Nå skal du ikke klage.

Jeg blir møtt av dette utrykket ganske ofte når jeg sier noe om et eller annet. Nå skal jeg klage – på akkurat dette uttrykket.  Ved nærmere ettertanke er det en form form undring. En undring som går ut på akkurat ovennevnte uttrykk. Du skal ikke klage sier noen, når jeg nå om dagen sier:- Det er varmt.

Jeg klager ikke. For meg er det bare å konstatere fakta. Det er da vitterlig varmt om dagen, i allefall her i Vestfold. Hvorfor skal jeg bli beskyldt for å klage når jeg konstaterer et faktum? Dette kan også gjelde i flere sammenhenger.  Nå burde jeg nevnt noen eksempler, for å understreke det hele,  men da klager jeg vel skikkelig. Derfor avstår jeg fra klaging og velger å skrive om noe helt annet.

Jeg koser meg om dagen, selv om jeg ikke slikker sol som jeg pleide før i tiden. Det blir til at jeg nyter den gode varmen i skyggen.  De gamle epletrærne i hagen min fungerer aldeles utmerket som parasoller. Eplene har begynt å rødme og de vokser seg større for hver dag. Å kunne nyte varmen i skyggen, hvor ofte kan vi vel det?  Er det ikke det som virkelig er sommer?

For ikke å nevne de fantastiske varme timene om kveldene som er stille uten et vindpust. Å kunne sitte ute til langt på natt med bare skuldre er vidunderlig. Noen ganger når myke toner fra et orkester, som underholder sommergjester på et eller annet etablissement nede i byen,  fram til sitteplassen vår.

Fra naboenes hager kan vi av og til lytte til latter og godprat fra unger som får være lenge oppe. Noen bruker tilmålt vanningstid med spreder til å ta seg en ekstra liten dusj.

Imidlertid kommer de flotteste jublende kveldslydene fra svalene, eller seilerne som de vel heter. Det er ikke bare lerka som jubler høyt i sky. Oppunder himmelen er det virkelig utrykk for livsglede om dagen og ikke minst kvelden. Her utøves flygekunst av høy klasse samtidig som livet prises.

Å nyte et glass vin eller to, småprate sammen, lese litt i sommerkvelden, være sammen med venner, eller bare være, nyte og oppleve. Det er sommer.

Morgentåke

Idag var jeg tidlig oppe, jeg var så tidlig oppe at hele verdenen rundt meg var innhyllet i tåke. Gjennom tåkesløret kunne jeg skimte sola oppe i alt det lodne, myke og grå. En fantastisk morgenstemning.

Plutselig var jeg mange år tilbake. En julimorgen på 1980 tallet fikk jeg være med far ut å fiske. Far hadde ei rosjekte liggende i Strengsdal, nede ved Vrengen. Vi hadde avtalt å dra tidlig ut, og for far var tidlig ca klokka fem om morgenen. Han hadde vel tenkt seg ennå tidligere, men jeg fikk forhandla meg fram til fem. På den tiden hadde jeg ikke noen problemer med å komme meg opp tidlig, og jeg gledet meg til å bli med. Jeg hadde allerede dengang og har fremdeles, mange gode minner om hyggelige fisketurer, sammen med far fra barndommen.

Som vanlig sykla vi ned til Vrengen. Hjemmefra brukte vi ca fem minutter ned til brygga der båten lå.

 

Et inntrykk som har spikret seg fast fra denne morgenstunden var været. Det var kjølig, ikke et vindpust, tjukk tåke, og vi måtte kle godt på oss. Vi kunne bare se noen meter utpå. Fordi far fisket stort sett bare noen meter fra land, bestemte vi oss for å dra ut. Far løste opp for- og akterfestet og satte seg til årene.

Det var stille denne tidlige morgenen, og det eneste vi hørte var lyden fra årene, og den hørtes knapt. Far var flink til å ro og plasket ikke med årene. Kun et lite skulp kunne høres hver gang han satte årebladene ned i vannet.

Vi valgte å dregge opp denne dagen, for da dreiv vi ikke av. I Vrengen er strømmen sterk, og hvis en skal ligge på samme plassen er en nødt til å dregge opp.

 

Jeg satt på aktertofta og kunne se far og båten, men ikke noe mer. Bak far var det en hvit verden. En verden så helt annerledes enn virkeligheten. Hvor var det blitt av Vrengen og landskapet rundt? Det var bare far, sjekta, noe fiskeutstyr og meg i hele verden. Egentlig en helt uvirkelig stund. Det var fint.

