En gang hold jeg tale ved Trygve Brattelis byste på Teie på Nøtterøy.

agnes

I 1997 da jeg var arkivleder ved Arbeiderbevegelsens Arkiv i Tønsberg ble jeg spurt om å holde 1. mai tale ved Trygve Brattelis byste på Teie på Nøtterøy. Dette var en stor ære, for her var det mange berømtheter før meg. Til og  med Gro Harlem Brundtland, Johan Jørgen Holst, Randi Bratteli og mange andre storfolk innen Arbeiderbevegelsen hadde vært der før meg.

Kjære forsamling. Gratuler med 50 årsdagen. 1.mai har nemlig 50 årsdag som offisiell høytidsdag i år. I 1947 besluttet Stortinget at 1. mai skulle være offisiell høytidsdag, og en tar vel ikke helt feil om en antar, uten å vite det, at han som vi skal hylle i dag muligens hadde en finger med i dette spillet også.

«Vi lærte han beundrende å kjenne som en stridskjempe ytterst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse

Disse ordene er skrevet av Trygve Bratteli onsdag 31.august 1932, altså for nesten 65 år siden.

Jeg velger å la dette sitatet være utgangspunktet talen min. Dette sitatet fant jeg i  Nøtterøy Arbeiderungdoms avis «Nøtterøy-ungdommen». Mannen som Bratteli beundrende hadde lært  å kjenne, var historikeren og politikeren Edvard Bull d.e. Bull hadde dødd på Rikshospitalet 5 dager tidligere  50 år gammel. Trygve Bratteli var da 22.

I det samme  innlegg tar Bratteli et oppgjør med hyklerne både utenfor partiet og ikke minst de som sto innenfor. Det er særlig svikerne innen egne rekker han refser. Fra folk utenfor kan man heller ikke forvente noe. Det er et sviende oppgjør Bratteli tar med hyklerne innen eget parti, og det ble vel ikke siste gangen han gikk til frontalangrep på mennesker han mente  for med svik.

«Ingen var vel så uforsonlig i sin revolusjonsvilje, ingen så lite innstilt på å slå av på de store prinsipper for å tekkes hverdagens stemmingsbølger som ham. Derfor står han også for all revolusjonær ungdom som inkarnasjonen av en uegennyttig, viljekraftig socialistisk kamp

Igjen et sitat. På ny ser jeg bildet av Bratteli for meg. Passer ikke disse ordene også på han selv. og senere.Var det ikke slik han sto fram selv akkurat på denne tida. Han var vel selv midt oppe i et press fra flere kanter, men sto steilt og modig i mot.

Engasjementet og tro på hva som var riktig, gjorde at han klarte å kjempe for saker han trodde på. Han var vel ikke direkte fintfølende i måten han ordla seg på på denne tida.  Direkte tungsindig virket han også  til tider. Redaktør Guldbrandsen i Vestfold Arbeiderblad nektet for eksempel å trykke et innlegg Trygve Bratteli hadde om streikebrytere på Nøtterøy. Innholdet tatt i betraktning , så var det vel injurier redaktøren var redd for.

Selv om jeg må medgi at jeg nok synes språkbruken i disse innleggene nok er i grøvste laget, og innholdet lite nyansert, blir jeg revet med, ikke minst av språk, innhold, men aller mest av engasjementet i Brattelis skriv.  Det er nesten så en blir litt misunnelig. Tenk å engasjere seg på en slik måte som han var i stand til.

Tanken vandrer til vår tid. -Hvor ser en et slik engasjement i dag?

Hvilke grupper er det som virkelig lar seg rive med, klarer å få med andre til å  kjempe for en sak de mener er viktig, og klarer åengasjere grupper av unge mennesker i dag.

Svaret er skremmende, svært skremmende.

Forskjellen er tydelig på mange punkter. Den gang var det de sterke gruppene som var skyteskive og mål for agitasjonen. I DAG ER DE DE SVAKE.

I stor grad finnes engasjement  hos rasister/nynasister og fotballpøbel. Dette  jeg sier nå er lite nyansert og satt på spissen. Allikevel er det dessverre en stor del av sannhet i det.

Mange unge mennesker i dag er i den samme situasjonen som Trygve Bratteli var i sin ungdom. Arbeidsledige, og uten noen som helst verdi. Ingen har bruk for dem. Selvfølgelig er dette en sterk forenkling, men at det er et sterkt engasjement i disse gruppene ser vi ofte.

