På en morsdag kommer det en del tanker. Først og fremst tenker jeg på min egen mor, og dette anser jeg som svært naturlig. Det er mange gode tanker som kommer og gode minner dukker opp. Allikevel, det som dukker sterkest opp i dag er det jeg følte da mine døtre ble født.
Det jeg husker som det største er forundringen og andektigheten da jeg så fingrene til Tanja. De var så formfullendte og vakre. Samtidig var de så ferdige, og jeg husker at jeg undret meg over at neglene også var på plass. – skjønner ikke helt hvorfor, men jeg gjorde det. Alt sammen var perfekt og dette hadde skjedd inne i meg. For et under det var, og så skjedde underet uten at jeg hadde gjort så veldig mye for at det skulle skje. Jeg blir fremdelses stum av beundring over skaperverket og tar meg stadig i å undre meg over at det ikke oftere går galt.
Noe som var spesielt morsomt var, at også mor opplevde dette underet sammen med meg. Hun kom for å besøke meg for da hun ringte til sykehuset før å høre åssen det gikk med fødselen, fikk hun beskjed om at den nok ville trekke ut litt. Derfor kunne hun komme og besøke meg. Jeg kommer aldri til å glemme undringen, lettelsen og gleden i ansiktet hennes da hun så at jeg lå der med den lille vakre dattera mi i armene. Den nyfødte var også utsyrt med rosa sløyfe.
Den samme undringen over det fullkomne kom tilbake igjen da Ingalill ble født. Imidlertid hadde jeg vært bekymret for en ting før hun kom til verden. Hvordan i all verden skulle jeg bli like glad i dette nye lille mennesket som i Tanja. Jeg følte at det kunne bare ikke gå an. Er det ikke fantastisk alle mødre der ute, at det også bare ordna seg sjøl. I det samme øyeblikket hun var født forsvant disse tankene, og siden lurte jeg på åssen i all verden jeg kunne tenke slik. Ha en fin morsdag alle sammen, både døtre, mødre, bestemødre og oldemødre.
Grethes grublerier 