Skriveøvelse.

• Akkurat nå holder jeg på med en friskrivingsøvelse, og skal skrive inn det som detter inn i hodet mitt, og har rettet opp feil etterpå.  Noe ustrukturert, men fikk lyst til å dele med dere. 🙂
• Nå når du har fått god tid burde du skrive mer, sier en god venn til meg. Jeg traff han på Borgheim på Nøtterøy en dag. Jeg skrive mer? Hvorfor det liksom?

Jeg liker å skrive, men hvorfor skal folk gidde å lese det jeg skriver. Jeg må jo ha noe å skrive om. Hva slags tema skal jeg velge? Hva er det som opptar meg? Akkurat nå føler jeg at jeg er mest opptatt av at barnebarna mine ikke skal komme bort i noe som ikke er bra for dem. Ja, jeg tenker på dop, kriminalitet og slike fæle ting. Skulle gjerne sett den bestemora som ikke tenker slike tanker når det gjelder barnebarn.

Når jeg sitter og ser på nyheter og debattprogrammer får jeg inntrykk av at det er svært mange som ramler bort i en eller annen styggedom.

Egentlig er jeg blitt nesten allergisk ovenfor det som i dag blir betegnet som nyheter. For meg er det en orgie i elendighet.

Jeg bare undres: – Går det ikke an, litt oftere, å se det vakre som omgir oss? Senest i dag kjørte jeg ned fra Nøtterøy til Larvik hvor jeg i dag er bosatt. Jeg foretrekker å kjøre gamle E-18. Da kan jeg kjøre litt saktere, stoppe langs veien og beundre det vakre landskapet i Stokke.

Strålende ettermiddagssol over velholdte gårder innrammet av grønne jorder, gjør opplevelsen meget sterk. Sola skinner, det dampet fra jordene, for det har nylig regnet. Stemning er trolsk. Jeg stopper bilen, går ut av den og bare nyter. Nyter lukta av jord med grønt gras og blomster. Suset i trærne trigger hørselen, og enda flere vil være med i denne sanseopplevelsen. De små fjærkledde synger hvert med sitt nebb og gir fullstendig blanke i om noen synes det er fint, eller samstemt. Her kan musikkskribentene, kritikerne bare stikke pennen eller ipaden i lomma, og se seg om etter nye ofrer.

Nå venter jeg på en ny assosiasjon som forhåpenlig fører med seg en helt ny tanke fra en helt annen sammenheng. Det går da ikke an å skrive når tankene hopper sånn. Eller gjør det? Hvem har sagt at det ikke går an å sitte og skrive ord på et papir slik som jeg gjør nå. Hvorfor i hule heiteste skal det vare sammenheng bestandig?

Jeg sitter nå og venter på den neste tankerekken som faller inn i hodet mitt. Nå må den snart komme. Stresser jeg? – det kan se slik ut.

Er det tomt i hodet? Nei da, det er ikke det. Der kommer en hvit sky opp i horisonten. Hva vil den utvikle seg til montro – en okse, en eplehage eller et fantasidyr. Den utvikler seg ikke i det helte tatt. Den ble bare en flopp.

Tanker hva er nå det for noe? Tanker dukker opp i hodet mitt hele dagen. Mange av dem er morsomme. Enda flere er kreative. Noen ganger bobler jeg over av ideer, andre ganger er det idétørke.

-Nå er det ustrukturert og rotete kvinne. -Rot du Grethe, kanskje du trenger det, kanskje du trenger å få ryddet opp i alt det kaoset som har vært inne i deg fra den natten på Gumserød i november 1999.

Steinansikt.

Hun subber bortover veien. Langt der borte øyner hun en skikkelse. Hun ser seg om etter et sted å forsvinne, hun vil helst ikke ses , helst ikke snakke med noen. Panikken griper henne, inne i henne er det kaos, og hun holder det nesten ikke ut. Hun orker ikke å hilse på noen i dag. Heller ikke andre dager gjør hun det. Noen fluktmuligheter finnes ikke Hun tar på seg masken og stirrer framfor seg, med et blikk som kun rommer tomhet.

