Tidstyver

Noen stjeler av tiden min, hevder mange. Jeg har lurt mye på hva de egentlig mener. Hvordan foregår dette? Noen ganger ser jeg for meg småtasser som sitter og lurer i buskene og kikker etter tid. Og møter disse småtassene en tid, tar de den og putter den i sekken sin og prøver å samle på tiden til en annen gang.

Det går jo bare ikke an det da. For tid er vel noe som kommer, og tid får vi alle sammen helt gratis. Vi har jo all den tiden som finnes hele bunten. Og mer tid kommer hele tida, dag etter dag- uke etter uke. Og mer til. Det tar aldri slutt. Tiden bare strømmer på. Så vidt jeg kan skjønne er tidstyveri noe mennesker i nåtiden har funnet på. For meg er det i hvert fall ikke reelt. For tid kommer som sagt, og den kommer til alle, fattig og rik. Selv om det ikke virker slik kommer tiden også til dem som har det veldig travelt og stadig skal rekke et eller annet. Det skulle ikke forundre meg om det er et møte. Et møte hvor det sitter betydningsfulle mennesker og bestemmer viktige ting som nesten ingen skal få greie på. For da kunne det hende at noen fant ut at det ikke var så viktig allikevel.

Banning.

Mor var sterkt imot banning. Datt det et lite bannord ut av meg, som kunne være så grovt som Søren, fikk jeg meg en ørefik. Jeg skjønte ikke det bestandig. Far fikk heller ikke lov til å banne. Av og til lurer jeg på, om han satt og småbanna litt i skjulet for seg sjøl.

Det var godsrute på Nøtterøy den gangen jeg var barn. Øybuss sto for denne, og om somrene var det kjekke ungdommer med som hjelpegutter. Sjøl var jeg en 10 -12 år, og de store guttane så ikke meg. Allikevel blei  jeg skikkelig forelska en sommer, og han var bare så kjempekjekk. Mange år eldre enn meg var han også.

Han banna. I dag hadde det ikke blitt registrert en gang, men han sa Faen, også spytta han. Jeg synes det var så barskt. Også gikk han på en kjekk slentrende måte. Jeg tror nesten han var min første kjærlighet. Når jeg var aleine, etterlikna jeg han. Jeg gikk med en litt slentrende gange, kastet hodet bakover for å riste luggen på plass, spytta, og banna. Faen, sa jeg flere ganger etter hverandre. Jeg tenker med gru på hva som hadde hendt hvis mor hadde hørt meg. Da hadde det nok blitt månelyst, som hun pleide å si.

For ordens skyld. Jeg er absolutt enig med mor, banning er en uting, men jeg har aldri brukt så kontante metoder for å stoppe det.