Rar rødrev.

Hadde jeg ikke hatt med meg kameraet  i dag, hadde jeg vel trodd det var en drøm. For i dag har jeg hatt en av de fineste og rareste naturopplevelser i mitt liv.  Jeg dro på skautur ved middagstider. I denne forbindelse tenkte  at jeg skulle fotografere  litt hvis noen fine motiver dukket opp. Akkurat nå er det mye sopp i skauen, og muligheten til å forevige noen var stor.

Etter en stund  fant jeg  en fin grønn fluesopp. For ikke å bare få ovenfra bilde la jeg meg ned på alle fire, og derfra skulle jeg videre ned på magen.

Så langt ned kom jeg aldri, for plutselig kjente jeg at jeg ikke var aleine i skauen. Det var noen som dyttet på meg og snuste meg i baken.  Jeg regnet selvfølgelig med at det var ei bikkje, som var ute og lufta seg sjøl og snudde meg rundt for å si hei. Da så jeg rett inn i øynene og fjeset på en rev. Den var ikke forbauset, men det ble jeg.

Reven var så utrolig vakker og veldig nysgjerrig. Den var så nær meg at jeg kunne tatt på den, men jeg prøvde ikke det. Etter at jeg hadde fått summet meg litt, fikk jeg åndsnærverelse nok til å ta noen bilder av den. Det var litt mørkt inne i skauen, noe som medførte at blitzen  slo inn.  Men den stakk ikke av. Da lurte jeg på om den kanskje kunne vært syk-ha reveskabb eller en annen sykdom, men den var flott i pelsen og hadde klare fine øyne.

Soppen som jeg fotograferte ble også gjenstand for revens nysgjerrighet. Reven gikk bort og snuste på soppen, og da var reven ca en meter fra meg.

Jeg satte meg ned på en stubbe, og reven ruslet rundt meg en liten stund. Litt etter satte den seg til og med ned like ved siden av meg for å klø seg litt. Seinere luntet den videre bortover i skogen og forsvant mellom noen store grantrær. Underveis markerte den trelegger og sopp ganske hyppig. Det hører forresten med til historien at reven dukket opp igjen ca 30 minutter seinere da jeg på ny var opptatt med å fotografere sopp. Da var den bare borte hos meg litegrann. Til slutt luntet den stille bort i skogen.

Innersvinger.

Hvorfor i all verden skal folk kjøre innersvinger når det finnes yttersvinger?

Det var bare det jeg lurte på.

Hvordan trærne skifter farge om høsten.

Den lille gule går som vanlig ute i skogen. Hun koser seg inne i mellom alle de grønne trærne.  Det fineste hun vet er å gå der og bare lukte på skogen, skogsbunnen og vekstene som gror.

Hun tilbringer mye av tiden sin i skogen, for hun har gått her nesten hele våren og sommeren, men av og til føler hun seg litt alene. Tiden blir litt lang noen ganger, og hun kjeder seg. 

Med ett får hun øye på noe lite og rødt som sitter under en liten busk.

-Hei, sier lille gule. – Jeg heter lille gule. Hva er du for en?

– Jeg er røde, er svaret hun får. –  Skal vi leke sammen.?

Lille gule stusser litt, for hun er ikke helt sikker på hva leke sammen er. Husk at hun vært alene i skogen lenge. 

– Hvordan gjør vi det da? spør lille gule.

-Jo,  vi begynner med å løpe sammen eller etter hverandre. Etterpå gjør vi det som faller oss inn. 

De begynner å løpe, farer gjennom skogen og ligner små ildkuler. Da de har løpt en stund,  klatrer de opp i trærne.  Latteren deres høres som svake sus gjennom skogen og trekronene, for du må også huske at de er ganske små.

De fryder seg, løper og klatrer, og trærne lar seg rive med. Den røde og lille gule  ler så smittende at trærne også lar seg prege av  latteren og fargene. Trærne må bare gi seg ende over og lar seg påvirke av den elleville gleden de to sprer om seg.

Og en dag står alle trærne i skogen der og kjenner seg selv knapt igjen. For skogen er ikke lenger grønn,  men gul, gulrød og rød.

Det er ganske lett å se hvilke trær den lille gule har klatret i alene, for de er bare gule. De trærne som begge klatret opp i har fått et oransje skjær.

 

 

 

Den røde hadde visst en forkjærlighet for lønnetrærne,  og hun har satt skikkelige spor etter seg. Lønnen står og lyser med en fargeprakt som er nesten overjordisk.

 

De leker og morer seg i mange dager, men en  kald og blåsende dag orker de ikke mer, for nå har de brukt opp lekegleden og overskuddet for i år.