Han slentrer bortover veien og ser at det kommer et menneske gående. Han vet godt hvem hun er, for han her sett henne gå forbi hjemme og vet nøyaktig når på dagen hun går. Derfor passer han på henne, og har planlagt sin egen tur slik at han vil møte henne på den øde strekningen i dag. Han ser hun har det vondt. Kroppen hennes er sammensunket og det eneste som er oppreist er skuldrene, for de er nesten oppunder ørene hennes. I det de nærmer seg og møter hverandre prøver han å få blikk-kontakt, men hun bare stirrer tomt framfor seg.

Han snur seg…….

Banning.

Mor var sterkt imot banning. Datt det et lite bannord ut av meg, som kunne være så grovt som Søren, fikk jeg meg en ørefik. Jeg skjønte ikke det bestandig. Far fikk heller ikke lov til å banne. Av og til lurer jeg på, om han satt og småbanna litt i skjulet for seg sjøl.

Det var godsrute på Nøtterøy den gangen jeg var barn. Øybuss sto for denne, og om somrene var det kjekke ungdommer med som hjelpegutter. Sjøl var jeg en 10 -12 år, og de store guttane så ikke meg. Allikevel blei  jeg skikkelig forelska en sommer, og han var bare så kjempekjekk. Mange år eldre enn meg var han også.

Han banna. I dag hadde det ikke blitt registrert en gang, men han sa Faen, også spytta han. Jeg synes det var så barskt. Også gikk han på en kjekk slentrende måte. Jeg tror nesten han var min første kjærlighet. Når jeg var aleine, etterlikna jeg han. Jeg gikk med en litt slentrende gange, kastet hodet bakover for å riste luggen på plass, spytta, og banna. Faen, sa jeg flere ganger etter hverandre. Jeg tenker med gru på hva som hadde hendt hvis mor hadde hørt meg. Da hadde det nok blitt månelyst, som hun pleide å si.

For ordens skyld. Jeg er absolutt enig med mor, banning er en uting, men jeg har aldri brukt så kontante metoder for å stoppe det.

Min indre stemme.

Noen ganger er den liten, tynn og nesten uhørlig. I det siste har den vært det. Egentlig har den vært helt borte til tider. Nå er den i ferd med å komme tilbake. Spe og forsiktig er den foreløpig.

Lurer på om den en gang vil komme tilbake i sin fulle kraft og fortelle meg hva jeg skal skrive. Fosse avgårde lik en springende bekk som akkurat har blitt fylt med friskt, kaldt smeltevann. Vann som presser seg på for å komme ut og fram, har det travelt og vil mye. Fargen er litt grå og uklart der vannet kaster seg fram over steinene. Bekken har tatt med seg mye grums på veien. Av og til løsner små steiner som flyttes vekk fra steder de har ligget i fred og ro lenge.

Når bekken nærmer seg havet, blir terrenget flatere. Da sakner farten av, og når bekken renner ut i havet roer den seg ned. Da har den kvittet seg med det meste av grumset. Det ligger ofte igjen på bunnen og klart og stille vann renner ut i havet.  Lurer forresten på hvorfor dette kom. Friskriving er artige greier. Kanskje det kan bli en hel elv. Med digre fossefall og store steiner som løsner. Da blir det virkelig fart i sakene.

På magen på kommunebrygga i Strengsdal.

Bildet er ikke fra Kommunebrygga. Den er litt større.

Jeg ligger på magen på kommunebrygga i Strengsdal sammen med flere andre. Vi har en liten pause i badinga. Vi trenger å få litt varme i kroppen, før vi hopper uti igjen. Vannet er krystallklart, og det er moro å ligge å se på livet ved og under brygga. Det er så stille at vannflaten knapt gidder å lea på seg. Bare av og til kommer en lite vindpust, som lager en bevegelse i vannet. Krusningen kaster refleks  fra solastråler opp i fjeset og øynene våre, og vi kniser litt, og tenker på ertingen vi av og til holder på med, ved hjelp av små lommespeil.

Jeg drømmer meg bort her jeg ligger, bare ikledt badedrakt, som er i ferd med å tørke etter siste dukkert. Sola varmer på ryggen, og jeg kan ikke la være å slikke på armen min for å kjenne den gode saltsmaken.

Vannet er bare noen meter dypt helt inn til brygga og jeg kan se alt på bunnen. På bunnen ser jeg sjøstjerner, noen er ganske store, andre er små. Små grønne krabber haster forbi og skynder seg inn i tanga. Sikkert bare for å vente på noen små tær som tråkker like foran klørne deres. Da klyper de litt, og vi hyler og blir litt redde, for det gjør litt vondt, men vi skvetter nok mest.

