Veden i hus.

På lørdag vea vi,  som far sa.  Jeg er nok ganske sikker på at han ikke hadde godtatt, en kort liten prosess som som tok noen timer, og besto i å lempe 2 favner tilkjørt ved som veeing heller.

Å vee var nok en atskilling lenger og mer arbeidskrevende prosess enn noen timer ute i gårdsplassen i nydelig høstvær.

Akkurat nå er jeg i tvil om jeg skal ta for meg lørdagens arbeid med å få inn veden, eller å beskrive min befatning med vedarbeid i gamle dager, den gangen jeg var ung. Pussig dette her, nå sitter jeg å skriver gamle dager uten å blunke. Jeg tror det har noe med å få voksne barnebarn å gjøre.

Det blir lørdagens  veeing som blir omtalt.  Veden ble tilkjørt seint fredags kveld, faktisk ved halv ellve tida. Vedkjøreren hadde blitt stående fast i to trafikkkorker på E-18. Det passet fint å få veden i hus nå, for det blir en egen avslapning når vi har ved for vinteren. Bare dette er nok et trekk om forteller om en barndom som var tungt preget av sjølbergingstanker.  Kjelleren skulle også inneholde saft, syltetøy, poteter og grønnsaker. Noe av dette er også i orden.

Vi startet  ved tolv tida i på lørdag,  og Tor avsluttet arbeidet ved halvseks tida. Da hadde jeg meldt pass for  over en time siden, og jeg er full av beundring ovenfor Tor som i ganske høy alder gyver løs på veden og får bært den i hus. Jeg tok også i noen tak, men prosentandelen med hensyn til min arbeidsinnsats blir nok  liten. Kanskje fire eller fem.  Allikevel er det koselig å holde på sammen, sjøl om innsatsen fra den ene parten er minimal.

Mens han avsluttet jobben ute, gjorde jeg en god jobb på kjøkkenet, og om kvelden koste vi oss med lammeskanker om var tillaget på min egen lure måte. Til dessert var det tilslørte bondepiker laget av egenprodusert eplemos.  Jeg  har bestandig lurt på hva som er bondepiker og hva som er  sløret i denne retten. Godt var det, og det var mer igjen på søndag.

Høstgleder

Den siste uka har det luktet kokt eplesyltetøy i huset i Skogveien. Min kjære og jeg har skrelt epler, delt dem opp og kokt eplemos, epler med tyttebær, eller kanskje det var tyttebær med epler. Godt ble det i allefall. Siste tilskudd i syltetøyverdenen ble epler og plommer.  Tidligere i høst fikk vi servert dette hos noen venner og mange av barndommens høstopplevelser  spratt fram fra glemselen. Rart hva smaker og lukter kan sette i gang i et småsløvet sinn.

Forrige dagen fant vi noen fantastiske flotte norske plommer i butikken, kjøpte et par kilo, spiste to stk og resten ble kokt sammen med tre slags epler til deilig syltetøy, med sukker. Usunt som bare det, men å så godt.