Jeg fikk bare så veldig lyst til å pynte opp med noen blomster her.
Måned: mai 2010
Hurra for 17. mai.
Det var en gang, og mange eventyr begynner på denne måten. Det var en gang ei lita jenta som gleda seg så voldsomt til 17. mai at hun nesten ikke sov natta i forveien. Grytidlig våknet hun om morgenen og spurte om det ikke snart var tid for å stå opp, men det var nok for tidlig fortalte mora hennes, for klokka var bare fem. Legg deg til å sove litt til sa mor, men det gikk jo ikke.
Så lå den lille jenta der, så på den nystrøkne 17. maistasen sin, og gledet seg til å ta på seg de fine nye klærne.
Dagen ble svært tradisjonell, meg toggåing, spising av pølser og is, leking, gnagsår på helene, fordi de nye skoa ikke var så gode som de hadde håpet på. Apropos leking. Hun misunte bestandig dem som klarte å klatre opp i klatrestanga og klarte å få tak i de store pakkene som hang i en krans helt på toppen av stanga. 17. mai var bestandig høydepunktet i året. Hun mente i alle fall det der og da.
Nå er det annerledes. Hun håper å få gått bort i gata for å se på toget, men vet ikke riktig om hun orker. Hvis hun biter tennene sammen og tar ei pille greier hun det nok. Hun har så liten lyst til å sitte foran TV slik som i fjor og forfjor.
En liten ettermiddagsrapport kommer :))
Hun greide det og hadde en meget hyggelig dag, og fikk også med seg et fantastisk borgertog innrammet av en nyutsprunget bøkeskog. Det tradisjonelle bøtkaka med noe godt til ble også inntatt på tradisjonelt vis.
A4
Redselen for å være er A4 utgave av et eller annet er stor. Jeg har vandret rundt i blogger, lest intervjuer med folk og lyttet til samtaler på kafe og andre steder. Jeg bare innrømmer det, jeg er en tjuvlytter, og det kan til tider være ganske underholdende.
Det blir ofte brukt fargen grå i sammenheng med at folk sier de ikke er A4. – Jeg er ikke noe grått A4 menneske altså, sier de for eksempel. Sjøl er jeg gråhåra, og jeg er stolt av det. Jeg synes grått en er vakker farge, og særlig passer den som bakgrunn for å framheve andre litt mere framtredende farger.
Hva er så A4. Så vidt meg bekjent er det en størrelse på et papir som passer utmerket for de fleste av oss. De fleste printere, konvolutterog andre tekniske innretninger som brukes til å produsere skrift, er tilpasset dette formatet. Altså må dette være et ganske anvendelig format- et vanlig format, som det fleste kan ha stor nytte og glede av.
På et eller annet tidspunkt i historiet er begrepet A4 tatt i bruk for å beskrive et eller annet, eller en personlighetstype som ingen vil være.
– Jeg er ikke noen A4, altså sier de. -Jeg er annerledes, og jeg er meg selv, sier de noen ganger også. Alle er vel annerledes, for jeg har ikke sett noen som er makan til andre ennå jeg, bortsett fra tvillinger da, men de er også annerledes sier de.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor det skal være vanskeligå være A4. Et det nedverdigende og flaut å være funksjonell og vanlig? Jeg synes det er flott jeg . Allikevel er det et litt merkelig begrep: A4 -etter et papirark. Så flatt da.
Trygve Bratteli 100 år i 2010
I 1997 ble jeg spurt om å holde tale og legge ned krans ved Trygve Brattelis byste på Teie Torv på Nøtterøy. Jeg følte meg stolt og beæret over denne forespørselen, og jeg var på denne tida arkivleder ved Arbeiderbevegelsens arkiv i Vestfold. Grunnlaget for talen var arkivmateriale fra Nøtterøy Arbeiderungdomsforening. Siden det i år er 100 år siden Trygve Bratteli ble født vil jeg gjerne legge ut talen min på bloggen.
Tale ved Trygve Brattelis byste på Teie Torv, Nøtterøy 1. mai 1997.