At engasjementet git seg utslag i aggressjon og voldelige handlinger er beklagelig.

Når jeg tenker videre  var Brattelis engasjement av oppbyggende karakter. I dag er mye av engasjementet. av nedbrytende art. Vi andre sitter der og har det så bra. Vi har fått brød og sirkus. Det er alt vi forlanger.

Selv om dette høres dumt og banalt ut, så tenk om saker i dag som  kan skape et slik engasjement som Bratteli og hans partifeller viste den gangen. Å få folk til å bli revet med slik med at de kanskje går litt over grensa for hva som er sømmelig. Finnes det arbeidsfolk igjen rundt på arbeidsplassene som har et slikt engasjement. Tillitsmenn når vel knapt fram til folk med meldingene sine i dag.  Det er få folk på møtene. Har folk fått det for godt. Gjorde Trygve Bratteli og hans partifeller en for god jobb?

Men vi ser et engasjement blant en del unge mennesker. Dessverre har disse et fortegn som burde få mange av oss til kanskje reagere litt mer Brattelisk. Vi bør vel våkne opp og se hva som er i ferd med å skje.

Det jeg tenker på er høyreekstremistiske grupperinger som benytter seg av symboler og opptreden som vi godt kunne greid oss uten: voldsbølger, og økende vold i samfunnet i det hele.

Bratteli hadde andre saker å kjempe for enn de vi har i dag. Da var det snakk om arbeide, og anstendig betaling for dette arbeide slik at en fikk seg mat.

Bratteli og hans tid var engsjert i de oppbyggende saker og krefter. På alle områder var det om å gjøre å skape best mulig vilkår for folk.

I dag er dette problemet så fjernt fra mange, at det liksom ikke vedkommer oss lenger. I dag er det å kjøpe som gjelder, men vi blir ikke lykkelige av det. Undersøkelser viser at mennesker blir ikke lykkeligere gjelder det å få flere penger slik at vi kan kjøpe oss.

Trygve Bratteli gikk selv i bresjen for å kjempe fram mange av de reformene som vi nyter godt av i dag.

Det er vel ikke unaturlig når en tenker på bakgrunnen hans. Lik mange andre her på Nøtterøy, så vokste han opp i små kar. Folk av arbeiderklassen og småbrukerne her på Nøtterøy, gjorde det.

For Trygve Bratteli klarte å komme seg fram til en posisjon som gjorde at han kunne gjøre noe for de som kom etter han. Dette til tross for at han hadde mange odds mot seg, men likevel måtte han ha noe, og det var en ukuelig vilje til å få ting til.

Det er viktig det.

Jeg sitter og leker litt med tanken på hva Bratteli kunne ha gjort når han så disse problemene  som dukker rundt opp om oss idag.

Kunne det tenkes at han hadde tatt notisboka si og tegnet ned noen tanker om hva som skulle gjøre.

For eksempel: Skaffe  meningsfylt arbeid til mange av de unge mennesker som går rundt og føøler at de ikke er til nytte i dag.

Kanskje hadde han tenkt ut noen nye veier for å få de i arbeid som ikke kan eller ønsker å gå på skolen i 10-12 år før de begynner å arbeide.

Kanskje han hadde sett all energien i dag som går over i negativer retninger? Mulig han også hadde tatt et initiativ ovenfor ledende statsmenn i Norden og Europa for at de felles kunne komme fram til en løsning på de to store problemene som gjør seg gjeldene særlig blant unge mennesker i dagens vestlige samfunn. Rasisme/nazisme og  som utvikler seg i de mest skremmende retninger.

Kanskje en med hans bakgrunn, som virkelig fikk føle hva lediggang og arbeidsløshet var kunne brukt klarsynet sitt til å finne utveier.

Hadde han sett at det ikke først og fremst er økonomisk vekst vi trenger i dag. Mulig var det tid som var tid til hverandre og tid til å leve som hadde vært  noe han hadde vektlagt. Selvfølgelig blir dette bare spekulasjoner. Familien hans og de nærmeste  sitter kanske litt hoderystende igjen.

Selv har jeg vare lest og og hørt om Trygve Bratteli. Bildet jeg har dannet meg er vesentlig  ut i fra hans egne skrevne ting, men selvfølgelig også andres skrevne ord og utsagn.

