Utsikt fra mitt vindu

boker2Jeg sitter på min vante plass ved datamaskinen  og ser utover trærne i hagen min. Solen er i ferd med å gå ned, og hagen har fått det fantastiske lyset som bare kan oppleves en maikveld da alt som skal vokse og gro spretter så det nesten kan høres. Det er en fryd å se hvor grønt det er blitt i dag, og jeg er takknemlig for at jeg får oppleve dette. Trærne er nå i ferd med å pynte seg  til vårfest. Bøketreet til venstre er lysegrønt. Det finnes nesten ikke noe tre som har så lyse og  grønne blader som bøketreet, bortsett fra lønnen da, som også er i ferd med  ikle seg vårdrakten. Almetreet midt i mot er mer forsiktig. Kanskje hun er redd for at frosten skal komme og ødelegge vårstasen. Hun venter nok noen dager til med å bre ut bladene sine. Men blir det varmere lar hun seg nok rive med hun også. Her sitter jeg altså og skuer utover en vidunderlig lysegrønn verden. Jeg talte akkurat hvor mange tresorter jeg kan se fra plassen min uten å lette på rompa. – Det er åtte. Hvis jeg letter på rompa ser jeg elleve. Når jeg både letter på rompa og strekker på halsen på en gang ser jeg fjorten forskjellige trær og busker. Kan man ha det bedre?

Bare en bagatell.

113_1318Det hele varte bare i noen minutter – kanskje fem. Som sagt bare en bagatell, men den gjorde et dypt inntrykk.

En dag i høst åpnet jeg verandadøra for å slippe noe av den deilige høstlufta inn i huset vårt. Denne dagen var den også ganske varm. På gulvet på verandaen fikk jeg øye på en våt pjuskete humle som dro beina møysommelig etter seg. Litt vemodig tenkte jeg – at nå er nok «sommeren» over for deg – nå går du nok dine siste skritt.

En plutselig innskytelse fikk meg til å hente et  ark slik at jeg kunne la humla krype opp på dette. Deretter var tanken var å plassere den i sola på rekkverket på verandaen, for at denne siste stunden kunne bli varm og god.

Etter at humla var plassert på rekkverket satt den dørgende stille i ca ett minutt tenker jeg, og jeg innbilte meg at den satt og nøt varmen. Kroppen tørket opp og fikk tilbake litt av glansen sin. Humla ble klart gul og sort igjen, og sakte begynte den å bevege beina liksom litt prøvende. Den løftet ett bein av gangen, og det ble høyere løft for hver gang. Deretter kom turen til  vingene,  liksom for å teste om de fungerte – noe de gjorde. Humla gned vingene mot hverandre noen ganger. Først prøvde den sakte og forsiktig, deretter svært raskt. Den så faktisk ut som  om den gjorde seg klar for å fly. Plutselig  løftet den bakkroppen litt opp, sendte ut en ganske stor ladning med noe som så ut som klart vann, tok av og fløy ut i det gode varme høstværet som var den dagen.  Kanskje gav jeg den bare noen timers utsettelse på det uungåelige, men for meg ble en bagatell en god opplevelse.

Snø

vinter1I dag skal jeg forsøke å skrive  gode, pene, vakre og  positive ord om snø.

Om jeg lykkes i å skrive gode, pene, vakre og positive ord om snø er en helt annen sak. Grunnen til det er, at jeg er fæl til å spore av underveis.

Snø er frosset vann som er hvitt. I motsetning til is som er frosset vann som er gjennomsiktig. En gang i min skoletid lærte jeg også hvorfor vann framkommer som is og snø når det fryser. Dessverre husker jeg ikke dette, og ikke har jeg tenkt å finne ut av det heller. Kanskje jeg gjør det til sommeren. Jeg gjorde det nå og fant det på Wikipedia

Snø er vakkert. Ofte sitter jeg og ser på snøfillene som farer forbi vinduet mitt og lurer på hvorfor de har det så travelt. De skal jo bare ned til bakken.  Der faller de til ro en liten stund, til vinden tar fatt i dem igjen og legger dem som en ganske uframkommelig snøfonn foran inngangspartiet vårt.

Snø skaper varme og et friskt utseende i vinterbleke ansikter. Når jeg kommer inn etter endt snømåking sammen med min kjære, har jeg røde roser i kinna og  en deilig varme i kroppen.  En annen god ting med snøen er at den er myk. Å falle i dyp nysnø er en god opplevelse. For ikke å snakke om hvor morsomt det er å base i snøen.

Snøen danner også et beskyttende teppe over alle vekster slik at de er vernet mot den barske vinterkulda og snoen som farer gjennom vinterverdenen i dag,

Jeg kjenner det blir vanskelig å finne på flere godord  om snøen akkurat nå. Jeg vet om mye mer, men klarer ikke å skape den store entusiasmen som er nødvendig for å godkrive om snø. For å være helt ærlig er jeg lei snøen, vinteren og hele pakka.