Kjære forsamling.
Gratulerer med 50 årsdagen. 1.mai har nemlig 50 årsdag som offisiell høytidsdag i år. I 1947 besluttet Stortinget at 1. mai skulle være offisiell høytidsdag.
«Vi lærte han beundrende å kjenne som en stridskjempe ytterst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse.»
Disse ordene er skrevet av Trygve Bratteli onsdag 31.august 1932, altså for nesten 65 år siden. Jeg velger å la dette sitatet være utgangspunktet talen min. Dette sitatet fant jeg i Nøtterøy Arbeiderungdoms håndskrevne avis «Nøtterøy-ungdommen». Mannen som Bratteli beundrende hadde lært å kjenne, var historikeren og politikeren Edvard Bull d.e. Bull hadde dødd på Rikshospitalet 5 dager tidligere, 50 år gammel. Trygve Bratteli var da 22.
I det samme innlegget tar Bratteli et oppgjør med hyklerne både utenfor partiet, og ikke minst de som sto innenfor. Det er særlig svikerne innen egne rekker han refser. Fra folk utenfor kan man heller ikke forvente noe. Det er et sviende oppgjør Bratteli tar med de han betegner som hyklerne innen eget parti, og det ble vel ikke siste gangen han gikk til frontalangrep på mennesker han mente for med svik.
«Ingen var vel så uforsonlig i sin revolusjonsvilje, ingen så lite innstilt på å slå av på de store prinsipper for å tekkes hverdagens stemmingsbølger som ham. Derfor står han også for all revolusjonær ungdom som inkarnasjonen av en uegennyttig, viljekraftig socialistisk kamp.»
På ny ser jeg bildet av Bratteli for meg. Passer ikke disse ordene også på han selv. Var det ikke slik han sto fram selv akkurat på denne tida. Han var vel selv midt oppe i et press fra flere kanter, men sto steilt og modig i mot. Engasjementet og tro på hva som var riktig gjorde at han klarte å kjempe for saker han trodde på. Han var vel ikke direkte fintfølende i måten han ordla seg på denne tida. Direkte tungsindig virket han også til tider. Redaktør Guldbrandsen i Vestfold Arbeiderblad nektet for eksempel å trykke et innlegg Trygve Bratteli hadde om streikebrytere på Nøtterøy. Innholdet tatt i betraktning, så var det sannsyneligvis injurier redaktøren var redd for.
Selv om jeg må medgi at jeg nok synes språkbruken i disse innleggene nok er i ”grøvste” laget, og innholdet lite nyansert, så blir jeg revet med, ikke minst av språk, innhold, men aller mest av engasjementet i Brattelis skriv. Det er nesten så en blir litt misunnelig. Tenk å engasjere seg på en slik måte som han var i stand til.
Tanken min vandrer til vår tid. – Hvor ser en et slik engasjement i dag?
Hvilke grupper er det som virkelig lar seg rive med, klarer å få med andre til å kjempe for en sak de mener er viktig, og klarer å rive med seg grupper av unge mennesker i dag?
Svaret er skremmende, svært skremmende. Forskjellen er tydelig på mange punkter. Den gang var det de sterke gruppene som var skyteskive og mål for agitasjonen. I dag er det de svake.
I stor grad finnes engasjement hos rasister/ nynazister og fotballpøbel. Dette jeg sier nå er lite nyansert og satt på spissen. Allikevel er det dessverre en stor del av sannhet i dette utsagnet. Mange unge mennesker i dag er i den samme situasjonen som Trygve Bratteli var i sin ungdom. Arbeidsledige og uten noen som helst verdi. Ingen har bruk for dem. Selvfølgelig er dette en sterk forenkling, men at det er et sterkt engasjement i disse gruppene ser vi ofte. At engasjementet gitt seg utslag i aggresjon og voldelige handlinger er beklagelig.
Når jeg tenker videre så var Brattelis engasjement av oppbyggende karakter. I dag er mye av engasjementet av nedbrytende art. Vi andre sitter der og har det så bra. Vi har fått brød og sirkus. Er det alt vi forlanger?