Blikket glir videre langs bunnen, og der ligger en flaske som noen har hivi uti, og flasker er jeg redd for. Ikke hele flasker, men flasker som er slått i stykker. Flaskeskår som har gjemt seg i sanda og  ikke sees er noe herk. Et flaskeskår hadde ødelagt en god del av badesesongen det året jeg var ni år. Jeg var dessverre så uheldig å tråkke på det. Jeg bestemmer meg for å dukke til bunnen for å ta den opp neste gang jeg bader.  Stedet registeres, og jeg vet hvilken bryggepåle som er utgangspunktet for dykket. Det er ikke samme sikten når jeg ligger i vannet, derfor er det greit å avklare det fra brygga. Jeg skulle ønske jeg hadde dykkermaske, for da kunne jeg se bedre under vann, men det må jeg spare til, og jeg har ikke nok penger ennå.

Fremdeles er det deilig å ligge å se ned i vannet. Bergnebben svømmer stille under brygga og napper i seg litt å spise fra algene som vokser på bryggepålene. Noen småtorsker glir også stille forbi. Av og til, eller ganske ofte ligger vi også med fiskesnøre og prøver å lure noen av dem på kroken, men nå er det stille, både for fiskene og for oss. En liten pustepause, men denne stille stunden varer ikke lenge

Snart fylles lufta igjen av hyl, latter, plask og skrik, men akkurat i denne lille stunden var det stille, veldig stille. Kanskje det er derfor jeg husker den så godt.

Barndomssommer.

Akkurat nå sitter jeg og funderer. På sommeren og alle de forskjellige måter jeg har opplevd sommeren på opp igjennom livet.  Noe av det første jeg husker er, at far bandt et tau rundt livet mitt og  slapp meg i vannet ut for sjekta. Jeg hadde vel også på meg et gammeldags hvitt svømmebelte. Dette var svært ubehagelig. Vi rodde mye til Taterholmen I Vrengen . Eller Tatærn som vi kalte den. Fine damer fra Oslo eller området sa Fanteholmen. Det var faktisk taterjakter i Vrengen da jeg var liten, og vi syntes det var ganske spennende, for dette var fæle folk. Det hadde vi hørt om. Det var også noen som hadde hørt at de stjælte ungær. I allefall gikk de rundt og solgte  ting de hadde lage sjøl. Mor hadde kakebokser, firkanta sådanne, helt fram til hun døde i 1993, og så vidt jeg husker gikk de i arv til et barnebarn som gjerne ville ha dem. Her var det snakk om kvalitet.

Det er litt morsom dette her, for nå når jeg skriver dukker flere minner opp. Hjernecellene blir satt i gang. Kanskje jeg kan få skrevet ned en del av det jeg husker. Jeg vet noe er  notert ned før, og en del er såpass privat at det ikke skal deles. Jeg ser for meg en liten epistel noen ganger i sommer.

En gang hver sommer rodde vi fra Strengsdal og til Søndre Årø. Det var mor, far og meg. Vi hadde med oss mat og drikke og var borte hele dagen. For meg var dette sommerens høydepunkt i flere år. Det ble på en måte ferieturen vår.

Barndomssomrene som regnes fra tida etter at jeg var trygg i vannet og fikk lov til å dra ned til brygge i Strengsdal står også for meg som noen fantastiske opplevelser. Vi svømte, bada, rodde,  kokte blåskjell i boks, bada igjen. Resultatet av alt utelivet var at undertegnede var «bron som en orestubbe» som far sa, med et hvitt lag av salt utenpå. Regnvær brydde vi oss lite om. Vi fant på noe å gjøre uansett. Bada gjorde vi, sjøl om det regnte, og da tok vi oss en dusj i regnet også, slik at vi fikk skylt av oss saltet. Jeg synes det var flott at jeg fikk friheten til å dra ned til Vrengen. En ting var imidlertid viktg.  Jeg hadde fast tid å komme hjem på . Brøyt jeg den ble det månelyst.

En gledesopplevelse.

