Kunsten å måke snø.

I riktig gamle dager, som var omtrent på den tida da jeg var liten, var snømåking en kunst. Da var det ikke bare å skuffe vekk snøen, slik at det gikk an å komme seg fram dit en hadde tenkt seg uten å slite seg fullstendig ut.  Å nei du. Det skulle se pent ut også. Dessuten skulle veien være snorrett.

Han var en slarv han som ikke måkte veien sin rett. Allikevel var det rom for unntak. Det hendte jo at veien slynget seg  naturlig bortover i landskapet. Da kunne det aksepteres at veien som blei måkt fulgte terrenget.

Snøen ble måkt som   kvadratiske blokker, løftet opp og lagt forsiktig ned ved siden av den oppmåkte veien. Blokkene skulle helst være hele. «Ostær «, kalte faren min dem. I tillegg skulle alle snøblokkene legges på samme sida av veien. Den andre sida skulle være slett og urørt. Blokkene burde helst ha samme størrelse også. Snakk om tvangsmåking.

Allikevel må jeg nok innrømme at jeg syntes det var pent å se på. Selvfølgelig fantes det folk som ikke gjorde det på denne måten den gangen også, men helst skulle det se ordentlig ut.

En annen måte å måke på, og dette blei mest brukt når snøen var lett og  kald, var bare  å skyve snøen over til ei side, ofte ved hjelp av ei treskuffe eller en sopelim. Dette forutsatte at snølaget var forholdvis tynt og lett.

Det blei snakka om dem som var flinke til å måke. Hansen var flink til å måke, og hos Hansen tilbrakte jeg mye av barndommen min. Blokkene lå pent ved siden av hverandre opp den lille bakken som gikk opp til gården hans.

Når vi skulle til skolen var det ofte at at veien ikke var brøyta på morgenen. Vi bodde langt ute på Nøtterøy, og brøytinga her ute ble nedpriorietert. Det var viktigere at de som bodde nærmest Tønsberg kom seg av gårde. Derfor brukte vi ofte ski for å komme oss til skolen, og mange ganger måtte vi vasse gjennom snøen de 2,5  kilometerne vi hadde som skolevei. For en lettelse det var når nabo Fitje spente Seirra for plauen og brøytet de 1600 meterne ned til Kirkeveien der brøytebilen hadde kjørt.

Ny måkeredskap har ført til nye måkemetoder, og de letter arbeidet for de fleste av oss. Sjøl har jeg likt å måke snø. Også i  år har jeg rukket å måke noen ganger, for det har snødd godt siden vi kom hjem fra Spania.

En av de rareste måkemetodene jeg har lest om så jeg på nettet her en dag:  «Når du måker  snø, skal du bruke hodet»,  leste jeg.  Jeg fikk aldri lest mer, for latteren tok meg. Jeg så for meg alle dem som sto kilt fast med hodet i snøfonnene bortetter.  Noen med sprellende bein, andre bare sto med hodet i snøen. De  hadde gitt opp og falt til ro. Den som bare kunne tegne.

Torsdagslunsj i Havna.

Etter å ha kommet hjem fra en særdeles hyggelig lunsj på bakeriet i Havna, må jeg bare skrive noen ord. Godfølelsen sitter i lenge etter at vi kommer hjem. Tusen takk dere der ute for en kjempestund igjen. Vanligvis er det  lørdag formiddag som er besøksdag på bakeriet i Nevlunghavn, men stadig oftere tar vi oss i å spise lunsj på dette usedvanlige koselige spisestedet også en annen dag i uka. Vi er ikke aleine om denne vanen, og det er trangt om plassen også nå på vinterstid.  Derfor lurer vi på om det er noe bord ledig når vi kommer,  for vi veit at folk som har vært i Gurvika og bada også setter stor pris på stedets gode bakverk. Vi tøysær fælt med åssen vi skal få skremt vekk noen Gurvikabadere hvis det er fullt når vi kommer. I dag slapp vi å skremme noen, for vi kom først, og det var fremdeles noen ledige plasser.

