Svaberg

Verdensende10Her ute i skjærgarden er fjellet mykt. Et paradoks kanskje, men jeg synes det er inntrykket svabergene gir. Disse formene er for meg umåtelig vakre, og jeg fryder meg når jeg vandrer rundt og beundrer disse myke formasjonene.

Stein har alltid fascinert meg,  Jeg kan vandre i timevis og bare se, ta på og kjenne den glatte overflaten.

Svabergene som finnes fra Nøtterøy og sydover til Brunlanes er mitt landskap. Her langs kysten har jeg trådd barneskoene mine, og her har jeg tilbrakt uendelig mange soldager på sommerstid.

Mange ganger  har jeg  oppsøkt sjøen og svabergene i skikkelig ruskevær. Ikke minst Verdens Ende på Tjøme viser seg fra sin flotteste side i oktobervær. Når frådende hav slår over svabergene blir jeg andektig og liten.

Etter at jeg flyttet til Larvik er det Mølen som er målet for opplevelser i ruskevær og finvær.

Fascinerende er også den store himmelen. Jeg er så inderlig enig med Ulf Lundell som også trives best i ”öppna landskap”.

Når hav og himmel møtes rundt meg har jeg det bra.

B0006047

Vulkanutbrudd på Island.

Siste uke har  det  vært vulkanutbrudd på Island igjen, eller askeutbrudd som det vel heter nåtildags. Det som tydeligvis bekymrer mange er hvordan de skal komme seg fram med fly når de skal reise på nødvendige eller ikke nødvendige turer.  Askefastbegrepet har fått rennesanse, og det er klart at utbruddet skaper plunder, bekymringer og heft for alle som skal reise, og det er mange.

Svært liten oppmerksomhet rettes mot de som lever  oppi elendigheta. NRK viste i går intervju med islandske bønder som hadde fått dekket jordene og beitene sine med svart aske. De hadde vært ute og hentet sauene sin på beitemarkene. Mange søyer var blitt blinde av asken. Oppdrettsanlegg for fisk hadde fått tettet tilførselen av vann, og fisken hadde dødd. Her er det snakk om å miste, eller få ødelagt levebrødet sitt. Ikke en ferietur som de fleste av oss kan ta siden.

Sjøl skal jeg reise til Island med to døtre og to barnebarn den 4. juli. Hvis vi kommer oss av gårde da. Nå er det jo stille igjen, men vi kan vel ikke helt stole på islandske vulkaner. Tiden vil vise.

På gjengrodde stier.

Jeg starter med et lite sitat fraHamsun. Forresten har han vel ikke noe monopol på disse tre ordene, men jeg syntes at jeg måtte ta det med, slik at jeg virker en smule opplyst.

Jeg dro til Strengsdal i dag. Siden jeg er på Nøtterøy akkurat nå, benytter jeg anledningen til å besøke gamle kjente steder. De stiene jeg gikk var virkelig gjengrodde. Der hvor jeg hadde tråkket i  stier i skauen på mine utallige turer i Strengsdalsskauene hadde bresk og løvtrær fått fotfeste, og noen steder måtte jeg resignere og gå utenom stien.

For første gang på svært mange år dro jeg i dag som sagt til Strengsdal, parkerte ved barndomshjemmet mitt og gikk sørover jordet. Målet var Steinalderboplassen min. Jeg kaller den min , for det var jeg som fant den. Planene min lot seg ikke gjennomføre i dag, for det var en eller annen som drev skytetrening sør på jordet. Jeg fortok raskt kursendring og  begynte å klatre oppover mot Ventjanåsen. Åsen som har fått et merkelig navn, fordi man kunne stå der og se seilskutene komme inn ute i Oslofjorden.Ved hjelp av staver klarte jeg å komme meg opp på åsen. Jeg satte meg ned og undret meg på hvorfor det er så enkelt å komme fram i dette ulendte terrenget. Kanskje det er fordi jeg nesten kjenner hver eneste stein, og jeg hadde en vidunderlig vakker stund de r oppe på min gamle elskede ås.  Jeg er bare svært glad og takknemlig for at jeg tok denne turen. Det blir nok flere turer. Det skulle ikke forundre meg om det er flere gjengrodde stier i Strengsdal.

Skautur.

bøk1Endelig. For første gang på over et år har jeg i dag  gått tur i Bøkeskauen. Tor kjørte meg bort. Den følelsen jeg får ved å gå der oppe på raet, se på de mektige bøketrærne, og det som skauen ellers inneholder er nesten en berusende opplevelse.

bok9Når jeg etter noen hundre meters gange også kan stoppe opp og skue ut over en blank, småkrusete og glitrende Larviksfjord går det ikke an å be om noe mer. Det er bare så inderlig godt å komme seg ut igjen. Å se sollyset som siles gjennom bøkeløvet, som fremdeles er friskt og grønt, er også en fantastisk opplevelse. Heldig er jeg som kan nyte dette i mange uker framover ennå.  Temperaturen viste 18 grader i skyggen, og en liten bris skapte akkurat det lille suset i trekronene som hører med på skautur.