 

Vi snakket ikke mye, men vi opplevde dette sammen, og fisketuren skapte et varig minne. Et sterkt, godt minne. Mange ganger har jeg tenkt på denne morgenen som sitter igjen som en av mine beste stunder. Kan hende er det fordi jeg hadde kameraet med. Jeg husker ikke hvordan fangsten ble. Vi fikk vel noen pinnær som far kalte det.

Mykt fjell

 

Her ute i skjærgarden er fjellet mykt, et paradoks kanskje, men jeg synes det er inntrykket svabergene gir. Disse formene er for meg umåtelig vakre, og jeg fryder meg når jeg vandrer rundt og beundrer disse myke og bølgende formasjonene.

 

 

Stein har alltid fascinert meg,  Jeg kan vandre i timevis og bare se, ta på og kjenne den glatte overflaten.

 

Svabergene som strekker seg fra Nøtterøy og sydover til Brunlanes er mitt landskap. Her langs kysten har jeg trådd barneskoene mine, og her har jeg tilbrakt uendelig mange soldager på sommerstid.

 

 

 

  

 

Mange ganger  har jeg  oppsøkt sjøen og svabergene også i skikkelig ruskevær. Ikke minst Verdens Ende på Tjøme viser seg fra sin flotteste side i skikkelig oktobervær. Når frådende hav slår over svabergene blir jeg andektig og liten.

 

Etter at jeg flyttet til Larvik er det Mølen som er målet for opplevelser i ruskevær.

 

  

 

 

Når hav og himmel møtes rundt meg har jeg det bra. Ei flaske vann, solkrem og litt lesestoff, jeg trenger ikke stort mer. Det er dette som er sommer. Forresten, jeg glemte at kameraet også må være med.  

Ønsketenking

Tenk om jeg kunne skrive noe riktig flott og feiende. Noe som alle bare måtte lese. Tenk å få leseren til å ønske at dette her må aldri stanse, dette må jeg bare lese mere av. Boltre meg i flotte setninger, spesielle og oppsiktsvekkende meninger og synspunkter. Være enestående, strålende. Tankerekkene bare renner ut i fingrene mine og over til tastaturet, gjennomtenkte og velformulerte.

Etterpå kan jeg  betrakte det fantastiske resultatet, briske meg og si: – Se dette unike, det har bare kommet  innenfra. Innenfra meg. Hvilken kilde jeg er utstyrt med.  Måtte den aldri renne tom.

Det er lov å drømme.

Mamma mia

For en film. Et fyrverkeri av farger, rytmer, sang og musikk. At Meryl Streep er en fantastisk skuespillerinne er soleklart. At hun også synger fremragende har vel vært mindre kjent. Det var en nytelse å  se filmen i går, derfor vurderer jeg sterkt om jeg skal se den en gang til. Da filmen nærmet seg slutten ville jeg ha mer, mer. Jeg fikk også mer.  Jeg var revet med til de grader og svarte høyt ja da Meryl Streep ropte mot oss fra lærretet: «Do you want more?» Så kom endelig Waterloo. For en vindunderlig følelse, og jeg er over 30 år tilbake i tid. Ung, leken og dansende slik som folket i filmen.

ABBA har fulgt meg  siden de sang Waterloo i Brighton i 1974, eller det er vel rettere å si at jeg har fulgt ABBA. De har gitt meg utrolig mange store musikkopplevelser gjennom årene. Tunge og vanskelige stunder kan ofte bli lettere med musikk som går inn under huden. Akkurat det gjør ABBAs musikk på meg. Selv om de har slutta som gruppe for lenge siden spilles musikken  deres støtt og stadig.  Det gjør jeg selv også, for jeg har det meste av det de spilte inn.

 Jeg sier til Benny Andersson, Bjørn Ulvæus, Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstad: «Thank you for the music».

Regnværsmorgen

I dag våknet jeg av et kraftig tordenskrall. Imidlertid ble det med det ene, og da tok jeg mot til meg og satte på PCn. Regnet strømmer ned utenfor vinduet mitt akkurat nå. Det er ikke dråper, men sammenhengende striper av vann. Jeg liker regn. Lange regnværsperioder er bedre enn lange perioder med sol synes jeg. Når landskapet rundt meg blir tørt og brunsvidd mistrives jeg. Selvfølgelig er en veksling mellom regn og sol det beste, men heldigvis er det ikke vi som bestemmer været, eller er det blitt det?  Sånn indirekte mener jeg.

