Vestfold LIV

LIV forlag  annonserte  i fjor høst at skriveglade fra Vestfold kunne sende inn inntil fem tekster.  Meningen var å lage en bok slik at det ble synlig hvor mange som sitter og skriver her i Fylket. Noen var selvskrevne, og jeg tenker da på Margaret Skjelbred, Yngvar Ambjørnsen og Lillian Wirak Skog og noen til. Kravet var at teksten skulle ha noe med Vestfold å gjøre. Sjøl sendte jeg inn fem og overraskelsen var stor da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått med en tekst. Det var sendt inn ca sekshundre bidrag. Egentlig har jeg visst det lenge – helt fra i sommer at jeg har fått antatt en av mine  små betraktninger i denne boka. Jeg føler meg ganske stolt over  at en tekst er trykket i ei ordentlig bok.

På flyttefot.

Endelig er vi blitt enige med oss sjøl. Vi har bestemt oss for å selge huset vårt og finne noe annet.  I lang tid har det vært fram og tilbake, skal, skal ikke- nei nå flytter vi- forresten vi har det jo så bra her. – Også den hagen da,vi kan ikke flytte fra vakkerhagen vår og de flotte hyggelige naboene og huset vårt som har  verdens største sjel- i allefall hvis hus kan ha noe sånt som sjel da. For det føles slik nemlig.

Det er en merkelig prosess det med å bryte opp, ikke orke å ta vare på det en har bygd opp. Allikevel føles det godt endelig  å komme til en beslutning. Nå er vi kommet over i en annen fase og vi er på leit etter et nytt sted som er litt mindre  enn det vi har nå. Fortrinnsvis leilighet, men vi får se hva som dukker opp. Spennende tider vi går i møte.

En gang kjente jeg ei kråke.

Jeg prøver å huske hvordan vi ble kjent, men det står ikke klart f or meg. Jeg mener at den engang satt på rekkverket utenfor kjøkkenet vårt og bare så inn. Så inn på oss som satt der og spiste frokost,  lunsj og middag .  Dette gjentok seg ganske ofte. Egentlig satt den der hver gang vi skulle ta oss en matbit, og den satt der og bare så.

Vi begynte å legge ut brød til den, og den tok det  i nebbet og forsvant. Seinere oppdaget jeg at kråka satt nede på jordet som lå like i nørheten av huset vårt. Der dyttet den brødbiter under torver og puttet  noen i jorda. En jeg kjenner og som mener han forstår seg på fugler fortalte meg at det var sånn fugler gjorde, men de fant det aldri igjen. Undervurdering av de grå og svarte mener nå jeg, for jeg er ganske sikker på at det var samme kråka som kom og hentet fram brødbitene sine seinere på høsten

En annen morsom sak i denne sammenhenger er at dattera mi og familen som bodde rett ved siden av oss opplevde følgende.  En dag skulle hun i hønsehuset og hente egg. Hun fante tre egg. Eggene ble lagt i en bolle, og utenpå bollen tredde de et spann for at ikke kråka skulle ta eggene. Da de kom tilbake og skulle hente eggene var de borte, Det var nok en tobent med grå og svarte vinger som hadde vært og forsynt seg. Den hadde  sett at maten var ubevoktet og så sitt snitt til å forsyne seg.

Hun fortjente det, var konklusjonen, for vi er ganske sikre på at det var en hun. :))