Jeg vil avslutte denne lille talen med det samme sitat som jeg begynte, men denne gang noe omskrevet «av undertegnede

Vi lærte han beundrende å kjenne som en  kjempe fremst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse.»

Takk Trygve Bratteli!

Vinterlek på Strengsdalsvannet.

Jacob Paulsen 1948

Min far Jacob Paulsen i god driv. Bildet er fra 1948, og det ble arrangert skøyteløp med tilskuere.

I slutten av november og begynnelsen av desember begynte vii Strengsdal å vise stor interesse for temperaturen og været. Gradestokken ble stadig gransket, og vi begynte å høre på værmeldingen  på radioen. Vi ønsket oss kaldt klart vær, for det betydde skøyteis.

Stor  var gleden den morgenen vi våknet og så at vannet hadde ”lagt seg” . Vi hadde full oversikt til vannet fra kjøkkenvinduet, og den tynne isskorpa  ble konstatert med en gang det lysnet. Nå håpet vi bare på kaldt vær noen dagen framover. Snø ønsket vi ikke, for da var skøytesesongen spolert. Det aller beste var mange kuldegrader hele døgnet i en tre – fire dager.

Vi som bodde i nærheten av vannet hadde strenge regler for når vi fikk lov til å gå på isen. Derfor  fikk vi ikke sette våre bein i nærheten av vannet en gang, før en voksen hadde kontrollert isens tykkelse. Som regel var det far, Jacob Paulsen som gjorde den jobben. Han var sjøl vokst opp ved vannet, hadde vært og var en meget habil skøyteløper. Derfor tror jeg han gledet seg like mye som oss til å starte skøytesesongen, men han tok ingen sjanser på å slippe oss utpå isen for tidlig.

I de dagene vi ventet på at isen skulle bli sikker var det noe vi var redde for, og det var at noen skulle hive stein  på isen før den  frøs. Stein som var frosset fast i isen likte vi dårlig. Dessuten var den farlig. Mange var det som kjørte skøyta i stein og fikk et ublidt møte med isen.

Endelig lå stålisen der speilblank og hard. Krystallklar var den.  Ingen ting kunne måle seg med den første dagen vi gikk på skøyter på Strengsdalsvannet, og vi brukte dagene godt.  Om kvelden verket leggene etter uvante muskelbevegelser, men det brydde vi oss lite om. Skøytesesongen ble som regel kort, og vi håpet på en snøfri forvinter slik at vi kunne benytte skøytene så lenge som mulig. Når snøen kom, så var det bare en kort periode  vi kunne klare å skyfle vekk snøen, Deretter måtte vi gi oss, for snøen ble for dyp.

oddalfPå 1960 tallet endret dette seg radikalt. Et par driftige karer Odd Fjelldal fra Strengsdal og Alf M. Johannessen fra Engås, gikk i bresjen for å få kommunen til å sette opp stolper med flomlys ved Strengsdalvannet. De lyktes, og det ble montert  store lyskastere. Dette medførte at isen kunne brukes etter det ble mørkt om ettermiddagen. Seinere kom det enda en forbedring med hensyn til hvor lenge det var mulig å bruke isen før den snødde igjen. Da isen ble sterk nok, ble det  brøytet baner med traktor.  Banene ble også sprøytet med vann  og de samme karene sto også   i spissen for mange skøyteløp som ble arrangert der  på 1960 tallet.

Da jeg gikk på skøyter på Strengsdalsvannet på 1950 tallet, var det en gutt  vi beundret stort, det var Fred Anton Maier. Han gikk så lett og elegant bortover isen, med lange glidende tak, også hadde han skøytetrikot. Å, som vi beundra han., Og de voksne karene sa at den gutten blir det noe stort av. Jeg kommer aldri til å glemme en gang Fred Anton tok seg tid til å hjelpe meg med skøytene. Jeg hadde krøllskøyter med reimer, og de var ikke helt enkle å få satt fast. Tenk at den store gutten tok seg tid til å hjelpe ei lita jente som meg. Først da jeg var 13-14 år fikk jeg støvleskøyter. De blei kjøpt store for at jeg skulle ha noe å vokse i, og jeg har ikke vokst inn i dem ennå, men det er god plass  til en del par sokker, så jeg fryser i all fall ikke på beina.

Julebukker.

