På magen på kommunebrygga i Strengsdal.

Bildet er ikke fra Kommunebrygga. Den er litt større.

Jeg ligger på magen på kommunebrygga i Strengsdal sammen med flere andre. Vi har en liten pause i badinga. Vi trenger å få litt varme i kroppen, før vi hopper uti igjen. Vannet er krystallklart, og det er moro å ligge å se på livet ved og under brygga. Det er så stille at vannflaten knapt gidder å lea på seg. Bare av og til kommer en lite vindpust, som lager en bevegelse i vannet. Krusningen kaster refleks  fra solastråler opp i fjeset og øynene våre, og vi kniser litt, og tenker på ertingen vi av og til holder på med, ved hjelp av små lommespeil.

Jeg drømmer meg bort her jeg ligger, bare ikledt badedrakt, som er i ferd med å tørke etter siste dukkert. Sola varmer på ryggen, og jeg kan ikke la være å slikke på armen min for å kjenne den gode saltsmaken.

Vannet er bare noen meter dypt helt inn til brygga og jeg kan se alt på bunnen. På bunnen ser jeg sjøstjerner, noen er ganske store, andre er små. Små grønne krabber haster forbi og skynder seg inn i tanga. Sikkert bare for å vente på noen små tær som tråkker like foran klørne deres. Da klyper de litt, og vi hyler og blir litt redde, for det gjør litt vondt, men vi skvetter nok mest.

Blikket glir videre langs bunnen, og der ligger en flaske som noen har hivi uti, og flasker er jeg redd for. Ikke hele flasker, men flasker som er slått i stykker. Flaskeskår som har gjemt seg i sanda og  ikke sees er noe herk. Et flaskeskår hadde ødelagt en god del av badesesongen det året jeg var ni år. Jeg var dessverre så uheldig å tråkke på det. Jeg bestemmer meg for å dukke til bunnen for å ta den opp neste gang jeg bader.  Stedet registeres, og jeg vet hvilken bryggepåle som er utgangspunktet for dykket. Det er ikke samme sikten når jeg ligger i vannet, derfor er det greit å avklare det fra brygga. Jeg skulle ønske jeg hadde dykkermaske, for da kunne jeg se bedre under vann, men det må jeg spare til, og jeg har ikke nok penger ennå.

Fremdeles er det deilig å ligge å se ned i vannet. Bergnebben svømmer stille under brygga og napper i seg litt å spise fra algene som vokser på bryggepålene. Noen småtorsker glir også stille forbi. Av og til, eller ganske ofte ligger vi også med fiskesnøre og prøver å lure noen av dem på kroken, men nå er det stille, både for fiskene og for oss. En liten pustepause, men denne stille stunden varer ikke lenge

Snart fylles lufta igjen av hyl, latter, plask og skrik, men akkurat i denne lille stunden var det stille, veldig stille. Kanskje det er derfor jeg husker den så godt.

Barndomssommer.

Akkurat nå sitter jeg og funderer. På sommeren og alle de forskjellige måter jeg har opplevd sommeren på opp igjennom livet.  Noe av det første jeg husker er, at far bandt et tau rundt livet mitt og  slapp meg i vannet ut for sjekta. Jeg hadde vel også på meg et gammeldags hvitt svømmebelte. Dette var svært ubehagelig. Vi rodde mye til Taterholmen I Vrengen . Eller Tatærn som vi kalte den. Fine damer fra Oslo eller området sa Fanteholmen. Det var faktisk taterjakter i Vrengen da jeg var liten, og vi syntes det var ganske spennende, for dette var fæle folk. Det hadde vi hørt om. Det var også noen som hadde hørt at de stjælte ungær. I allefall gikk de rundt og solgte  ting de hadde lage sjøl. Mor hadde kakebokser, firkanta sådanne, helt fram til hun døde i 1993, og så vidt jeg husker gikk de i arv til et barnebarn som gjerne ville ha dem. Her var det snakk om kvalitet.

Det er litt morsom dette her, for nå når jeg skriver dukker flere minner opp. Hjernecellene blir satt i gang. Kanskje jeg kan få skrevet ned en del av det jeg husker. Jeg vet noe er  notert ned før, og en del er såpass privat at det ikke skal deles. Jeg ser for meg en liten epistel noen ganger i sommer.

En gang hver sommer rodde vi fra Strengsdal og til Søndre Årø. Det var mor, far og meg. Vi hadde med oss mat og drikke og var borte hele dagen. For meg var dette sommerens høydepunkt i flere år. Det ble på en måte ferieturen vår.

Barndomssomrene som regnes fra tida etter at jeg var trygg i vannet og fikk lov til å dra ned til brygge i Strengsdal står også for meg som noen fantastiske opplevelser. Vi svømte, bada, rodde,  kokte blåskjell i boks, bada igjen. Resultatet av alt utelivet var at undertegnede var «bron som en orestubbe» som far sa, med et hvitt lag av salt utenpå. Regnvær brydde vi oss lite om. Vi fant på noe å gjøre uansett. Bada gjorde vi, sjøl om det regnte, og da tok vi oss en dusj i regnet også, slik at vi fikk skylt av oss saltet. Jeg synes det var flott at jeg fikk friheten til å dra ned til Vrengen. En ting var imidlertid viktg.  Jeg hadde fast tid å komme hjem på . Brøyt jeg den ble det månelyst.