På veien utover fra Larvik til Havna hadde et par av oss egentlig bestemt oss for hva vi skulle ha å spise. Rekesalat til Kjell  og kyllingsalat til undertegnede. Tor og Erna hadde ikke bestemt seg. Tor bestemte seg til slutt for nydelig  suppe. Planen hans var å  å ha plass til et stykke Napoleonskake etterpå, og Erna  slo til på en av bakermester Eriks nyheter. Han har startet med å bake foccaciabrød, og hun hadde hørt rykter om at det skulle være godt, meget godt.  Brødet ble servert lekkert anrettet med diverse godsaker ved siden av, og smakte aldeles deilig i følge hun som spiste det. Vi er også så heldige at vi får servert maten ved bordet , slik at vi slipper å bære det med oss. En kar, som satt ved nabobordet og fortærte det samme så også fornøyd ut i ansiktet sitt. Egentlig gjør de det alle sammen som kommer til bakeriet i Havna.

Jeg må også nevne at noe jeg beundrer ved folka på bakeriet er at de stadig kommer med nye velsmakende småretter. Det er bare så godt!

Folk er som sagt blide når de er på bakeriet i Havna, og vi fikk oss også en koselig prat med redaktøren av PåNeset RoyMyrland. Fotointeressen som han og  jeg har tilfelles begeistrer nok ikke de andre så voldsomt, men vi har det veldig hyggelig.

Bakermester Erik var også i ferd med å ta seg tid til en kaffekopp sammen med oss, men ble dessverre innkalt til kjøkkentjeneste og  oppvask. Sånn er det å drive en familiebedrift. Takk for en flott stund igjen

Sjøldigging til 100.

Hvem skulle trodd det? I dag skriver jeg min 100. innlegg.  Jeg  gratulerer herved meg sjøl med dette lille jubileet. For ett år siden visste jeg knapt hva en blogg var, og jeg var veldig stolt da jeg tok beslutningen om å begynne å skrive den 30. april 2008. Denne dagen hadde jeg besøk av Maiken, mitt eldste barnebarn, og det var hun som logget meg inn  på wordpress og opprettet den nye bloggen min som skulle hete «mormormedde8ungene» .

Jeg følte at jeg måtte forklare navnevalget mitt, og det skrev jeg om her.

Undertittelen «Grethes grublerier» er også kommet fra Maikens tankeverden. Tusen takk lille venn.

At jeg skulle skrive på nettet, var som sagt totalt fremmed og utenkelig for meg fram til da. Jeg satt jo og skriblet litt her på PC-en, men det var bare meg sjøl som  leste skriveriene mine, som jeg alltid har kalt dem. Noen ganger tok jeg mot til meg og viste det til Tor. Han sa at det var bra og fint og slikt. I tillegg oppmuntret han meg til å skrive mer. «Sånn man sier til hverandre for å være hyggelig», tenkte jeg da.

Etter som tiden har gått, har jeg fått flere faste lesere, flere som skriver oppmuntrende ord til meg.  Jeg har nevnt det før- det varmer, og jeg blir glad og stolt. Et ord som jeg tør å bruke nå. Dessuten har jeg blitt kjent med mange også, mange som inspirerer, og som jeg får lærdom fra.

Jeg begynte veldig forsiktig. Følte vel at jeg nesten trengte meg på. Pussig hvilke tanker man kan ha i hodet. Jeg merker godt at jeg har vokst opp i en annen tid. En tid da man ikke skulle stille seg sjøl i fokus. Heldigvis går det an å endre seg, sjøl om man er blitt godt voksen. Jeg takker skrivinga for det.

Derfor har jeg nå tenkt å lenke til noen gamle innlegg som jeg er glad i,  og som bare jeg har skrevet. Rein egotripp med andre ord.  Noen innlegg som jeg synes representerer meg. Jeg har bestemt meg for å plukke ut fem. Jeg driver med sjøldigging.  Hvordan skal dette ende?  