Skvallerkål

skvallerSkvallerkål, tyskerkål.  Kirskål heter den i Sverige.  Kjært barn har mange navn. 🙂

I hagen min finnes den i store mengder, men det var atskillig mer for noen år siden. Det har foregått en stillingskrig mellom skallerkålen og meg i noen år. Hvis jeg kan bruke slike ord i et så positivt emne som haging. Jeg fikk overtaket for tre år siden, men i fjor var jeg ikke iherdig nok, og da slo den til for fullt igjen. Derfor er det nå en ny omgang med rotopptrekking. Lurer på om ikke det ordet er noe konstruert. Morsomt å se hvor lange røtter jeg kan få opp for de ryker. Kanskje jeg skal begynne å måle lengden på røttene, men da viser jeg vel alt for tydelig hvor gæern jeg har blitt. For ikke å snakke om hvor mye tid jeg kan bruke på tull og tant.

Jeg lurer litt på om ikke jeg synes det er gøy. Gøy, fordi det synes så inderlig godt at jeg har vært der. Det er ikke alle jobber en gjør hvor resultatet er til de grader synlig. En takknemlig jobb er det.

Egentlig er planta veldig flott. Vakre blomster har den også. Det var igrunnen bare det jeg hadde på hjertet. Ha en fin grønn dag.

Jeg har plassert min blogg i <a href=»http://bloggurat.net/kart/registrere/6400/larvik»>Larvik</a&gt; på <a href=»http://bloggurat.net/kart/»>norske bloggkart</a>!

Mølen

rullestein4Mølen er det av de mest fascinerende steder jeg veit om.  På fredag dro eldstedattera mi og jeg på tur til Mølen. Litt kjølig var det, sjøl om det var varmt og godt da vi dro fra Larvik.  Vi har erfart at temperaturforskjellene her ute ved kysten kan være  store. Derfor tok vi med oss gode varme jakker. Noe som viste seg å være lurt.  En av grunnene til at jeg er så glad i Mølen er, at det er så mye stein der.  Også er det enda mer vann. Vann så langt øyet kan se. Vann som er i stadig bevegelse,  og vann som polerer steinene der ute enda rundere.  Hvis det går an da ,  å bli enda  rundere enn det isen klarte å  få til med steinene her ute på raet. Et annet fantastisk element her ute er 180 grader med himmel. Stort  mer himmel er det vel vanskelig å få sett.  Jo, jeg også trives best i åpne landskap, og jeg blir andektig.  Jeg blir egentlig ofte andektig når jeg er i kontakt med naturen, med skaperverket, for det er fullkomment.

Det jeg vil vise nå var et knippe bilder jeg tok av steinene på Mølen i går. Bare fordi jeg synes det er så flott – med stein og vann. rullestein1

 Rullesteiner og vann. To fantastiske elementer.

rullestein2

Mer rullestein og vann.

rullestein5

Store rullesteiner.

rullestein3

Enda mer rullestein.

rullestein6

Blir det aldri slutt på denna rullesteinen?

tanjapamolen

 Jo, men bare nesten. Det blei litt stein her også.  Her sitter Tanja og nyter utsikten over Mølen, havet og himmelen. Vi blei enige om at det beste i livet er gratis. I hverfall nesten. for vi brukte litt penger til bensin  denne gangen.

Den lille gule og den røde møter våren.

bokeskog1Tidligere har jeg fortalt  om  den gule og røde som møtte hverandre i skogen en høstdag. De lekte sammen og farget verdenen omkring seg  gul, oransje og rød. Da de var ferdige med den jobben falt de i søvn under et stor tre, og løvet falt ned over dem og skapte en god varm vinterdyne til dem.

For fjorten dager siden var de  våkne og lå og småsludret sammen. Egentlig kunne de tenke seg å stå opp og se seg litt om. Strekke litt på beina hadde også vært fint, for de ble litt slappe og dorske av å  ligge stille hele vinteren.

Dessverre var det noe som hindret dem i å komme ut, og det var et tykt teppe av snø som fremdeles lå over dem.  Den gangen var  teppet alt for tykt til å trenge igjennom, for  50 cm med snø klarte de ikke å forsere. Derfor besluttet de å slumre enda en stund.

For ca en uke siden  våknet de og oppdaget at det vite teppet, snøen, som har skilt dem fra omverdenen var borte. Endelig kunne de puste i frisk livgivende vårluft. De snur seg glade mot hverandre og ser plutselig veldig forbauset ut, for de  ser helt annerledes ut enn de gjorde, da de la seg til ro under de gode myke bladene i høst. De er ikke gule og røde lenger, men grønne. Lys, lys grønne er de.  Den lille gule har et  gult skjær i det grønne,  og den røde har en svakt rødlig teint. » Så fin du er,»  sier de til hverandre.

