Boksen går

Hun roper, og det ljomer gjennom skauen. Alle flyr til hver sin kant for å komme seg fortest mulig unna. Nå gjelder det  å gjemme seg. De veit de har noen sekunder på seg, for boksen sparkes ikke veldig langt ned over skråninga. Nancy som skulle stå denne gang, er kjapp til beins, og snart er hun oppe og setter boksen på plass. Noen av oss har ikke rukket å gjemme oss. Snart lyder det: – Grethe på boksen, Ivar på boksen. Det er bare å komme fram. Vi prøver å protestere. – Du kunne umulig se meg, du bare gjetta. Men vi må gi oss. Vi rusler ned til boksen og håper på at noen av de andre kan redde oss når Nancy må gå lengre bort fra boksen, for å finne dem som har gjemt seg best. Hvis det er en luring som har gjemt sett rett i nærheten av boksen og ikke blitt oppdaget, kan vedkommende stikke fram og sparke til boksen så den ruller nedover skråninga igjen. Han/hun må samtidig rope: -Boksen går.Da må den som står, hente boksen på nytt. En ny mulighet for oss som er tatt, og vi flyr og gjemmer oss igjen.

Det kan bli en ganske langdrøy affære å sparke boksen. Det hender vi bytter på å stå, for noen gangen er det nesten umulig for den som står å finne folk. Stedet vi leker på er skogsterreng med mange lure gjemmeplasser, og det er mulig å stikke seg skikkelig unna.

Noen ganger ble det til slutt ropt fritt fram, og det var stas å være den som ingen klarte å finne. Det som kunne være trist var, at folk glemte at du var med, fordi du var så lenge borte, og så gikk alle bare hjem uten å finne deg. Du var igjenglemt bak en stein i Strengsdalsskauen. Det var nedtur det.