Jo jeg kom på om en god ting til som må være med: Snøen smelter når våren kommer, og snøen  blir til vann, og vannet er livgivende for alt som skal spire og gro.

På flyttefot.

Endelig er vi blitt enige med oss sjøl. Vi har bestemt oss for å selge huset vårt og finne noe annet.  I lang tid har det vært fram og tilbake, skal, skal ikke- nei nå flytter vi- forresten vi har det jo så bra her. – Også den hagen da,vi kan ikke flytte fra vakkerhagen vår og de flotte hyggelige naboene og huset vårt som har  verdens største sjel- i allefall hvis hus kan ha noe sånt som sjel da. For det føles slik nemlig.

Det er en merkelig prosess det med å bryte opp, ikke orke å ta vare på det en har bygd opp. Allikevel føles det godt endelig  å komme til en beslutning. Nå er vi kommet over i en annen fase og vi er på leit etter et nytt sted som er litt mindre  enn det vi har nå. Fortrinnsvis leilighet, men vi får se hva som dukker opp. Spennende tider vi går i møte.

6. desember.

Strålende sol, fremdeles kaldt og knitrende snø. Nysnøen som kom i går gjorde det enda vakrere ute, og sola som kommer lav inn av vinduene mine får meg til å ønske at det var overskyet. Det betyr vanligvis at vinduene er så fæle at jeg skjems. Jeg får dra ned persiennene, for å pusse vinduer utendørs i kulda blir vel vanskelig.   I går var det julebord i Bøkeskogen, og det var «Frokostkameratene» som sto for arrangementet. Det vil si at de som deltok  tilhører gruppa av tullinger som står opp grytidlig hver søndag fra i begynnelsen av mai og ut august. Her spiser de frokost med tilhørende koralmusikk. Har du lyst til å vite mer om dette fenomenet er det bare å klikke på  på understreket ord.

 I dag skal jeg steike masse kjøttkaker, og dette har blitt en juletradisjon. Det har jeg gjort i over 40 år, og de hører med til jula. Når jeg først er gang, steker jeg kaker så jeg har ei stund, og når jeg er ferdig lukter jeg som ei julemedisterkjøttkake sjøl. Til kvelden blir det nok full reingjøring.

Snø

I dag skal jeg skrive  gode, pene, vakre og  positive ord om snø. Jeg lover i alle fall å prøve å gjøre det.

Om jeg lykkes i å skrive gode, pene, vakre og positive ord om snø er en helt annen sak. Grunnen til det er, at jeg er fæl til å spore av underveis.  Snø er frosset vann som er hvitt. I motsetning til is som er frosset vann som er gjennomsiktig. En gang i min skoletid lærte jeg også hvorfor vann framkommer som is og snø når det fryser. Dessverre husker jeg ikke dette, og ikke har jeg tenkt å finne ut av det heller. Kanskje jeg gjør det til sommeren. Jeg gjorde det nå og fant det på Wikipedia

Snø er vakkert. Nå sitter jeg og ser på snøfillene som farer forbi vinduet mitt og lurer på hvorfor de har det så travelt. De skal jo bare ned til bakken.  Der faller de til ro en liten stund, til vinden tar fatt i dem igjen og legger dem som en ganske uframkommelig snøfonn foran inngangspartiet vårt.

Snø skaper varme og et friskt utseende i vinterbleke ansikter. Da jeg for en halv time  siden kom inn, etter snømåking sammen med min kjære, hadde jeg røde roser i kinna og hadde en deilig varme i kroppen.  En annen god ting med snøen er at den er myk. Å falle i dyp nysnø er en god opplevelse. For ikke å snakke om hvor morsomt det er å base i snøen.

Snøen danner også et beskyttende teppe over alle vekster slik at de er vernet mot den barske vinterkulda og snoen som farer gjennom vinterverdenen i dag,

Jeg kjenner det blir vanskelig å finne på flere godord  om snøen akkurat nå. Jeg vet om mye mer, men klarer ikke å skape den store entusiasmen som er nødvendig for å godkrive om snø. For å være helt ærlig er jeg lei snøen, vinteren og hele pakka.

Jo jeg kom på om en god ting til som må være med: Snøen smelter når varen kommer, og snøen  blir til vann, og vannet er livgivende for alt som skal spire og gro.

Kaldt og vakkert.

Kulda har heldigvis sluppet taket her i Larvik. 4-5 grader klarer vi, og i sørveggen varmer sola  slik, at det faktisk tiner litt fra taket.

Jeg gleder meg så inderlig til våren når jeg kan begynne å arbeide i hagen igjen. Allikevel er det vakkert i hagen sjøl om det er snø.

Etter gårsdagens utblåsing er det godt å ta en tur inn i hagen. 🙂