–  Nå tror jeg vi trenger og hvile oss og sove en vinter sier de til hverandre. – Skal vi finne oss et sted inntil et stort tre og hvile oss. Ikke før har de sagt det,  legger de seg ned på bakken inntil et stort bøketre og sovner.

Trærne merker fort at det ikke er noe liv og lek i skogen. De synes det er så sørgelig, og de blir triste til sinns. En dag begynner de å sture slik at  bladene mister den fantasktiske fargen de hadde og blir brunlige. Til slutt  slipper trærne bladene, og fru lett bris  hjelper til slik at bladene faller lett ned mot bakken. Bladene sørger for at  den lille gule og den røde får et godt mykt teppe over seg før den kalde kong vinter kommer og overtar styret i skogen.

Og de sover vel egentlig ikke, bare ligger der og slumrer og venter – sammen med  andre vekster og tar livet med ro fram til neste vår.

Kugalskap.

 

I dag er jeg ute og stjeler ideer. Håper jeg blir tilgitt.  Jeg blei bare så inderlig inspirert av  et par blogger jeg datt over. Den ene heter hagen på hytta.

En annen morsom vri – også med relevans til kuer fant jeg hos  Tankespeil. Jeg regner også at det er flere meg på galskapen.

Min ku fant jeg på gata i Stockholm for 4 år siden. Over hele byen var det kuer som var malt  i alle regnbuens farger og forskjellige mønstre. Så vidt jeg husker var kuene dekorerte av forskjellige svenske kunstnere. Jeg falt spesielt for denne her.  Den så  ganske utflippa ut og var nok litt smågæern. Skjønner godt at kuer blir gærne av å bo i en by.

Jeg mener å huske at den mumlet noe om at den drømte om grønne enger – med saftig grønt grass.  Den fortalte også at den hadde stått der i flere uker uten å ha fått verken vått eller tørt. Den eneste oppgaven den nå hadde i livet, var at hundrevis av barn hang i horna på den.  Disse barna skulle posere for gode, morsomme minnebilder fra Storstaden. Slike bilder som for eksempel mormorer, kunne vise fram på nettet fire år seinere i en sinnsvak kublogg. Når jeg leser dette, er jeg ikke helt sikker på om det var kua som var gæern.

Ellers liker jeg Stockholm svært godt. Det er en vidunderlig vakker by, og her har jeg opplevd utrolig mange gode stunder. Særlig uten kuer.

Jeg slår et slag for å lese gamle poster i en blogg.

Jeg ser ofte at når jeg får treff på bloggen min,  klikker folk på den nyeste eller de nyeste postene. Det er jo også naturlig , men noen nysgjerrigPerer klikker på flere poster.  Om noen leser dem vet jeg jo selvsagt ikke. Bortsett fra når jeg får kommentarer da. Da blir jeg veldig glad.

Det jeg mener er at det finnes sikkert utrolig mye bra litt lengre tilbake i tiden også.  Derfor har jeg valgt å illustrere med en ganske så slitt protokoll fra arkivverdenen. Men du verden for et innhold, og den har også en fantastisk historie. Det skal jeg fortelle om  en annen gang.  Imidlertid er vel bloggverdenen så enorm at man kanskje er nødt til å bare ta det nyeste som er skrevet. Det skal ikke jeg gjøre. For jeg skal på skattejakt. Nemlig!

Jeg startet jakten i går helt på begynnelsen av bloggen til tordenlill. For ei dame! Her finnes styrke og visdom, både i dama og i skriveriene hennes. Hun har også bidradd i høyeste grad til at jeg har fått fart på bloggen min.

Seinere skal jeg innhylle meg i lett, luftig men allikevel sterkt spindellett. Navnet som ved hjelp av en liten bokstavendring kan bli livsfarlig for småkryp. Jeg gleder meg også til å snurre rundt med virveltanke og dra på lokkende reiser med glamaalhambra. Dessuten har jeg tenkt meg er tur ut i grøftekanten. Der er det mye spennede å finne.

Seinere vil jeg avslutte turen ved å med  høste inn maikensgrøde. For et flott navn. Selv om det er barnebarnet mitt som står bak denne bloggen, må jeg skryte av henne. Det var også hun som hjalp meg med å opprette bloggen min. Til slutt slentrer jeg vel også innom minilise for å finne forslag til ei bok jeg kan lese og kose meg med i mørke høstkvelder.

Tusen takk til dere kvinner der ut som har gitt meg tro på meg selv, og  fått meg til å tro at det jeg skriver ikke er helt bak mål.  Jeg gleder meg til en utrolig  reise sammen med alle medmennesker jeg har møtt her på nettet.