Her sitter jeg ved vinduet mitt og ser ut på en grå og grønn verden. Regndråpene splittes i det de treffer rekkverket på balkongen og hopper lystig rundt et øyeblikk. Det ser ut som de morer seg ved endelig å være nede. Kanskje de leker seg litt på morgenkvisten, med hverandre. Glade for å oppleve en ny dag sånn som jeg.

Når jeg løfter på hodet ser jeg smale blå spekker i alt det grå. Skal det bli bygevær i dag også? Ok for meg, men trist for alle som har ferie. Forresten har det vært ei fin uke nå. Det gjelder bare å utnytte alle de mulighetene som finnes. Ferie behøver  ikke bare bestå av strandligging og solbading. De blå spekkene blir større og større mens jeg ser på dem. Mens jeg har sittet her, har regnet nestet stoppet, og leken på rekkverket har opphørt. Litt trist det også, for det var fint og morsomt å se på.

Frokost i det grønne

I Larvik har vi en tradisjon som heter Bøkefrokost. Fenomenet foregår hver søndag fra begynnelsen av mai og til slutten av august. Tradisjonen er gammel. Sannsynligvis nesten like gammel som Larvik Borgermusikk som ble dannet i 1849. Historien forteller at det en gang var brødskiver med egg og ansjos som ble fortært under frokosten. Maten ble  brakt til skogs i en skoeske.  I dag bringes maten til skogs i lekre utskjærte tiner eller kurver med rutete stofftrekk. Bordet dekkes med duker i matchende farge. Det er stil over de dekkede bord i skauen. Jeg tør ikke for mitt bare liv å bruke betegnelsen skogen. Da får jeg en meget god venn på nakken.

Noen av oss kjøper frokost på Bøkekroa. Da blir det som regel egg og bacon, noe som smaker fortreffelig. I de siste ukene har vår snille, gode venninne smørt rikelig med meget velsmakende høye smørbrød og invitert oss syvsoverne til frokost. Snille, fine Erna. Vi prøver å gjøre gjengjeld med å invitere til middag en gang i blant.

Frokosten starter klokka ni. De mest iherdige møter opp til frokosten, uansett vær og føreforhold, for det finnes markiser over bordene som beskytter mot regnet. Frokostkameratene, om jeg kan kalle dem det, har faste bord, veldig faste bord. For at ingen skal ta bordet, møter noen opp  en time eller mer før frokosten begynner. Denne timen var jeg med på en gang. Det var svært hyggelig. Praten gikk lett, og latteren runget titt og ofte under bøketrærne.

Skulle bordet være opptatt, lider frokostkameraten seg gjennom frokosten, men han sier ingenting til den som kom og tok bordet hans. Selvfølgelig er det en som ikke er fra byen, men vær sikker. Neste gang er bordeieren tidlig ute. Frokosten skal ikke spoleres en gang til.

En gang i løpet av sesongen forlater imidlertid frokostkameraten bordet sitt. Det er på første pinsedag, som i Larvik også kalles utflytterdagen. På denne dagen er det mange utflytta Larviksfolk som kommer til Bøkeskauen. Da tar en del av de som ikke har flytta ut med seg egne bord og stoler. Disse plasseres på et annet sted på festplassen i skauen. Dermed overlater de sine faste  plasser til de som har flytta ut fra byen. Dette forundrer meg. Hvorfor? Det blir fortalt meg at det er av respekt. Respekt for folk som har flytta. Makan.

Imidlertid er det et bord som ikke noen skal prøve seg på. Det er «Styrebordet». Dette er et langbord som  har helt spesielle regler for hvem som kan sitte der.  Jeg vet lite om hvilke, for jeg har ikke undersøkt. Kanskje jeg skal ta mot til meg og spørre. Her sitter det en meget fast gjeng. Noen av dem er medlemmer av styret i «Bøkeskogens venner».  Andre bare sitter der og har hevd på bordet. En gang var det noen uvitende som hadde satt seg ved bordet. Stakkars folk.

Til frokosten spilles det koralmusikk. Det er en blandig av salmer og gamle sanger. Larvik Borgermusikk har stått for framføringen av koralmusikken i alle år. Borgermusikken ble startet i 1849, og er det eldste korpset i landet. Dette står det respekt av. I denne forbindelse er det også faste regler. Det skal ikke klappes før siste nummer er avspilt. Siste nummer er Fedrelandssalmen. Den avspilles klokka 10 presis. Alle reiser seg og synger med, og når Fedrelandssalmen er avsunget klappes det. Borgermusikken på sin side  reiser seg og bukker. Det hender noen ganger at at nykomlinger begynner å klappe etter første nummer. Det blir som oftest med en gangs klapping. Strenge blikk og hoderisting rettes prompte mot de uvitende. Jeg har opplevd at noen også prøvde å klappe etter framføring nummer to.

