Plunder

Jeg sitter med lukkede øyne og venter på et ord jeg kan skrive om. Plunder. Ordet kommer inn i hodet mitt, og det dekker vel det jeg føler for tiden. Tilværelsen er plundrete, ting går så forbaska tregt og det største plunderet er meg sjøl for jeg er så treg , sein og somlete. Tiltakslyst mangler jeg også. Dette ble smør på flesk, og det blåser jeg i.  Flesket er så magert for tida, at man kan trenge smør å steike det i noen ganger.

For fjorten dagen siden var jeg på sykehuset og fikk beskjed om at cellegifta jeg var så glad i, om jeg kan si det sånn, ikke virket lenger. Nedtur igjen.  Legen besluttet å forsøke på nytt med den cellegiften jeg startet med for fire år siden.  Ulempene med den, er i første rekke noen utrolig hovne og tunge bein. Jeg får på meg kun ett par av skoene mine. Jeg kan jo i hvert fall være glad for at jeg får på meg dem. Det kunne jo vært ingen.