Julebukker på Brattås 2003. Bildet er tatt 28. desember. Altså akkurat 9 år i dag.

Jeg savner julebukkene. Hvor er det blitt av dem, disse små  og store utkledde som sto med plastpose i handa og sang julesanger. Romjula var tida for å få besøk av julebukker. Jeg gjorde alltid klart noe ekstra i romjula i tilfelle det skulle  dukke opp noen som var ute etter litt smågodt.  Noen av de siste jeg så var på Brattås på  Nøtterøy for 9 år siden. Det var også noen i Skogveien for et par år siden , men de fikk jeg ikke tatt bilde av. De kom med røde kinn, blide ansikter og sang  julesanger. De var lett kjennelige, og de gjorde meg glade for  jeg hadde ikke sett julebukker siden mine egne barn gikk for ganske så mange år siden.

I min barndom gledet jeg meg veldig til romjulsdagene, for da skulle vi gå julebukk. Det var julas største forlystelse for mitt vedkommende. Det stemmer nok ikke helt, for mens jeg sitter her og skriver,  dukker det som virkelig sto som høydepunktet fram i bevisstheten, men det får vente til ut på nyåret.

Som sagt, da juledagene var over var det tid for å treffe venner igjen. Sjøl om det var hyggelig i julas selskaper så jeg alltid fram til å treffe jevnaldrende igjen. Født attpåklatt som jeg var, tilbrakte jeg stort sett juledagene sammen med voksne folk. Da var det fint å besøke noen som hadde bøker i hylla.  Leselysten var stor, og særlig Brødrene Grimms eventyr  vakte grøss og gru i en liten skrott. Et annet sted sto gamle Hardybøker. Der gikk det også an å være.

Når vi skulle gå julebukk måtte vi kle oss ut, og  for å kle  oss ut brukte vi det vi hadde i hjemmet.   Antrekket besto som oftest av noen store dressjakker som rakk oss godt ned på leggen,  og skinnluer, skjerf og  oppbrettede bukser gjorde forvandlingen komplett. Da vi ble litt eldre kunne det nok dukke opp ei gammel kåpe fra et eller annet loft. Noen fikk til og med låne gamle hatter. Også sixpence da, for de fantes i mange hjem. Litt sot i ansiktet var også ganske vanlig. Ei snill storesøster kunne kanskje bidra med litt rødt på lepper og i kinn, men som regel hadde ikke hun mer enn hun trengte til eget bruk. Noen var så heldig å ha julemasker, men hos meg hadde vi ikke penger til det.  Jeg kan ikke huske vi hadde med oss noe å ha ting i. Folk hadde ikke så veldig mye på midten av 1950 tallet. Det vi fikk puttet vi i lomma, og noen ganger ble vi budt ei kake som vi spiste inne. Det jeg husker som mest spennende var at folk ikke skulle kjenne oss igjen. Derfor var det om å gjøre å bli så ukjennelig som mulig. Folk hjalp oss veldig i denne sammenhengen med å spørre: – Hvem kan dette være da, og naive som vi var trodde vi selvfølgelig at vi hadde lurt dem.

Noen som virkelig klarte å lure folk var onkelen min (fars eldste bror) og kona hans.  I mine øyne var de gamle ca 40 år tenker jeg, da de gikk julebukk. Da husker jeg, at det ble snakket lenge om hvem de to voksne julebukkene kunne være. Samtidig ble de berømmet for hvor fine de var.  Da de kom innom oss på kvelden var de ganske lystige, for de hadde blitt bedt inn flere steder blitt servert både kaker og litt til.

Som sagt savner jeg julebukkene. Julebukktradisjonen var ikke skapt av handelsstanden, og tradisjonen bygger på at man tager hva man haver. Kan det være derfor den er i ferd med å dø ut. – Fordi ingen tjener noe på den.

Den som hadde vært fire år igjen, og kjent ei jente som var nesten fem.

Gammelt julekort etter besteforeldrene mine i Strengsdal.

Da jeg var ca 10 år arvet jeg en del gamle kort etter bestemor og bestefar. Disse er noe av det kjæreste jeg eier. Her er hele kortet som er på tittelbildet mitt. Kortet er sendt til mine besteforeldre  Torger og Regine Paulsen. Det er poststemplet Kristiania 23.12 1914.  98 år siden i dag. 🙂 Avsender var  bestemors bror Richard Rasmussen og hans hustru Olga.  De bodde  i Kristiania.

