Julebukker.

Julebukker på Brattås 2003. Bildet er tatt 28. desember. Altså akkurat 6 år i dag.

Jeg savner julebukkene. Hvor er det blitt av dem, disse små  og store utkledde som sto med plastpose i handa og sang julesanger. Romjula var tida for å få besøk av julebukker. Jeg gjorde alltid klart noe ekstra i romjula i tilfelle det skulle  dukke opp noen som var ute etter litt smågodt.  De siste jeg så var på Brattås på  Nøtterøy for 6 år siden. Siden har de ikke vist seg . De kom med røde kinn og blide ansikter og sang  julesanger. De var lett kjennelige, og de gjorde meg glade for  jeg hadde ikke sett julebukker siden mine egne barn gikk for ganske så mange år siden.

I min barndom gledet jeg meg veldig til romjulsdagene, for da skulle vi gå julebukk. Det var julas største forlystelse for mitt vedkommende. Det stemmer nok ikke helt, for mens jeg sitter her og skriver,  dukker det som virkelig sto som høydepunktet fram i bevisstheten, men det får vente til ut på nyåret.

Som sagt, da juledagene var over var det tid for å treffe venner igjen. Sjøl om det var hyggelig i julas selskaper så jeg alltid fram til å treffe jevnaldrende igjen. Født attpåklatt som jeg var, tilbrakte jeg stort sett juledagene sammen med voksne folk. Da var det fint å besøke noen som hadde bøker i hylla.  Leselysten var stor, og særlig Brødrene Grimms eventyr  vakte grøss og gru i en liten skrott. Et annet sted sto gamle Hardybøker. Der gikk det også an å være.

Når vi skulle gå julebukk måtte vi kle oss ut, og  for å kle  oss ut brukte vi det vi hadde i hjemmet.   Antrekket besto som oftest av noen store dressjakker som rakk oss godt ned på leggen,  og skinnluer, skjerf og  oppbrettede bukser gjorde forvandlingen komplett. Da vi ble litt eldre kunne det nok dukke opp ei gammel kåpe fra et eller annet loft. Noen fikk til og med låne gamle hatter. Også sixpence da, for de fantes i mange hjem. Litt sot i ansiktet var også ganske vanlig. Ei snill storesøster kunne kanskje bidra med litt rødt på lepper og i kinn, men som regel hadde ikke hun mer enn hun trengte til eget bruk. Noen var så heldig å ha julemasker, men hos meg hadde vi ikke penger til det.  Jeg kan ikke huske vi hadde med oss noe å ha ting i. Folk hadde ikke så veldig mye på midten av 1950 tallet. Det vi fikk puttet vi i lomma, og noen ganger ble vi budt ei kake som vi spiste inne. Det jeg husker som mest spennende var at folk ikke skulle kjenne oss igjen. Derfor var det om å gjøre å bli så ukjennelig som mulig. Folk hjalp oss veldig i denne sammenhengen med å spørre: – Hvem kan dette være da, og naive som vi var trodde vi selvfølgelig at vi hadde lurt dem.

Noen som virkelig klarte å lure folk var onkelen min (fars eldste bror) og kona hans.  I mine øyne var de gamle ca 40 år tenker jeg, da de gikk julebukk. Da husker jeg, at det ble snakket lenge om hvem de to voksne julebukkene kunne være. Samtidig ble de berømmet for hvor fine de var.  Da de kom innom oss på kvelden var de ganske lystige, for de hadde blitt bedt inn flere steder blitt servert både kaker og litt til.

Som sagt savner jeg julebukkene. Julebukktradisjonen var ikke skapt av handelsstanden, og tradisjonen bygger på at man tager hva man haver. Kan det være derfor den er i ferd med å dø ut. – Fordi ingen tjener noe på den.

Kanskje jeg  skal ta opp denne tradisjonen igjen sjøl om jeg ikke er 4 år.

Gammelt julekort etter besteforeldrene mine i Strengsdal.

Da jeg var ca 10 år arvet jeg en del gamle kort etter bestemor og bestefar. Disse er noe av det kjæreste jeg eier. Her er hele kortet som er på tittelbildet mitt. Kortet er sendt til mine besteforeldre  Torger og Regine Paulsen. Det er poststemplet Kristiania 23.12 1914. Avsender var  bestemors bror Richard Rasmussen og hans hustru Olga.  De bodde  i Kristiania. Erling var deres sønn og altså min fars fetter. Dessverre er frimerket revet nesten av, men kortet har full verdi for meg. Legg merke til den omstendelige adressen. Dette var lenge før postnummertiden.