1. Oppdagelse
2.  St. Hansaften
3.  Morgentåke
4.  Virkelighetsflukt
5.  Bare en bagatell

Sånn er det å digge seg sjøl. Egentlig er det godt, veldig godt når jeg kjenner godt etter.  Dette ble mye godt og godt skal livet være. Ha det godt du også. 🙂

Betraktning

Hun løper rundt på stranda og plukker stein. Røde, sorte, hvite og  steiner i alle gråtoner. Fra den lyseste sandgrå til mørk antrasitt. Det er så mange steiner å velge i på stranda, og de ligger strødd bortover og lager skapertrang i et ungt banehode.

”Mamma. Se hva jeg lager. ”Hun roper stolt og glad og prøver å påkalle moras oppmerksomhet. Allikevel har hun ikke tid til å registrere om mora svarer eller ikke, for hun er alt for engasjert i steinplukkinga. Alle de vakre steinene som ligger strødd utover den enorme sandstranda – hun må bare ta på dem og plukke dem opp.

 I begynnelsen tar hun en stein av gangen, og går tilbake til utgangspunktet. Der legger hun steinene fra seg i en sirkel, og det ser ut som hun bygger en labyrint. Etter hvert blir det færre steiner like i nærheten av byggverket. Det blir lengre vei å bære, og da tar hun med seg flere steiner av gangen, for det skal bygges mer. Noe som skal vise at hun har vært her. Grunnmuren er ferdig, og det skal bli et liten, borg. Nei en stor borg skal det bli. Det bestemmer hun her og nå. En stor borg som  kan vise fram at hun var her og bygde. Hun bærer stein og bygger, bærer stein og bygger. Fram og tilbake går de små beina. Byggverket blir høyere og høyere, men aktiviteten til den lille avtar ikke. Hun bærer flere steiner og bygger høyere og høyere.

Mora er opptatt med sitt. Hun står også bøyd og graver i sanda. Hva hun er opptatt med er litt vanskelig å få fått på. Men hun graver i sanden med bare fingrene. Det er jo mulig at hun også leiter etter steiner. Kanskje de er sjeldnere de steinene som ikke ligger oppe i dagen. Det merkelige er at hun overhodet ikke verken bifaller eller betrakter datteras byggverk.

 Plutselig reiser mora seg og forsetter videre bortover stranda, uten så mye som å kaste et blikk på verken dattera eller skaperverket. Dattera prøver å påkalle moras oppmerksomhet ved å rope på henne, men til ingen nytte.Til slutt er mora så langt borte, at det blir utrygt å være aleine igjen på byggeplassen. Gråtende tar jentungen beina fatt, og løper det hun kan med de små korte beina for å nå mora igjen. Den vesle jenta løper, løper, roper og snubler, og etter en lang og forferdelig stund når hun mora igjen. Jeg ser at hun fortvilet prøver å få tak i ei hand, men hun klarer ikke det. Mora strener bare raskt bortover uten å ense den lille. Dattera snufser og gråter, og de to forsvinner til slutt langt borte på stranda.

Tilbake står en påbegynt borg, som i et lite øyeblikk i et lite liv var en stolthet og glede, og en eldre betrakter som undrer seg over hvor forskjellige vi mennesker kan være.

Hjemme igjen.

 

Etter akkurat 4 uker i utlendighet er jeg igjen tilbake. Tilbake til et Larvik som er fantastisk hvitt og vakkert. Heldigvis har det ikke rukket å bli rukket å bli byskittent rundt oss ennå.

I løpet av noen timer reiste vi fra et blomstrende syd – Spania til et vintervakkert Larvik. Det var litt av en overgang. Allikevel var det fint å komme til Gardermoen i går kveld, selv om kontasten var stor med tanke på temperaturen, vær og føreforhold. Den verste kulda har heldigvis gitt seg her nå, men varmegradene har ikke kommet ennå, derfor er det fremdeles hvitt og vakkert. Men det har nok vært litt smelting. Som dere ser er det en bitte liten istapp på snøbildet.

Dagen i dag har stort sett vært brukt til å måke snø. Gode, snille venner hadde gjort grovjobben for oss  og måkt både inngangsparti og foran garasjen. Allikevel måtte vi måke en del i dag.

Jeg kjenner at jeg trenger et par dager på å omstille meg og komme i gang med blogging igjen.  Fikk bare  for å vise litt kontraster fra i går til i dag .

Gleder meg til å se dere igjen.