Høstløv

Plutselig er de her. Umerkelig sniker de seg inn på oss. Først enkeltvis. Etter hvert flere, og til slutt en hel horde. I går oppdaget jeg mange av dem innerst på fortauet i gata der jeg bor. De samler seg nesten som trekkfuglene. I noen uker framover lar de seg drive med av vær og vind. Noen ganger suser de rundt ørene våre. Andre ganger virvler de stille ned mot bakken og faller til ro.

Når de blir mange nok, blir de liggende stille og danne tykke myke tepper. Da kan jeg dra beina sakte etter meg og lage veier i dem. Eller jeg kan bare kjenne hvor vidunderlig mykt  og behagelig det er å gå på dette gyllengulrøde teppet av løv.

Sære sider.

I dag  skal jeg prøve å legge inn linker. Jeg har blitt oppfordret av Tordenlill  (jommen klarte jeg å linke. Takk Tordenlill) til å skrive ned 15 særegenheter.  Jeg prøvde å unnskylde meg med at særegenhetene mine var såpass sære at de ikke bør spres for allmenheten. Jeg opererer jo  lite anonymt her på nettet. Kanskje jeg kan prøve å finne fram noe som jeg kan leve med kommer fram.

1. Jeg kjøpte min første datamaskin i 1984. Den het Osbourne 1, kostet da 17000 kroner og den hadde ikke noen hardisk.  Vi måtte programmere sjøl i dataspråker Basic.
2. Jeg brukte 19 år på å finne en steinalderboplass på Nøtterøy som jeg «visste» hadde vært der. Følte at jeg hadde vært der før en gang. Ble regna som ganske smårar av slekt og venner. Dette har jeg full forståelse for. Funnet flytta øyas bosettingshistorie tilbake med ca 5000 år.
3. Lærte meg mørkeromsarbeide nesten med læreboka i den ene handa og gamle negativer fra familien i den andre. Hadde ikke tid til å vente med mørkeromsarbeide til jeg lærte meg å framkalle egen film. Opplevelsen når motivet kommer fram på det hvite papiret er helt uforglemmelig. Den sitter inne i meg ennå.
4. Jeg liker å gå turer aleine. Da kan jeg oppleve, observere, og bruke den tida jeg trenger.
5. Jeg er glad i å skrive.
6. jeg er glad i å fotografere.
7. Jeg er interessert i historie, særlig lokalhistorie. Jeg beundrer måten folk før i verden utnyttet lokale ressurser for å livberge seg. Har vært med i historielag siden 1976.
8. Jeg blir andektig når jeg leser gamle håndskrevne protokoller og ser den vakre håndskriften mange sekretærer hadde til tross for få års skolegang.
9. Jeg er trøtt om kvelden  og våken om morgenen.
10. Jeg er så interessert i stein og steinarbeidere at jeg brukte 4 år på å registrere gamle kommersielt drevne steinbrudd på Nøtterøy.  Jeg fant 87 brudd fra den tida hammer, håndbor og meisel ble brukt til å bryte ut stein. Den gangen var jeg skikkelig sprek på grunn av mye klatring og turer i skog og mark. Grunnen til dette prosjektet var at jeg ønsket at kunnskapene til steinarbeiderne ikke skulle gå i glemmeboka. Rapporten på 100 sider skulle publiseres, men hittil er det ikke blitt noe av. Mulig jeg legger den ut på hjemmesida mi, men hjemmesida er noe uferdig.
11. Skifta eksosanlegg på familiens bil da vi bare hadde penger til å kjøpe anlegg, men ikke til verkstedregningen.
12. Liker å prøve på ting jeg ikke har gjort før.
13. Jeg leser og følger bestandig bruksanvisninger.
14. Jeg er også flink til å skrive sådanne. Jeg har fått tilbakemelding fra kolleger og venner om at mine oppsetninger av hva de skal gjøre for å få ting til å funke, har reddet dem mange ganger.
15. Jeg lurer på hvorfor hvorfor jeg skrev dette, men nå er det gjort. 🙂

Et lite jubileum

Jeg er så glad!  Derfor bruker jeg et jubelbilde av mitt eldste barnebarn i dag.

I dag er det nøyaktig to måneder siden jeg begynte å trene. Den 8. juli – i den varmeste perioden i sommer kreket jeg med inn i bilen og kjørte til et treningssenter som ligger bare noen hundre meter unna. Følesesmessig var dette et av mine største nederlag – å kjøre bil for å trene.  Jeg som sitter med de beste muligheter til å bevege meg rett utenfor der jeg bor. Hvor mange ganger har jeg ikke fnyst i nesa og kommet med ekle kommentarer om folk som leter etter parkeringsplasser for å få brukt kroppen sin.