 Erling som er omtalt på kortet var deres sønn og altså min fars fetter. Dessverre er frimerket revet nesten av, men kortet har stor verdi for meg. Det som også er morsomt er stemplet. Den gangen var det lett å se hvor brev og kort kom fra. I dag er alt likt.  Legg også merke til den omstendelige adressen. Dette var lenge før postnummertiden.

Vestfold LIV

LIV forlag  annonserte  i fjor høst at skriveglade fra Vestfold kunne sende inn inntil fem tekster.  Meningen var å lage en bok slik at det ble synlig hvor mange som sitter og skriver her i Fylket. Noen var selvskrevne, og jeg tenker da på Margaret Skjelbred, Yngvar Ambjørnsen og Lillian Wirak Skog og noen til. Kravet var at teksten skulle ha noe med Vestfold å gjøre. Sjøl sendte jeg inn fem og overraskelsen var stor da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått med en tekst. Det var sendt inn ca sekshundre bidrag. Egentlig har jeg visst det lenge – helt fra i sommer at jeg har fått antatt en av mine  små betraktninger i denne boka. Jeg føler meg ganske stolt over  at en tekst er trykket i ei ordentlig bok.

Veden i hus.

På lørdag vea vi,  som far sa.  Jeg er nok ganske sikker på at han ikke hadde godtatt, en kort liten prosess som som tok noen timer, og besto i å lempe 2 favner tilkjørt ved som veeing heller.

Å vee var nok en atskilling lenger og mer arbeidskrevende prosess enn noen timer ute i gårdsplassen i nydelig høstvær.

Akkurat nå er jeg i tvil om jeg skal ta for meg lørdagens arbeid med å få inn veden, eller å beskrive min befatning med vedarbeid i gamle dager, den gangen jeg var ung. Pussig dette her, nå sitter jeg å skriver gamle dager uten å blunke. Jeg tror det har noe med å få voksne barnebarn å gjøre.

Det blir lørdagens  veeing som blir omtalt.  Veden ble tilkjørt seint fredags kveld, faktisk ved halv ellve tida. Vedkjøreren hadde blitt stående fast i to trafikkkorker på E-18. Det passet fint å få veden i hus nå, for det blir en egen avslapning når vi har ved for vinteren. Bare dette er nok et trekk om forteller om en barndom som var tungt preget av sjølbergingstanker.  Kjelleren skulle også inneholde saft, syltetøy, poteter og grønnsaker. Noe av dette er også i orden.

Vi startet  ved tolv tida i på lørdag,  og Tor avsluttet arbeidet ved halvseks tida. Da hadde jeg meldt pass for  over en time siden, og jeg er full av beundring ovenfor Tor som i ganske høy alder gyver løs på veden og får bært den i hus. Jeg tok også i noen tak, men prosentandelen med hensyn til min arbeidsinnsats blir nok  liten. Kanskje fire eller fem.  Allikevel er det koselig å holde på sammen, sjøl om innsatsen fra den ene parten er minimal.

Mens han avsluttet jobben ute, gjorde jeg en god jobb på kjøkkenet, og om kvelden koste vi oss med lammeskanker om var tillaget på min egen lure måte. Til dessert var det tilslørte bondepiker laget av egenprodusert eplemos.  Jeg  har bestandig lurt på hva som er bondepiker og hva som er  sløret i denne retten. Godt var det, og det var mer igjen på søndag.

St. Hansdag = Handelens dag i Larvik

Jeg tenker på at i dag, den 24. juni, er det Handelens dag i Larvik, og  jeg føler det som en skikkelig provokasjon. For ikke så veldig mange år siden var St. Hansdag fridag i de tre søndre Vestfoldbyene  Tønsberg , Sandefjord og Horten. Fridagen var også innarbeidet i kommunale arbeidsavtaler. I Larvik, og så vidt jeg vet også i resten av Sydfylket,  var det  kjøpmann Albert Bøe som var den første som brøt fridagstradisjonen ved å holde forretningen sin  oppe St. Hansdagen. Han ble bøtelagt, men tjente så mye penger at han gladelig betalte boten i følge folk som bor i byen.
Det er trist å se at de som har som  mål å tjene mest mulig penger går i bresjen for å slette tradisjoner som er laget for folk flest. Det som er rart er at vi hadde råd til å gi folk fri den gangen vi ikke hadde så god råd. Et paradoks?

