  og de samme karene sto også   i spissen for mange skøyteløp som ble arrangert der  på 1960 tallet.

Da jeg gikk på skøyter på Strengsdalsvannet på 1950 tallet, var det en gutt  vi beundret stort, det var Fred Anton Maier. Han gikk så lett og elegant bortover isen, med lange glidende tak, også hadde han skøytetrikot. Å, som vi beundra han., Og de voksne karene sa at den gutten blir det noe stort av. Jeg kommer aldri til å glemme en gang Fred Anton tok seg tid til å hjelpe meg med skøytene. Jeg hadde krøllskøyter med reimer, og de var ikke helt enkle å få satt fast. Tenk at den store gutten tok seg tid til å hjelpe ei lita jente som meg. Først da jeg var 13-14 år fikk jeg støvleskøyter. De blei kjøpt store for at jeg skulle ha noe å vokse i, og jeg har ikke vokst inn i dem ennå, men det er god plass  til en del par sokker, så jeg fryser i all fall ikke på beina.

Romjulsdrøm.

I går skrev skrev jeg om å gå julebukk. Jeg hadde også en liten drøm om å begynne med det sjøl, men  det har bare blitt med drømmen. Jeg må nok innse at det nok blir en drøm  og et  veldig godt barndomsminne.

Den fineste romjulsvisa for meg er denne:

Romjulsdrøm En skulle vøri fire år i romjul’n og kjint ei jinte som var nesten fem, og begge skulle kledd seg ut med masker og kømmi julbokk tel et bæssmorhem. Og klokka skulle vara midt på dagen og vægen skulle vara lett å gå, og æille bikkjer skulle vara inne og æille biler skulle bære stå. Og hvis en møtte onger etter væga som lo og sa dom ville vara med da sku en hatt en bror i femte klassen som rødde væg så dom fekk gå i fred. Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå og bak gardina skulle ingen sjå – før dom fekk stiltre seg på tå i gangen og feste maska før dom knakke på. Så sku dom klampe inn på tunge hæler og kvinke i julbokkmål «Godkvell, godkvell». Og djupt i stolen sku a bæssmor svara: «Så kom det julbokk åt en stakkar lell!» En skulle vøri fire år i romjul’n da julelysa brente dagen lang – og væla var et hus med fire vegger, der saligheta var et bæssmorfang. Alf Prøysen

God romjulstid. :-))

Gammelt julekort etter besteforeldrene mine i Strengsdal.

Da jeg var ca 10 år arvet jeg en del gamle kort etter bestemor og bestefar. Disse er noe av det kjæreste jeg eier. Her er hele kortet som er på tittelbildet mitt. Kortet er sendt til mine besteforeldre  Torger og Regine Paulsen. Det er poststemplet Kristiania 23.12 1914.  98 år siden i dag. 🙂 Avsender var  bestemors bror Richard Rasmussen og hans hustru Olga.  De bodde  i Kristiania.

 Erling som er omtalt på kortet var deres sønn og altså min fars fetter. Dessverre er frimerket revet nesten av, men kortet har stor verdi for meg. Det som også er morsomt er stemplet. Den gangen var det lett å se hvor brev og kort kom fra. I dag er alt likt.  Legg også merke til den omstendelige adressen. Dette var lenge før postnummertiden.

Første søndag i advent.

I dag har jeg finni fram en tre år gammel blogg som jeg synes fortjener å komme fram i lyset igjen. Den er nesten like aktuell, bortsett fra en ting, og hvis du leser finner du det nok ut sjøl.
Dagen er full av gode minner, gamle som nye. Jeg velger å dvele litt ved de gamle minnene. Over 60 år gamle minner. Det er det ikke mange av dere som kan slå i bordet med. Jeg vet at noen protesterer, men jeg våger allikevel. Det er ikke mange.

Hver gang jeg går inn i minnemodus, blir jeg forundret over hvor gode minnene er. Det skulle lite til for å bli glad. Jeg regner med at dette også er årsaken til at jeg har så mange gode minner.

En enkel adventkrans var den pynten vi hadde, og den var laget av materialer vi hadde funnet i skauen. Søndagen før første søndag i advent var mor, far og jeg ute i skauen for å hente einer – og grankvister , kongler, tyttebærlyng og mose. Flere steder ute i Strengsdalsskauen vokste det hvit reinmose, og den var ekstra fin til adventkrans. I dag forbinder vel de fleste denne mosen med gravkranser.

Noen ganger var det kommet litt snø, men ikke de store mengdene. Da måtte vi grave litt i snøen , men vi visste akkurat hvor vi skulle finne det vi trengte. derfor kom vi aldri tomhendte hjem.

Om formiddagen på første søndag i advent lagde vi kransen vår. Vi bandt kransen sammen med tynn ståltrad. Først ble granbaret surret sammen og formet til en krans. Deretter pyntet vi med kongler og mose og frisk grønn tyttebærlyng. Lysene ble satt fast med gamle juletrelysholdere. Vi hadde bare små juletrelys på kransen vår, og de var bestandig hvite. Lilla lys dukket ikke opp før etter jeg var voksen. Da vi tente det første lyset var det høytid i den lille stua vår, for det er vel ingen ting som skaper slik stemning som levende lys.

