En av livets gode sider for oss noe tilårskomne er å ta en tur til Sverige en gang i blant. Vi reiser med et lite eksklusivet reisebyrå. Det heter Skogveien ryk og reis, og byrået kommer med tilbud til noen få utvalgte et par ganger i året. Eksakt er det bare tre som er utvalgt. Det er ikke plass til flere. Grunnen er at Skogveien ryk og reis har to ansatte som begge deltar på turen. En er reiseleder, den andre er sjåfør.
Deltakerne blir hentet i heimen. Det er best slik. Å få deltakerne til å møte opp på avtalte steder har vist seg å by på store problemer. De har rotet seg bort og misforstått hvor møtestedet var. Det verste er imidlertid at de også har tatt feil datoen. Da er tiden knapp til å få stabla deltakerne på beina, kledd på dem og geleidet dem ut i bilen slik at vi rekker ferga. Dette har vært en betydelig stressfaktor for byråets innehavere.
I går var de klare, nyvaskede, nygreide og pene i tøyet. De sto til og med utenfor huset sitt og ventet da byråets bil kom for å hente. Byrået ble rent i oppløftet stemning, og tenkte at dette skulle bli en grei og enkel tur.
Etter noen hundre meters kjøring, der Kongegata munner ut i Storgata, kom byråets sjåfør raskt tilbake til virkeligheten. Bilen hadde plutselig fått fire sjåfører. Og alle var uenige i sjåførens veivalg. Det er to muligheter til å komme fra Larvik til Sandefjord (Ja da- det finnes noen småveier) : Vi har nedre vei fra Larvik til Sandefjord og via E 18. Kanskje jeg skal ta med at vi kunne også kjørt om Kvelde. Sånn for å være på den sikre sida. Sjåføren tok det hele med fatning, og fortsatte på den vei han hadde hadde bestemt seg for.
Gjennom Tjølling gikk turen fredelig for seg. Praten gikk avslappet og livlig og dreide seg om ønske om stille vær og en rolig overfart. I rundkjøringen ved Badeparken i Sandefjord kommenterte og beundret vi som vanlig Knut Steens «Hvalfangstmonument» – Er det ikke praktfullt? Samstemtheten var et faktum trodde byrået.
Litt etter svingte vi av veien og inn på ferjekaia. Da var levenet løs igjen. Det er nemlig seks buer hvor vi kan kjøre inn for å hente billetter. Alle ville at vi skulle kjøre til deres favorittbu. Som sagt var vi fem, så vi fikk til og med ei bu til overs. Jeg beundrer igjen sjåførens stoiske ro. Han sto på sitt, fikk levert sin billett, og fikk hva vi trengte for reisen. Da vi skulle stille oss opp på kaia fikk vi anvist rad av en av de ansatte. Takk for det!
Det var varmt mens vi venta. Noen synes det var varmere enn andre. Er vi i gang igjen?- Ja.
Da det var vår tur til å kjøre om bord trodde ikke byrået noe kunne gå galt, og det gjorde det vel heller ikke bortsett fra at en av deltakerne nektet sjåføren å parkerte på anvist plass med den begrunnelse at det ikke gikk an å gå ut av bilen.
Byrået hadde reservert bord i restauranten og bestilt formiddagsbuffet. Deltakerne ble mette og blide, og de så ut til å kose seg. Derfor ble overfarten meget fredelig. Små ilske bemerkninger til folk som sneik i køen regner vi ikke med.
Pensjonister på tur har det travelt, veldig travelt. Vi sto langt framme på båten og de reisende hadde regna med å komme fort av. Den andre sida fikk kjøre av først.
Etter noen timers besøk på Nordby hvor vi handlet svært nødvendige ting til hus og heim, gikk ferden mot Svinesund. Vi ble vinket gjennom tollen og var endelig tilbake i gamlelandet. Gjennom Østfold arbeides det med å få ferdig 4 felts vei. En slengbemerkning fra den mannlige deltakeren gikk ut på at det er dette som Jens (statsminister) hele tida skryter av, noe annet gjør han ikke. Denne bemerkningen fikk byråets leder til å glemme at kunden alltid har rett.
En gammel rød ulvinne våknet da til live. Hun fikk slengt fra seg en skarpt svar til forannevnte. Imidlertid var det en annen ulvinne i baksetet som også våknet. Hun hadde forresten vært våken hele tida, hun var blå og kom fra Bergen. Selvfølgelig var hun enig med mannfolket. Pussig i grunn, for de to pleier å krangle om det meste. Mellom de to ulvinnene satt en gammel vennligsinnet dame. Hun ønsker seg stort sett bare fred og fordragelighet. Nå var hun havnet midt i en kryssild av sinte replikker og merkelig nok ganske saklige argumenter. Hun prøvde å roe ned gemyttene, men det hjalp lite.
Kranglefantene lot seg avlede da de kom til Rygge flyplass. Da falt de nærmest i staver over hvor stort og flott det var blitt der. En liten dissens ved Mosseporten løste seg også. Anbefalingen om å ligge i venstre fil i en rundkjøring slik at vi kom tilbake på sydgående E 6 igjen ble overhørt av sjåføren.
På ferjekaia i Moss var det også muligheter for flere køvalg. Vi prøvde et par før vi falt til ro.
Endelig var vi tilbake i Horten og vårt kjære Vestfold . Gemyttene roet seg og deltakerne begynte å føre en vennlig samtale igjen. Kjøreturen fra Horten til Larvik ble en ren nytelse. Lange, varme takksigelser og rosende ord ble kreditert selskapet da reisedeltakerne ble satt av utenfor porten på sine hjemsteder.
Sjåføren skal ha takk for høvisk fremferd og stoisk ro.
Noen stjeler av tiden min, hevder mange. Jeg har lurt mye på hva de egentlig mener. Hvordan foregår dette? Noen ganger ser jeg for meg småtasser som sitter og lurer i buskene og kikker etter tid. Og møter disse småtassene en tid, tar de den og putter den i sekken sin og prøver å samle på tiden til en annen gang.
Grethes grublerier 