 I samme momentet tenker jeg også på at det er forretningsfolk som skaper nye tradisjoner som Halloween og Valentinsdagen. Dette er dager som egentlig aldri har hatt noen betydning i Norge- før forretningsfolk tok fatt i dem og «luktet penger». Det var dagens «lille» utblåsing.

Trygve Bratteli 100 år i 2010

 

I 1997  ble jeg spurt om å holde tale og legge ned krans ved Trygve Brattelis byste på Teie Torv på Nøtterøy. Jeg følte meg stolt og beæret over denne forespørselen, og  jeg var på denne tida arkivleder ved Arbeiderbevegelsens arkiv i Vestfold.  Grunnlaget for talen var arkivmateriale  fra Nøtterøy Arbeiderungdomsforening. Siden det i år er 100 år siden Trygve Bratteli ble født vil jeg gjerne legge ut talen min på bloggen.

Tale ved Trygve Brattelis byste på Teie Torv, Nøtterøy 1. mai 1997.

 

Kjære forsamling.

Gratulerer med 50 årsdagen. 1.mai har nemlig 50 årsdag som offisiell høytidsdag i år. I 1947 besluttet Stortinget at 1. mai skulle være offisiell høytidsdag.

 «Vi lærte han beundrende å kjenne som en stridskjempe ytterst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse.»

Disse ordene er skrevet av Trygve Bratteli onsdag 31.august 1932, altså for nesten 65 år siden. Jeg velger å la dette sitatet være utgangspunktet talen min. Dette sitatet fant jeg i  Nøtterøy Arbeiderungdoms håndskrevne avis «Nøtterøy-ungdommen». Mannen som Bratteli beundrende hadde lært  å kjenne, var historikeren og politikeren Edvard Bull d.e. Bull hadde dødd på Rikshospitalet 5 dager tidligere, 50 år gammel. Trygve Bratteli var da 22.

I det samme  innlegget tar Bratteli et oppgjør med hyklerne både utenfor partiet, og ikke minst de som sto innenfor. Det er særlig svikerne innen egne rekker han refser. Fra folk utenfor kan man heller ikke forvente noe. Det er et sviende oppgjør Bratteli tar med de han betegner som hyklerne innen eget parti, og det ble vel ikke siste gangen han gikk til frontalangrep på mennesker han mente  for med svik.

«Ingen var vel så uforsonlig i sin revolusjonsvilje, ingen så lite innstilt på å slå av på de store prinsipper for å tekkes hverdagens stemmingsbølger som ham. Derfor står han også for all revolusjonær ungdom som inkarnasjonen av en uegennyttig, viljekraftig socialistisk kamp.»

På ny ser jeg bildet av Bratteli for meg. Passer ikke disse ordene også på han selv. Var det ikke slik han sto fram selv akkurat på denne tida. Han var vel selv midt oppe i et press fra flere kanter, men sto steilt og modig i mot.  Engasjementet og tro på hva som var riktig gjorde at han klarte å kjempe for saker han trodde på. Han var vel ikke direkte fintfølende i måten han ordla seg på denne tida.  Direkte tungsindig virket han også til tider. Redaktør Guldbrandsen i Vestfold Arbeiderblad nektet for eksempel å trykke et innlegg Trygve Bratteli hadde om streikebrytere på Nøtterøy. Innholdet tatt i betraktning, så var det sannsyneligvis injurier redaktøren var redd for.

Selv om jeg må medgi at jeg nok synes språkbruken i disse innleggene nok er i ”grøvste” laget, og innholdet lite nyansert, så blir jeg revet med, ikke minst av språk, innhold, men aller mest av engasjementet i Brattelis skriv.  Det er nesten så en blir litt misunnelig. Tenk å engasjere seg på en slik måte som han var i stand til.

Tanken min vandrer til vår tid. – Hvor ser en et slik engasjement i dag?

Hvilke grupper er det som virkelig lar seg rive med, klarer å få med andre til å  kjempe for en sak de mener er viktig, og klarer å rive med seg grupper av unge mennesker i dag?

Svaret er skremmende,  svært skremmende. Forskjellen er tydelig på mange punkter. Den gang var det de sterke gruppene som var skyteskive og mål for agitasjonen. I dag er det de svake.

