Østavind.

I dag ligger trærne nesten flate. Sterk nordøstavind er årsaken til dette. Bøketreet mitt har virkelig fått sus i serken i dag. Hun svinger seg fra side til side og foretar en meget grasiøs morgendans, eller kanskje det er morgengymnastikk hun driver med. Hun er lysegrønn og lekker – strekker greinene ut – det ser nesten ut som hun prøver å rekke bort til den lille almefrøkenen som står ved siden av. Skjønt liten er hun nå ikke, hun er vel ca 8 meter. Almen, eller kanskje hun skal heta Alma, har tatt på seg vårstasen nå.  Akkurat nå lar hun seg rive med og foretar noen voldsomme bevegelser. Armer oppad stekk. Opp ned, opp ned. Det hun foretar seg er i hvert fall morgengymnastikk. 

Foran og over rekkverket  på verandaen min stikker det opp noen epletrekvister. I følge ekspertisen skulle de vært skåret bort. Imidlertid ser det ut som kvistene er svært fornøyde med tilværelsen og hageeiernes slapphet. I går morges bar de store røde svulmende knopper. I løpet av gårsdagen foldet knoppene seg ut til en herskare med vakre rosa epleblomster.

Luringane:-D. Jeg er sikker på at de ventet en dag med å springe ut bare på gjors. Forrige dagen var jeg i konfirmasjon hos to av barnebarna mine, og jeg hadde håpet på å ta med noen blomstrende eplegreiner. Disse skulle jeg pyntet bordene med. Den gang ei. Trærne kneip knoppene igjen og holdt på sin dyd.

I går, på første pinsedag, slapp de alle hemninger, bredte ut kronbladene, og nå står de der og byr seg fram til hvem som helst som skulle flagre forbi.

Oppdagelse

Er dette meg? Jeg sitter på en grønn grasbakke ute i en sommerhage og stirrer på hendene  mine, på huden, fingrene, blodårene og armene mine.

Er dette meg? Hvem og hva er det som er inne under huden min? Hva er det som prikker der inne? Jeg kjenner det dunker i brystet og at det bruser i hodet.

Jeg er i ferd med å erkjenne eller oppdage at jeg er meg.

Et menneske.

En varm junidag på en grønn grasbakke skjer dette vidunderet.

Jeg er meg!

Jeg husker ikke hvor mange år jeg var, men jeg hadde ikke begynt på skolen. Fingrene som jeg bestemmer  skal bevege seg. De er mine. Jeg kan ta en finger og la den gli over armen min,. kjenne den gode følelsen den lette berøringen gir. Jeg kan også bestemme at fingrene skal bøye seg. Knytte hele hånden og strekke fingrene ut igjen. Handflatene mine med linjer i.  De er også meg.

Følelsene jeg hadde den gang kaller jeg i dag undring og andektighet. Jeg lurer på hvorfor denne hendinga dukker opp i tankene mine ganske ofte. Dessuten lurer jeg på hvorfor det var hendene som var så fascinerende?

.

 

 

Kveldslys

Jeg sitter på min vante plass ved datamaskinen  og ser utover trærne i hagen min. Solen er i ferd med å gå ned, og hagen har fått det fantastiske lyset som bare kan oppleves en maikveld da alt som skal vokse og gro spretter så det nesten kan høres. Det er en fryd å se hvor grønt det er blitt i dag, og jeg er takknemlig for at jeg får oppleve dette.

Trærne er nå i ferd med å pynte seg  til vårfest. Bøketreet til venstre er lysegrønt. Det finnes nesten ikke noe tre som har så lyse og  grønne blader som bøketreet, bortsett fra lønnen da, som også er i ferd med  ikle seg vårdrakten. Almetreet midt i mot er mer forsiktig. Kanskje hun er redd for at frosten skal komme og ødelegge vårstasen. Hun venter nok noen dager til med å bre ut bladene sine. Men blir det varmere lar hun seg nok rive med hun også.

Her sitter jeg altså og skuer utover en vidunderlig lysegrønn verden. Jeg talte akkurat hvor mange tresorter jeg kan se fra plassen min uten å lette på rompa. – Det er åtte. Hvis jeg letter på rompa ser jeg elleve. Når jeg både letter på rompa og strekker på halsen på en gang ser jeg fjorten forskjellige trær og busker. Kan man ha det bedre?

Hvorfor mormormedde8ungene

Det begynte med en fleip – og en hjulvisp.

Egentlig burde hjulvispen nevnes først, fordi den kom først inn i livet mitt- lenge før barnebarna. Og den har fulgt meg en stor del av livet mitt. Svigermor kjøpte den til meg  i 1967,- da var jeg nygift. Siden har den vært min trofaste følgesvenn, og fremdeles er den et av mine mest brukte kjøkkenredskaper.  Hjulvispen står i en brun glassert syltekrukke på kjøkkenbenken og oser nostalgi,og har overlevd  flere miksmastere og andre nymotens superredskaper som man må ha.

Godmodig erting fra barn og barnebarn har nok forekommet, men både jeg og hjulvispen holder stand. En   gang gikk ertingen ut på at jeg burde hete mormor og de 8 ungene. «Du har i hvert fall hjulvispen og slipper å ønske deg en, slik som mormor og de 8 ungene gjorde» .  Dessverre hadde  mine to døtre og deres menn bare produsert 5 barnebarn på daværende tidspunkt…..derfor ble det litt gæernt.

 Jeg repliserte at de fikk legge seg sammen med sine respektive og gjøre noe. Samtlige fire tok meg på ordet,  og for ca to og et halvt år siden ble jeg mormor til mitt 8. barnebarn.  Han fikk navnet Henrik – og er som sagt den åttende. Ja. Ja.