Kjære Larviksfolk.  Jeg er stolt over å få være med på denne tradisjonen, selv om jeg klarte å pådra meg både sterk forkjølelse og bihulebetennelse etter en ganske så kjølig sommersøndag.

Tom tank

I dag  skal jeg bare skrive de tankene som kommer. Det første som detter inn er gleden ved å konstatere at det var 18.5 grader i skyggen da jeg sto opp klokka halv åtte. Det blåser litt, men det er deilig, ellers  blir dagen veldig varm. 

Her var det ikke mye å hente. Tomt hode i dag ser det ut til. Kanskje jeg skal legge planer for noen gjøremål for dagen. Tomt her også. Har alle tanker og ideer forlatt meg i løpet av natten? Det må da være noe, en bitte liten ide, eller tanke ett eller annet sted inne i toppetasjen, men tomt, tomt, tomt. Hvis du fremdeles henger med synes jeg du er tapper, for dette blir ikke mye morsomt. 

 Ja, ja. Sånn kan det gå.

Fibromyalgi

Sykdommen som har forsuret livet mitt i de siste 20 åra. Sykdommen som mange sier bare sitter mellom ørene og bare litt forskrudde kvinnfolk får. Jomen sa jeg mellom ørene. Det er vel akkurat der den ikke er, for hodet er ganske så klart og oppegående. Derimot er kroppen ganske, mye, veldig maroder, og gebrekkelig. Ikke minst er den vond. En gang hadde jeg en kjapp og spenstig gange. Nå homper og halter jeg rundt og har til tider store vanskeligheter å bevege meg. I den siste varme perioden i begynnelsen av juni, var det bra. Nå er det bare vondt, så vondt at jeg ikke har lyst til å gå ut. Når jeg nå prøver å tenke på alt jeg har å være glad for, kommer det ikke så mye.  Jo, jeg kan jo bevege meg på en måte, været er fint. Forresten er kaffen klar og sola skinner. Det var bedre det, og det går nok bra i dag også.

Jeg hater måker.

Sier og skriver Odd Børretsen. Akkurat nå om dagen må jeg nesten si meg enig. Bortsett fra at jeg synes ordet hate er for sterkt. Jeg begrenser meg til å si, at akkurat nå liker jeg ikke måker så veldig godt. Dette gjelder særlig fra klokka tre om morgenen og fram til jeg skal stå opp. Saken er at disse fjærkledde er travelt opptatt med å passe på sine håpefulle slik at kattene og de andre store fuglene i området ikke skal ta dem. Stedet der jeg bor er blitt en yndet område for måker, kråker, skjærer, kornkråker og masse annen småfugl. Plassproblemer fører til en ganske omfattende konfliktsituasjon fuglene i mellom. På våren er det høylytte diskusjoner om de beste hekkeplassene. Det er en del hus med flate tak i området, masse gamle trær, og den sterkeste klarer nok å kjempe seg fram til den beste plassen. De som hevder at kråker og skjærer ikke hekker i samme området har ikke vært her.

Deretter roer det seg noen uker, mens rugingen foregår og kuliminerer i en høylydt konsert i de ukene oppfostringen foregår. Jeg må innrømme jeg ser fram til de små fjørbuskene blir flyveferdige og kan dra til havs. For det er der de hører hjemme. Jeg har prøvd å fortelle dem det, men til ingen nytte.

For noen år siden vokste det opp en måkeunge i hagen hos naboen. Det var spennende å se hvordan foreldrene passet på. De satt på hvert sitt tak og holdt øye med alt som rørte seg. Matingen foregikk ved at de fløy ned til ungen og gulpet opp noe gugge en gang i blant. Det som var morsomt var at vi som bodde her ble akseptert. I begynnelsen var det en del protester hver gang vi kom ut, men siden roet det seg. Bortsett fra da hageeieren skulle slå plenen. Da var det et bråk uten like. Etter hvert som kroppen vokste til vandret den rundt i hagen og det var rørende å se da den begynte sin flyvetrening med plenen som øvelsesbane. En dag gikk den ut på gata, og tok av. Det er en fin ting å ha vært vitne til. Derfor stemmer ikke denne overskriften i det hele tatt. Bare ved å skrive dette er jeg kommet til at jeg egentlig liker måker bortsett fra – in the morning.