I stor grad finnes engasjement  hos rasister/ nynazister og fotballpøbel. Dette jeg sier nå er lite nyansert og satt på spissen. Allikevel er det dessverre en stor del av sannhet i dette utsagnet. Mange unge mennesker i dag er i den samme situasjonen som Trygve Bratteli var i sin ungdom. Arbeidsledige og uten noen som helst verdi. Ingen har bruk for dem. Selvfølgelig er dette en sterk forenkling, men at det er et sterkt engasjement i disse gruppene ser vi ofte. At engasjementet gitt seg utslag i aggresjon og voldelige handlinger er beklagelig.

Når jeg tenker videre så var Brattelis engasjement av oppbyggende karakter. I dag er mye av engasjementet  av nedbrytende art. Vi andre sitter der og har det så bra. Vi har fått brød og sirkus. Er det alt vi forlanger?

Selv om dette høres dumt og banalt ut: Tenk om saker i dag kunne skape et slik engasjement. Å få folk til å bli revet med slik med at de kanskje går litt over grensa for hva som er sømmelig. Finnes det arbeidsfolk igjen rundt på arbeidsplassene som har et slikt engasjement? Tillitsmenn når vel knapt fram til folk med meldingene sine.  Det er få folk på fagforeningsmøtene. Har folk fått det for godt? Gjorde Trygve Bratteli, hans partifeller og deres etterfølgere en for god jobb?

Men vi ser et engasjement blant en del unge mennesker. Dessverre har disse et fortegn som burde få mange av oss til kanskje reagere litt mer Brattelisk. Vi bør vel våkne opp og se hva som er i ferd med å skje.

Det jeg tenker på er høyreekstremistiske grupperinger, som benytter seg av symboler og opptreden som vi godt kunne greid oss uten. Voldsbølger, og økende vold i samfunnet i det hele.

Bratteli hadde andre saker å kjempe for enn de vi har i dag. Da var det snakk om arbeide, og anstendig betaling for dette arbeidet, slik at en fikk seg mat. Bratteli og hans tid var engasjert i de oppbyggende saker og krefter. På alle områder var det om å gjøre å skape best mulig vilkår for folk. 

I dag er dette problemet så fjernt fra mange, at det liksom ikke vedkommer oss lenger. I dag er det å kjøpe som gjelder, men vi blir ikke lykkelige av det. Undersøkelser viser at mennesker blir ikke lykkeligere gjelder det å få flere penger slik at vi kan kjøpe oss ting.

Trygve Bratteli gikk selv i bresjen for å kjempe fram mange av de reformene som vi nyter godt av i dag. Det er vel ikke unaturlig når en tenker på bakgrunnen hans. Lik mange andre her på Nøtterøy vokste han opp i små kar. Folk av arbeiderklassen og småbrukerne her på Nøtterøy, gjorde det.

For Trygve Bratteli klarte å komme seg fram til en posisjon som gjorde at han kunne gjøre noe for de som kom etter han. Dette til tross for at han hadde mange odds mot seg, men likevel måtte han ha noe, og det var en ukuelig vilje til å få ting til.

Det er viktig det.

Jeg står og leker litt med tanken på hva Bratteli kunne ha gjort når han så problemene  som dukker rundt opp om oss i dag. Kunne det tenkes at han hadde tatt notisboka si og tegnet ned noen tanker om hva som skulle gjøre. For eksempel: Skaffe  meningsfylt arbeid til mange av de unge mennesker som går rundt og føler at de ikke er til nytte i dag. Kanskje hadde han tenkt ut noen nye veier for å få de i arbeid som ikke kan eller ønsker å gå på skolen i 10-12 år før de begynner å arbeide. Kanskje han hadde sett all energien i dag som går over i negativer retninger? Mulig han også hadde tatt et initiativ ovenfor ledende statsmenn i Norden og Europa for at de sammen kunne komme fram til en løsning på de to store problemene som gjør seg gjeldene særlig blant unge mennesker i dagens vestlige samfunn. Rasisme/nazisme og  som utvikler seg i de mest skremmende retninger. Kanskje en med hans bakgrunn, som virkelig fikk føle hva lediggang og arbeidsløshet var, kunne brukt klarsynet sitt til å finne utveier.