Noen hadde adventstjerne. Det var så utrolig flott. Oransje pappstjerner som hang i vinduene og skapte jul og adventstemning så det nesten gjorde vondt i en liten kropp. Som jeg misunte dem som hadde stjerne. Den stjerna jeg husker best, hang i et vindu ca en kilometer fra der jeg bodde. Skoleveien min, som var ca 3 kilometer, gikk forbi dette huset. I desember måned ble skoleveien svært mye hyggeligere på grunn av denne stjerna, for den kunne jeg se på langt hold. Stjerna hang der helt alene i viduet og fylte meg med andektighet og glede hver gang jeg fikk forbi. Dette skjedde to ganger om dagen. For en lykke.

Nå har jeg akkurat kommet tilbake fra en liten kjøretur. Det var ikke noen oransje julestjerner å se nå, men utrolig masse annet. Mye er pent, andre ting ville ikke jeg hatt, men det er tydelig smaken er svært forskjellig. Jeg har tidligere sett noen kopier av de gamle julestjerna, både i vinduer og i en forretning, men for meg hører denne pynten til en annen tid. Den tilhører minnene, og der skal den få lov til å være.

Nå skal jeg gå ned til Tor. Han venter med kaffe og nogo attåt, og så skal vi tenne adventlys.

God kveld.

Like

Veden i hus.

På lørdag vea vi,  som far sa.  Jeg er nok ganske sikker på at han ikke hadde godtatt, en kort liten prosess som som tok noen timer, og besto i å lempe 2 favner tilkjørt ved som veeing heller.

Å vee var nok en atskilling lenger og mer arbeidskrevende prosess enn noen timer ute i gårdsplassen i nydelig høstvær.

Akkurat nå er jeg i tvil om jeg skal ta for meg lørdagens arbeid med å få inn veden, eller å beskrive min befatning med vedarbeid i gamle dager, den gangen jeg var ung. Pussig dette her, nå sitter jeg å skriver gamle dager uten å blunke. Jeg tror det har noe med å få voksne barnebarn å gjøre.

Det blir lørdagens  veeing som blir omtalt.  Veden ble tilkjørt seint fredags kveld, faktisk ved halv ellve tida. Vedkjøreren hadde blitt stående fast i to trafikkkorker på E-18. Det passet fint å få veden i hus nå, for det blir en egen avslapning når vi har ved for vinteren. Bare dette er nok et trekk om forteller om en barndom som var tungt preget av sjølbergingstanker.  Kjelleren skulle også inneholde saft, syltetøy, poteter og grønnsaker. Noe av dette er også i orden.

Vi startet  ved tolv tida i på lørdag,  og Tor avsluttet arbeidet ved halvseks tida. Da hadde jeg meldt pass for  over en time siden, og jeg er full av beundring ovenfor Tor som i ganske høy alder gyver løs på veden og får bært den i hus. Jeg tok også i noen tak, men prosentandelen med hensyn til min arbeidsinnsats blir nok  liten. Kanskje fire eller fem.  Allikevel er det koselig å holde på sammen, sjøl om innsatsen fra den ene parten er minimal.

Mens han avsluttet jobben ute, gjorde jeg en god jobb på kjøkkenet, og om kvelden koste vi oss med lammeskanker om var tillaget på min egen lure måte. Til dessert var det tilslørte bondepiker laget av egenprodusert eplemos.  Jeg  har bestandig lurt på hva som er bondepiker og hva som er  sløret i denne retten. Godt var det, og det var mer igjen på søndag.

Morsdag

På en morsdag kommer det en del tanker. Først og fremst tenker jeg på min egen mor, og dette anser jeg som svært naturlig. Det er mange gode tanker som kommer og gode minner dukker opp. Allikevel, det som dukker sterkest opp i dag er det jeg følte da mine døtre ble født. 

Det jeg husker som det største er forundringen og andektigheten da jeg så fingrene til Tanja. De var så formfullendte og vakre. Samtidig  var de så ferdige, og jeg husker at jeg undret meg over at neglene også var på plass. – skjønner ikke helt hvorfor, men jeg gjorde det. Alt sammen var perfekt og dette hadde skjedd inne i meg. For et under det var, og så skjedde underet uten at jeg hadde gjort så veldig mye for at det skulle skje. Jeg blir fremdelses stum av beundring over skaperverket og tar meg stadig i å undre meg over at det ikke oftere går galt.

Noe som var spesielt morsomt var, at også  mor opplevde dette underet sammen med meg. Hun kom for å besøke meg for da hun ringte til sykehuset før å høre åssen det gikk  med fødselen, fikk hun beskjed om at den nok ville trekke ut litt. Derfor kunne hun komme og besøke meg. Jeg kommer aldri til å glemme undringen, lettelsen og gleden i ansiktet hennes da hun så at jeg lå der med den lille vakre dattera mi i armene. Den nyfødte var også utsyrt med rosa sløyfe.

Den samme undringen over det fullkomne kom tilbake igjen da  Ingalill ble født. Imidlertid hadde jeg vært bekymret for en ting før hun kom til verden. Hvordan i all verden skulle  jeg bli like glad i dette nye lille mennesket som i Tanja. Jeg følte at det kunne bare ikke gå an.  Er det ikke fantastisk alle mødre der ute, at det også bare ordna seg sjøl.  I det samme øyeblikket hun var født forsvant disse tankene, og siden lurte jeg på åssen i all verden jeg kunne tenke slik. Ha en fin morsdag alle sammen, både  døtre, mødre, bestemødre og oldemødre.