Deretter har de bare en tanke i hodet, og det er lek og moro. Derfor drar de på jobb.  For nå skal de gi det som vokser og gror fargen sin tilbake. Aller først var det seljetrærne som fikk besøk. Gåsungene ble forandret fra grått til gult en vakker varm dag i forrige uke . På torsdag  var det visst. Nå etterpå har de vært over alt. De har jobba på spreng i bjerketrærne. Der ser det ut som de er i sammen den første tida, for bjerka blir rød før den springer ut, men så blir den grønn, fantastisk lys grønn, med litt gult skjær i.

Slik fortsetter de nå framover. Alle trær får et lite anstrøk av fargen deres. Noen steder i er de allerede ferdig med å farge trær og busker grønne. Andre steder holder de på for fullt om dagen slik som her hos oss.  Bøketreet utenfor vinduet mitt har store knopper som sikkert springer ut første varme dag.

nyutsprungetlov

Dessverre finnes det også steder i landet vårt  hvor  kong vinter fortsatt  har makta, men til slutt kommer de der også For de gir seg ikke. Hele landet skal bli grønt før de tar sommerferien  sin. Da slapper de  av noen måneder, før de igjen skifter farge til gult og rødt og  møter hverandre igjen en dag ut på høsten.

Kunsten å måke snø.

image1-26I riktig gamle dager, som var omtrent på den tida da jeg var liten, var snømåking en kunst. Da var det ikke bare å skuffe vekk snøen, slik at det gikk an å komme seg fram dit en hadde tenkt seg uten å slite seg fullstendig ut.  Å nei du. Det skulle se pent ut også. Dessuten skulle veien være snorrett.

Han var en slarv han som ikke måkte veien sin rett. Allikevel var det rom for unntak. Det hendte jo at veien slynget seg  naturlig bortover i landskapet. Da kunne det aksepteres at veien som blei måkt fulgte terrenget.

Snøen ble måkt som   kvadratiske blokker, løftet opp og lagt forsiktig ned ved siden av den oppmåkte veien. Blokkene skulle helst være hele. «Ostær «, kalte faren min dem. I tillegg skulle alle snøblokkene legges på samme sida av veien. Den andre sida skulle være slett og urørt. Blokkene burde helst ha samme størrelse også. Snakk om tvangsmåking.

Allikevel må jeg nok innrømme at jeg syntes det var pent å se på. Selvfølgelig fantes det folk som ikke gjorde det på denne måten den gangen også, men helst skulle det se ordentlig ut.

En annen måte å måke på, og dette blei mest brukt når snøen var lett og  kald, var bare  å skyve snøen over til ei side, ofte ved hjelp av ei treskuffe eller en sopelim. Dette forutsatte at snølaget var forholdvis tynt og lett.

Det blei snakka om dem som var flinke til å måke. Hansen var flink til å måke, og hos Hansen tilbrakte jeg mye av barndommen min. Blokkene lå pent ved siden av hverandre opp den lille bakken som gikk opp til gården hans.

Når vi skulle til skolen var det ofte at at veien ikke var brøyta på morgenen. Vi bodde langt ute på Nøtterøy, og brøytinga her ute ble nedpriorietert. Det var viktigere at de som bodde nærmest Tønsberg kom seg av gårde. Derfor brukte vi ofte ski for å komme oss til skolen, og mange ganger måtte vi vasse gjennom snøen de 2,5  kilometerne vi hadde som skolevei. For en lettelse det var når nabo Fitje spente Seirra for plauen og brøytet de 1600 meterne ned til Kirkeveien der brøytebilen hadde kjørt.

Ny måkeredskap har ført til nye måkemetoder, og de letter arbeidet for de fleste av oss. Sjøl har jeg likt å måke snø. Også i  år har jeg rukket å måke noen ganger, for det har snødd godt siden vi kom hjem fra Spania.

En av de rareste måkemetodene jeg har lest om så jeg på nettet her en dag:  «Når du måker  snø, skal du bruke hodet»,  leste jeg.  Jeg fikk aldri lest mer, for latteren tok meg. Jeg så for meg alle dem som sto kilt fast med hodet i snøfonnene bortetter.  Noen med sprellende bein, andre bare sto med hodet i snøen. De  hadde gitt opp og falt til ro. Den som bare kunne tegne.

Kald fyr.

isfigur4kopFor en del år siden tok jeg noen bilder av is i som dannet forskjellige former. Den gangen fotograferte jeg mest i dias og svart/hvitt papir.

Nå har jeg begynt å skanne noen av disse bildene. Kvaliteten er ikke helt som den var, men jeg synes den går an. Fikk bare så lyst til å vise han fram.