Hadde han sett at det ikke først og fremst er økonomisk vekst vi trenger i dag. Selv har jeg bare lest og hørt om Trygve Bratteli. Bildet jeg har dannet meg er vesentlig  ut i fra hans egne skrevne ting, men selvfølgelig også andres skrevne ord og utsagn. Jeg vil avslutte denne lille talen med det samme sitat som jeg begynte, men denne gang noe omskrevet av undertegnede.

” Vi lærte han beundrende å kjenne som en  kjempe fremst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse.”

Takk Trygve Bratteli!

Julebukker.

Julebukker på Brattås 2003. Bildet er tatt 28. desember. Altså akkurat 6 år i dag.

Jeg savner julebukkene. Hvor er det blitt av dem, disse små  og store utkledde som sto med plastpose i handa og sang julesanger. Romjula var tida for å få besøk av julebukker. Jeg gjorde alltid klart noe ekstra i romjula i tilfelle det skulle  dukke opp noen som var ute etter litt smågodt.  De siste jeg så var på Brattås på  Nøtterøy for 6 år siden. Siden har de ikke vist seg . De kom med røde kinn og blide ansikter og sang  julesanger. De var lett kjennelige, og de gjorde meg glade for  jeg hadde ikke sett julebukker siden mine egne barn gikk for ganske så mange år siden.

I min barndom gledet jeg meg veldig til romjulsdagene, for da skulle vi gå julebukk. Det var julas største forlystelse for mitt vedkommende. Det stemmer nok ikke helt, for mens jeg sitter her og skriver,  dukker det som virkelig sto som høydepunktet fram i bevisstheten, men det får vente til ut på nyåret.

Som sagt, da juledagene var over var det tid for å treffe venner igjen. Sjøl om det var hyggelig i julas selskaper så jeg alltid fram til å treffe jevnaldrende igjen. Født attpåklatt som jeg var, tilbrakte jeg stort sett juledagene sammen med voksne folk. Da var det fint å besøke noen som hadde bøker i hylla.  Leselysten var stor, og særlig Brødrene Grimms eventyr  vakte grøss og gru i en liten skrott. Et annet sted sto gamle Hardybøker. Der gikk det også an å være.

Når vi skulle gå julebukk måtte vi kle oss ut, og  for å kle  oss ut brukte vi det vi hadde i hjemmet.   Antrekket besto som oftest av noen store dressjakker som rakk oss godt ned på leggen,  og skinnluer, skjerf og  oppbrettede bukser gjorde forvandlingen komplett. Da vi ble litt eldre kunne det nok dukke opp ei gammel kåpe fra et eller annet loft. Noen fikk til og med låne gamle hatter. Også sixpence da, for de fantes i mange hjem. Litt sot i ansiktet var også ganske vanlig. Ei snill storesøster kunne kanskje bidra med litt rødt på lepper og i kinn, men som regel hadde ikke hun mer enn hun trengte til eget bruk. Noen var så heldig å ha julemasker, men hos meg hadde vi ikke penger til det.  Jeg kan ikke huske vi hadde med oss noe å ha ting i. Folk hadde ikke så veldig mye på midten av 1950 tallet. Det vi fikk puttet vi i lomma, og noen ganger ble vi budt ei kake som vi spiste inne. Det jeg husker som mest spennende var at folk ikke skulle kjenne oss igjen. Derfor var det om å gjøre å bli så ukjennelig som mulig. Folk hjalp oss veldig i denne sammenhengen med å spørre: – Hvem kan dette være da, og naive som vi var trodde vi selvfølgelig at vi hadde lurt dem.

Noen som virkelig klarte å lure folk var onkelen min (fars eldste bror) og kona hans.  I mine øyne var de gamle ca 40 år tenker jeg, da de gikk julebukk. Da husker jeg, at det ble snakket lenge om hvem de to voksne julebukkene kunne være. Samtidig ble de berømmet for hvor fine de var.  Da de kom innom oss på kvelden var de ganske lystige, for de hadde blitt bedt inn flere steder blitt servert både kaker og litt til.

Som sagt savner jeg julebukkene. Julebukktradisjonen var ikke skapt av handelsstanden, og tradisjonen bygger på at man tager hva man haver. Kan det være derfor den er i ferd med å dø ut. – Fordi ingen tjener noe på den.

Kanskje jeg  skal ta opp denne tradisjonen igjen sjøl om jeg ikke er 4 år.