Et lite høsteventyr.

Lille gule går som vanlig ute i skogen. Hun koser seg inne i mellom alle de grønne trærne.  Det fineste hun vet er å gå der å se på trærne og bare lukte på skogen, skogsbunnen og vekstene som gror.

Hun tilbringer mye av tiden sin i skogen, for hun har gått her nesten hele våren og sommeren,  og  av og til føler hun seg litt alene. Tiden blir litt lang noen ganger, og noen ganger kjeder hun seg. Hun skulle ønske hun hatt hatt noen å være sammen med. Med ett får hun øye på noe lite og rødt som sitter under en liten busk.

-Hei, sier Lille gule. – Jeg heter Lille gule. Hva er du for en?- Jeg er Røde, er svaret hun får. –  Skal vi leke sammen? Lille gule stusser litt, for hun er ikke helt sikker på hva leke sammen  er. – Hvordan gjør vi det da? spør Lille gule. -Jo,  vi begynner med å løpe sammen eller etter hverandre. Etterpå gjør vi det som faller oss inn, svarer Røde.

De begynner å løpe, farer gjennom skogen og ligner små ildkuler. Da de har løpt en stund på skogsbunnen,  klatrer de opp i trærne.  Latteren deres høres som svake sus gjennom skogen og trekronene.

De fryder seg, løper og klatrer, og trærne lar seg rive med.  Røde og Lille gule  ler så smittende at trærne også lar seg prege av  latteren og fargene. Trærne må bare gi seg ende over og lar seg påvirke av den elleville gleden de to sprer om seg.

Og en dag står alle trærne i skogen der og kjenner seg selv knapt igjen. For trærne er ikke lenger grønne,  men gule, gulrøde og røde.

Det er ganske lett å se hvilke trær  Lille gule har klatret i alene, for de er bare gule. De trærne som begge klatret opp i har fått et oransje skjær.

Røde hadde visst en forkjærlighet for lønnetrærne,  og hun har satt skikkelige spor etter seg. Lønnen står og lyser med en fargeprakt som er nesten overjordisk.

De leker og morer seg i mange dager, men en  kald og blåsende dag orker de ikke mer, for nå har de brukt opp lekegleden og overskuddet for i år. –  Nå tror jeg vi trenger å hvile oss og sove en vinter, sier de til hverandre. – Skal vi finne oss et sted inntil et stort tre.  Ikke før har de sagt det,  legger de seg ned på bakken inntil et stort bøketre og sovner.

Trærne merker fort at det ikke er noe liv og lek i skogen. De synes det er så sørgelig, og de blir triste til sinns. En dag begynner de å sture slik at  bladene mister den fantasktiske fargen de hadde og blir brunlige. Til slutt  slipper trærne bladene, og fru Lett bris  hjelper til slik at bladene faller lett ned mot bakken. Bladene sørger for at  Lille gule og Røde får et godt mykt teppe over seg før den kalde Kong vinter kommer og overtar styret i skogen. Og de sover vel egentlig ikke, bare ligger der og slumrer og venter på våren – sammen med  andre vekster som tar livet med ro fram til neste vår.

Malerinnen.

høst 2011 Grethe Horn

Hun har begynt å male. Egentlig begynte hun høsten  2011. Ganske sporadisk og famlende.  Hun hadde hørt om et malerverksted på Verket i Larvik. En venninne fra Fibromyalgiforeningen  fortalte henne om dette tilbudet, og de avtalte å møtes på Verket slik at hun kunne se hva som foregikk. Da hun kom dit fikk hun kalde føtter med en gang, for de var flinke de som var der. – Her har ikke jeg noe å gjøre, var den første tanken hennes. De virket hyggelige de som var der, og derfor bestemte hun seg for å prøve. Hun fikk gjøre det hun kunne få til, og hun visste også at hun var flink med farger.

Dagen etter tok hun med seg lærret, noen akrylfarger og rigget seg til med staffeli, med plast under.

Det var høst, slutten av oktober og hun hadde bestemt seg for å male et bilde med gult, orange og rødt.  Hun klemte ut fargene på paletten, tok en ganske, stor pensel og bare lot den leke seg på lærretet. Fargene kom bare av seg selv. Først ble det orange, deretter rødt og gult om hverandre slik at det til slutt så ut som lærretet var i full fyr. En deilig følelse spredte seg i henne, og hun lurer på hvorfor det er nå-8 måneder seinere, hun greier å skrive om det. Noen  mennesker skriver jo ned de de gjør  med en gang, men her må det tydelig modnes. Hun føler at hun kommer til å fortelle mere om det fantastiske som har skjedd med henne  de siste månedene.

Veden i hus.

På lørdag vea vi,  som far sa.  Jeg er nok ganske sikker på at han ikke hadde godtatt, en kort liten prosess som som tok noen timer, og besto i å lempe 2 favner tilkjørt ved som veeing heller.

Å vee var nok en atskilling lenger og mer arbeidskrevende prosess enn noen timer ute i gårdsplassen i nydelig høstvær.

Akkurat nå er jeg i tvil om jeg skal ta for meg lørdagens arbeid med å få inn veden, eller å beskrive min befatning med vedarbeid i gamle dager, den gangen jeg var ung. Pussig dette her, nå sitter jeg å skriver gamle dager uten å blunke. Jeg tror det har noe med å få voksne barnebarn å gjøre.

Det blir lørdagens  veeing som blir omtalt.  Veden ble tilkjørt seint fredags kveld, faktisk ved halv ellve tida. Vedkjøreren hadde blitt stående fast i to trafikkkorker på E-18. Det passet fint å få veden i hus nå, for det blir en egen avslapning når vi har ved for vinteren. Bare dette er nok et trekk om forteller om en barndom som var tungt preget av sjølbergingstanker.  Kjelleren skulle også inneholde saft, syltetøy, poteter og grønnsaker. Noe av dette er også i orden.

Vi startet  ved tolv tida i på lørdag,  og Tor avsluttet arbeidet ved halvseks tida. Da hadde jeg meldt pass for  over en time siden, og jeg er full av beundring ovenfor Tor som i ganske høy alder gyver løs på veden og får bært den i hus. Jeg tok også i noen tak, men prosentandelen med hensyn til min arbeidsinnsats blir nok  liten. Kanskje fire eller fem.  Allikevel er det koselig å holde på sammen, sjøl om innsatsen fra den ene parten er minimal.

Mens han avsluttet jobben ute, gjorde jeg en god jobb på kjøkkenet, og om kvelden koste vi oss med lammeskanker om var tillaget på min egen lure måte. Til dessert var det tilslørte bondepiker laget av egenprodusert eplemos.  Jeg  har bestandig lurt på hva som er bondepiker og hva som er  sløret i denne retten. Godt var det, og det var mer igjen på søndag.