Tidstyver

Noen stjeler av tiden min, hevder mange. Jeg har lurt mye på hva de egentlig mener. Hvordan foregår dette? Noen ganger ser jeg for meg småtasser som sitter og lurer i buskene og kikker etter tid. Og møter disse småtassene en tid, tar de den og putter den i sekken sin og prøver å samle på tiden til en annen gang.

Det går jo bare ikke an det da. For tid er vel noe som kommer, og tid får vi alle sammen helt gratis. Vi har jo all den tiden som finnes hele bunten. Og mer tid kommer hele tida, dag etter dag- uke etter uke. Og mer til. Det tar aldri slutt. Tiden bare strømmer på. Så vidt jeg kan skjønne er tidstyveri noe mennesker i nåtiden har funnet på. For meg er det i hvert fall ikke reelt. For tid kommer som sagt, og den kommer til alle, fattig og rik. Selv om det ikke virker slik kommer tiden også til dem som har det veldig travelt og stadig skal rekke et eller annet. Det skulle ikke forundre meg om det er et møte. Et møte hvor det sitter betydningsfulle mennesker og bestemmer viktige ting som nesten ingen skal få greie på. For da kunne det hende at noen fant ut at det ikke var så viktig allikevel.

99 prosent tør ikke kopiere denne teksten.

Hvorfor i all verden er det overnevnte utsagnet  satt som et vedheng på  mange tekster som vandrer rundt på fjesboka.  Jeg kjenner det provoserer meg.

Jeg har egentlig bestemt meg for ikke å la meg provosere, men det er ikke lett å la være. Jeg nekter å la mennesker der ute bestemme om jeg skal kopiere og videresende ord og utsagn med svært varierende innhold. Hvis jeg ikke vil, så vil jeg ikke. Det har ikke noe med at jeg ikke tør å gjøre.  Å sitte på baken foran pcen og sende videre tekster om alle de det er synd på her i verden hjelper vel ingen, bortsett fra en dårlig samvittighet hos seg sjøl da kanskje. Det var dagens utblåsing.