Selv om dette høres dumt og banalt ut: Tenk om saker i dag kunne skape et slik engasjement. Å få folk til å bli revet med slik med at de kanskje går litt over grensa for hva som er sømmelig. Finnes det arbeidsfolk igjen rundt på arbeidsplassene som har et slikt engasjement? Tillitsmenn når vel knapt fram til folk med meldingene sine. Det er få folk på fagforeningsmøtene. Har folk fått det for godt? Gjorde Trygve Bratteli, hans partifeller og deres etterfølgere en for god jobb?
Men vi ser et engasjement blant en del unge mennesker. Dessverre har disse et fortegn som burde få mange av oss til kanskje reagere litt mer Brattelisk. Vi bør vel våkne opp og se hva som er i ferd med å skje.
Det jeg tenker på er høyreekstremistiske grupperinger, som benytter seg av symboler og opptreden som vi godt kunne greid oss uten. Voldsbølger, og økende vold i samfunnet i det hele.
Bratteli hadde andre saker å kjempe for enn de vi har i dag. Da var det snakk om arbeide, og anstendig betaling for dette arbeidet, slik at en fikk seg mat. Bratteli og hans tid var engasjert i de oppbyggende saker og krefter. På alle områder var det om å gjøre å skape best mulig vilkår for folk.
I dag er dette problemet så fjernt fra mange, at det liksom ikke vedkommer oss lenger. I dag er det å kjøpe som gjelder, men vi blir ikke lykkelige av det. Undersøkelser viser at mennesker blir ikke lykkeligere gjelder det å få flere penger slik at vi kan kjøpe oss ting.
Trygve Bratteli gikk selv i bresjen for å kjempe fram mange av de reformene som vi nyter godt av i dag. Det er vel ikke unaturlig når en tenker på bakgrunnen hans. Lik mange andre her på Nøtterøy vokste han opp i små kar. Folk av arbeiderklassen og småbrukerne her på Nøtterøy, gjorde det.
For Trygve Bratteli klarte å komme seg fram til en posisjon som gjorde at han kunne gjøre noe for de som kom etter han. Dette til tross for at han hadde mange odds mot seg, men likevel måtte han ha noe, og det var en ukuelig vilje til å få ting til.
Det er viktig det.
Jeg står og leker litt med tanken på hva Bratteli kunne ha gjort når han så problemene som dukker rundt opp om oss i dag. Kunne det tenkes at han hadde tatt notisboka si og tegnet ned noen tanker om hva som skulle gjøre. For eksempel: Skaffe meningsfylt arbeid til mange av de unge mennesker som går rundt og føler at de ikke er til nytte i dag. Kanskje hadde han tenkt ut noen nye veier for å få de i arbeid som ikke kan eller ønsker å gå på skolen i 10-12 år før de begynner å arbeide. Kanskje han hadde sett all energien i dag som går over i negativer retninger? Mulig han også hadde tatt et initiativ ovenfor ledende statsmenn i Norden og Europa for at de sammen kunne komme fram til en løsning på de to store problemene som gjør seg gjeldene særlig blant unge mennesker i dagens vestlige samfunn. Rasisme/nazisme og som utvikler seg i de mest skremmende retninger. Kanskje en med hans bakgrunn, som virkelig fikk føle hva lediggang og arbeidsløshet var, kunne brukt klarsynet sitt til å finne utveier.
Hadde han sett at det ikke først og fremst er økonomisk vekst vi trenger i dag. Selv har jeg bare lest og hørt om Trygve Bratteli. Bildet jeg har dannet meg er vesentlig ut i fra hans egne skrevne ting, men selvfølgelig også andres skrevne ord og utsagn. Jeg vil avslutte denne lille talen med det samme sitat som jeg begynte, men denne gang noe omskrevet av undertegnede.
” Vi lærte han beundrende å kjenne som en kjempe fremst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse.”
Takk Trygve Bratteli!
Grethes grublerier 