Kaffelars

Hvorfor ble den hetende Kaffelars? Kaffekjelen i gamle dager. «Du får komme innom så setter jeg på han Lars», var et vanlig uttrykk da jeg vokste opp. 

Denne kaffekjelen kom jeg over på en utstilling på Vestfold fylkesmuseum for noen år siden. Ikke noen stor og prangende gjenstand som folk faller i staver over og utbryter: «Har du sett noe så vakkert, tenk at de kunne lage noe så vidunderlig for så lenge siden». Bare en sånn passe gammel aluminiumskjele som har sett sine beste dager.

Så sitter jeg her og lurer da, på hvorfor jeg gidder å feste meg ved en halvgammel kaffekjele, og kommer til den slutningen at  det er fordi jeg ser noe gjenkjennende i denne gjenstanden.  I deler av livet mitt har jeg arbeidet med registrering av museumsgjenstander og lært meg å se detaljer. For en gjenstand kan absolutt fortelle en historie. Det første jeg ser her og biter meg merke i, er knotten på toppen. Originalknotten er sikkert slått i stykker og blitt erstattet med en isolatorsnelle. En sånn snelle som de brukte på elektriske strømgjerder på gårdene for ikke så veldig lenge siden. Ut i fra dette trekker jeg den slutningen at denne kaffekjelen sikkert har vært benyttet på en gård. I tillegg til dette ser jeg også spor av sot i bunnen av kanna. Dette forteller meg at den antagelig har vært brukt på en jernovn med ringer. Nei, det kan jo heller ikke stemme, for da hadde den vært smalere nederst, for at ikke den skulle falle nedi ovnen. Sannsynligheten for at den har hengt i ei grue er liten, fordi den er av nyere dato.  Jeg lurer på om den ikke rett og slett har vært brukt på tur.

Sånn sitter jeg og leker meg med tankene mine og får aldri vite om det stemmer med virkeligheten. Hadde jeg hatt tilgang til kjelen kunne den sikkert tid- og stedfestes, for det var ofte stempler på kjelen.

Bildene kommer opp inne i hodet mitt når jeg ser kjelen. Plutselig er jeg på kjøkkenet i barndomshjemmet mitt , og der sitter bestefar og tømmer  kaffe på skåla. Dette fordi kaffen skulle kjølne fortere. Han har en sukkerbit i neven som han putter i munnen, og på en asjett ligger en påsmurt hvetekakeskive. Det var snadder for en gammel mann, og det gav han også uttrykk for.

Et annet bilde dukker opp. Kaffekjelen som står og putrer på plata De kokte virkelig kaffe da jeg var liten, og de brukte kaffegruten flere ganger, for som noen sa: «Så lenge det er brunt gåre an å drekken».  Også brukte de klareskinn. Det var skinnet på svømmeblæra på litt store torsker som ble tatt ut, rensket og hengt til tørk. Da det var tørt og hardt ble det klippet opp i småbiter og hatt opp i kaffekjelen. Jeg likte ikke kaffe, og jeg var over 30 før jeg begynte å drikke kaffe. Nå koser jeg meg med kaffe, og den skal være litt sterk og svart og helst fra Friele.