Ved siden av meg sitter mitt yngste barnebarn. Litt betutta og usikker. Ha har kommet for å besøke meg på sykehuset der jeg ligger for behandling av lungebetennelse . Han hadde blitt veldig redd og grått utrøstelig da han fikk høre at jeg var lagt inn på sykehus. Han visste fra før av at mormor hadde kreft og nå da jeg var lagt inn med en ny sykdom ble han fortvilet. Derfor ble vi enige om at han skulle bli med og besøke meg etter to tre dager behandlig.
Han sitter stille og stiv og stirrer framfor seg – sier ingenting ser bare veldig tenksom ut. Jeg legger armen rundt han og trekker han forsiktig mot meg. Fremdeles er han stiv i kroppen, men så slapper den lille guttekroppen av, og han lener seg inntil meg og kryper inn mot meg. Deretter kommer det – Du mormor når du blir bra av lungebetennelsen da har du fremdeles kraften i deg.
Vesle Henrik . Du skulle visst hvilke krefter jeg får av vokalforvekslinga di.
Grethes grublerier 