I oktober 2014 fikk jeg en telefon som jeg trodde var fra den syvende himmel. Det hørtes ut som hun var der Maiken, mitt eldste barnebarn. – Mormor jeg må bare fortelle: Cappelen vil gi ut bok til neste år. De har godtatt førsteutkastet som jeg har sendt inn, og vi skal skrive kontrakt om utgivelse av bok i 2015 og jeg er så glad og jeg er stolt og lykkelig og alt det som følger med. Jeg har fått så mye ros, og det er ikke ofte de godtar et førsteutkast, og en av konsulentene sa at det hadde han aldri gjort før, og jeg er så glad så veldig glad, og jeg må bare ringe og fortelle for jeg er så stolt, og de vil gi ut bok. ——- Hun strålte ut av telefonen og rev med seg meg i gleden, og vi dro ut på en liten heisatur. En gledestur.
For jeg har vært med henne på denne reisen fram til i dag. Det er din skyld sier hun av og til, og både hun og jeg vet at det er mange andres skyld også. Foreldre og et godt hjem ikke minst, og gode søsken bidrar også til at hun er blitt den hun er i dag.
Hele tida har jeg også vært med- helt siden hun fortalte meg at hun hadde lyst til å skrive , og det er en del år siden nå. I 2007 startet hun en blogg som hun kalte Maikens grøde.Høsten 2013 begynte hun på Skrivekuntsakademiet i Bergen ogvåren 2014 utgav akademiet en antologi som besto av tekster fra årets kull.
Jeg må innrømme at det rant noen tårer nedover kinnene mine mens hun snakket.