Samtidig visste jeg, at hvis jeg ikke fikk tatt fatt i elendigheta, kunne det bli riktig ille. På daverende tidspunkt hadde jeg store problemer med å gå. Jeg har i noen år gått foroverbøyd, med en stor grad av halting.  Nå klarte jeg nesten ikke det en gang. Fibromyalgi, store ryggproblemer og ganske mange kilo for mye gjorde nok sitt for å øke vanskelighetene mine.

En hyggelig instruktør tok i mot meg, og jeg forklarte henne situasjonen. Mye  av forfallet kunne vel sees med det blotte øye. Instuktøren laget et meget enkelt og lite program med stryke- og kondisjonstrening til meg. Vi ble enige om at jeg skulle øke treningsmengden ganske sakte.

Vanskene begynte umiddelbart. For å få beinet over setet på treningssykkelen måtte jeg løfte det over med hendene. Tårene spratt de første minuttene jeg syklet.  Jeg ble noe nedslått, og tenkte at jeg ikke orket å ha det så vondt. Men som det heter: – Jeg bet tennene sammen og ville ikke gi meg. Etter en stund kjente jeg at smertene slapp litt, og dette inspirerte meg.

Siden dette har jeg trent 3 ganger i uka. Noe som har gitt utrolige resultater. Bare det å få til regelmessig trening gjør meg stolt. I tillegg går jeg av og til uten å halte,  jeg har rettet meg opp i ryggen og føler at jeg ser mye bedre ut.

Vekta er redusert med 7 kg, og jeg er blitt svært bevisst på hva jeg putter i meg. Egentlig har jeg slutta med å putte i ting munnen, for nå spiser jeg bare til måltidene stort sett.

Nå skal jeg ned å trene igjen, og gleder  meg faktisk. Det hadde jeg aldri trodd. Og – ikke så veldig langt der framme hører jeg skauen og svabergene kalle.

Takk for sommeren

Vi har flyttet inn i huset vårt igjen. Etter noen måneder med et liv i  sløv enkelhet i havestua, eller hytta som vi ynder å kalle den, er vi nå etter hvert tilbake i ordnede former. Men det var ikke ordentlig da vi flyttet inn. Rart at så mye støv og rusk samler seg i et hus som ikke blir brukt. Vi så det var svært nødvendig å ta et tak, og fram kom bøtte og kost. Fint blei det og.

Pussig det, at når september kommer, trekker vi inn. Vi føler oss nesten i slekt med trekkfuglene, men trekkveien er bare så mye, mye kortere. Veien fra huset til sommerboplassen strekker seg over verandaen, ned verandatrappa , og deretter forserer vi 10 skiferheller. Da er vi endelig framme. Tilbake  er det selvfølgelig omvendt. Vi pleier å more oss med å fortelle at vi stadig er på hyttetur og går både fram og tilbake uansett vær.

Hagen er fremdeles frodig og vakker. De gamle epletrærne er bugnende fulle av frukt. Tunge grener bøyer seg ned mot bakken og skaper en helt annen ramme og stemning nå enn tidligere i sommer. Gjennom sommeren har vi fulgt med eplekarten som har vokst og endret farge. Nå beundrer vi den snart modne frukten. De gamle eplesortene har en vidunderlig god smak, full av saft og sødme. 

 Å sette tennene i en gammeldags, flekkete, gravenstein, og kjenne fruktsaften fylle munnen, er en rein, skjær nytelse. Dere som har spist denne frukten og ikke den nye, glatte foredlede varianten forstår sikkert hva jeg mener.

 

 Jeg får bare så inderlig lyst til å takke.

Takk for en sommer som bød på deilige, gode, glade, late, varme  dager.

Takk for en sommer som velsignet oss også med regn slik at det som vokser og gror på marka ikke visnet.

Takk for en sommer som gav oss sol som modnet markens grøde.

Takk for en sommer som viste oss mangfoldigheten med gjøremål som er helt gratis.

Takk for en sommer som gav meg anledning til å være sammen med de menneskene jeg er glad i.

Takk for en sommer som lot glad latter fra barn og voksne klinge i hagen vår.

Takk for en sommer som ladet opp batteriene mine, slik at jeg lettere kan klare meg gjennom en noe tøffere årstid. Jeg tenker da på vinteren.

Takk for en sommer som har vært fin på alle måter. Den har gjort meg mett slik at jeg nå ser fram til høsten og alle de gleder den kan by på.

Takk for en sommer med gode dager og opplevelser som jeg gjemmer i skuffen-Alt jeg har å være glad for.

Rett og slett. Takk for at jeg er til.