 

Boblende glede.

Jeg bobler i dag. Føler at jeg bobler av en inderlig glede inne i meg. Skulle nesten tro det er våren, slik føler jeg det akkurat nå. Boblene sprer seg fra magen, opp i brystet og ut i alle lemmer. Der slår de rundkast og smitter glede over på gjenglemt støv og skitt. Blodet bruser og gleden er i ferd med å fylle meg helt opp til hårroten.  Skulle ikke forundre meg om håret sto rett til værs akkurat nå. Hvorfor jeg er glad vet jeg ikke – er bare veldig vidunderlig glad. Det er deilig det.

Sola skinner lavt inn vinduet mitt og skaper verdenen rundt meg glitrende lysehvit. Jo det er det den er , eller kanskje det er lysende hvit det heter. To cm snø gjør underverk, og i alle fall er det en vidunderlig vakker desemberdag, i dag den 14 desember 2009.

Seinhøst eller tidlig vinter i hagen.

Det er grått i hagen om dagen, veldig grått. I tillegg er det også vått. Bare noen gjenglemte blader fra frukttrærne lyser opp. De skulle vært raket opp og fraktet vekk, men i år får jeg ikke lov til denslags bevegelser. Han jeg holder meg med har heller ikke raket løv . Lurer på om det er i solidaritet med undertegnede, for noe annet kan det vel ikke være.

Ved nærmere ettersyn oppdager jeg at det er ikke helt grått. En rosenknopp titter fram her og der, og noen lilla høstasters. De tåler mye , det er tydelig, for det har vært kuldegrader.

I forrige uke var det en helt hvit verden rundt oss. Det var også rom og mulighet for snømåking for de måkelystne. Vi var ikke blant dem.

Husets frue logget seg lynraskt inn på yr, oppdaget at det skulle bli mildvær etter et par dager med kulde. Mildværsperiodens lengde ble sammenlignet med antall cm nedkommet snø. Utregningen konkluderte med  at snøen kom til  å smelte i løpet av de dagene mildværet skulle vare. Derfor ble det ingen snømåking, og snøen er nå  smeltet. Glade, gode rygger i en stund til her i huset altså.

Vi snakker mye om å få tak i noen som kan måke/ frese bort snøen for oss.  Sendrektigheten sitter veldig godt fast i kroppene våre. Vi får ikke ut fingeren slik at vi får kontaktet noen. Snø har vi jo begge måkt så lenge vi kan huske. Det er bare sånn man ikke slutter med  hvis ikke vi må.

Skulle ikke forundre meg om vi måker sjøl denne vinteren også. Jeg tør jo nesten ikke si at jeg er glad for hver dag det er bart, men akkurat så egoistisk er jeg. Jeg tillater meg det, for jeg kan jo heldigvis ikke styre det allikevel.

Gratulerer med 20 årsdagen Maiken.

I dag er det 20 år siden Maiken ble født, 20 år siden Tanja ble mamma, 20 år siden Ove ble pappa,  20 år siden Ingalill ble tante , 20 år siden Jens ble morfar og 20 år siden jeg ble mormor. Jeg stopper oppramsingen her,  for Birgit og Ola var allerede besteforeldre.  Nesten 20 år er det mellom disse to bildene Da var det mamman som var litt over 20, for å være helt korrekt 22 år.

Jeg hadde tenkt å skrive masse, men jeg nøyer meg med disse to bildene, for jeg synes de er så vakre og sier så mye. Jeg er svært glad i deg og stolt av deg.

Jeg ønsker deg alt godt videre i livet ditt. En god, lang og varm klem fra mormora di.

Operagutta

De kalte seg det, de tre menn holdt konsert i Berg kirke i Brunlanes i dag. En vidunderlig kveld som fremdeles skaper gode vibber i kroppen nå når jeg skal legge meg. En flott start på desember. Nå skal jeg legge meg og lese  videre på «Drømmehjerter». Det høres ut som jeg har det fint.

Stemmer.