I oktober 2014 fikk jeg en telefon som jeg trodde var fra den syvende himmel. Det hørtes ut som hun var der Maiken, mitt eldste barnebarn. – Mormor jeg må bare fortelle: Cappelen vil gi ut bok  til neste år. De har godtatt førsteutkastet som jeg har sendt inn, og vi skal skrive kontrakt om utgivelse av bok i 2015 og jeg er så glad og jeg er stolt og lykkelig og alt det som følger med. Jeg har fått så mye ros, og det er ikke ofte de godtar et førsteutkast, og en av konsulentene sa at det hadde han aldri gjort før, og jeg er så glad så veldig glad, og jeg må bare ringe og fortelle for jeg er så stolt, og de vil gi ut bok. ——- Hun strålte ut av telefonen og rev med seg meg i gleden, og vi dro ut på en liten  heisatur. En gledestur.

For jeg har vært med henne på denne reisen  fram til i dag. Det er din skyld sier hun av og til, og både hun og jeg vet at det er mange andres skyld også. Foreldre og et godt hjem ikke minst, og gode søsken bidrar også til at hun er blitt den hun er i dag.

Hele tida har jeg  også vært med- helt siden hun fortalte meg at hun hadde lyst til å skrive , og det er en del år siden nå. I 2007 startet hun en blogg som hun kalte Maikens grøde.Høsten 2013 begynte hun på Skrivekuntsakademiet i Bergen ogvåren 2014 utgav  akademiet en antologi som besto av tekster fra årets kull.

Jeg må innrømme at det rant noen tårer nedover kinnene mine mens hun snakket.

Flyktningehjelp.

Jeg satt og så på Dagsrevyen nettopp.  Siv Jensen sto selvsikker på  talerstolen og proklamerte at Norge ikke skulle ta i mot en eneste syrisk flyktning. Erna  Solberg vil også  helst hjelpe  med økt støtte til mennesker i nærområdet.

Jeg tenker norske flykninger som dro til Sverige under den andre verdenskrig var glad for at den svenske regjeringen og det svenske folket ikke hadde slike holdninger.

Vi har gått under faner og flagg.

Grethes grublerier

Første mai som offisiell høytidsdag i Norge er i 2015 68 år.  I 1947 besluttet Stortinget at 1. mai skulle være offisiell høytidsdag.

Symbolet, som alle hadde samlet seg rundt var fana. Fana ble et viktig samlingspunkt for arbeiderbevegelsen. Både fagforeninger, partier og partilag var meget tidlig ute med å skaffe seg faner. Derfor er det fana denne 1. mai bloggen i hovedsak skal dreie seg om. Å gå i tog for å vise både glede og misnøye har lange tradisjoner i Norge.

Overskriften på bloggen er lånt fra  tittelen på ei flott bildebok som ble utgitt til AOFs 50 års jubileum i 1981. I denne boka er det samlet fargebilder av mange av de fantastiske fanene som er blitt laget i løpet av en 100 års periode.

Arbeiderfana, foreningenes samlingsmerke, har en historie som er like lang som arbeiderbevegelsen historie i Norge. Sjøl var jeg til daglig omgitt av disse…

Vis opprinnelig innlegg 393 ord igjen

Utsikt fra mitt vindu

Jeg sitter på min vante plass ved datamaskinen  og ser utover trærne i hagen min. Solen er i ferd med å gå ned, og hagen har fått det fantastiske lyset som bare kan oppleves en maikveld da alt som skal vokse og gro spretter så det nesten kan høres. Det er en fryd å se hvor grønt det er blitt i dag, og jeg er takknemlig for at jeg får oppleve dette. Trærne er nå i ferd med å pynte seg  til vårfest. Bøketreet til venstre er lysegrønt. Det finnes nesten ikke noe tre som har så lyse og  grønne blader som bøketreet, bortsett fra lønnen da, som også er i ferd med  ikle seg vårdrakten. Almetreet midt i mot er mer forsiktig. Kanskje hun er redd for at frosten skal komme og ødelegge vårstasen. Hun venter nok noen dager til med å bre ut bladene sine. Men blir det varmere lar hun seg nok rive med hun også. Her sitter jeg altså og skuer utover en vidunderlig lysegrønn verden. Jeg talte akkurat hvor mange tresorter jeg kan se fra plassen min uten å lette på rompa. – Det er åtte. Hvis jeg letter på rompa ser jeg elleve. Når jeg både letter på rompa og strekker på halsen på en gang ser jeg fjorten forskjellige trær og busker. Kan man ha det bedre?