Rar rødrev.

Hadde jeg ikke hatt med meg kameraet  i dag, hadde jeg vel trodd det var en drøm. For i dag har jeg hatt en av de fineste og rareste naturopplevelser i mitt liv.  Jeg dro på skautur ved middagstider. I denne forbindelse tenkte  at jeg skulle fotografere  litt hvis noen fine motiver dukket opp. Akkurat nå er det mye sopp i skauen, og muligheten til å forevige noen var stor.

Etter en stund  fant jeg  en fin grønn fluesopp. For ikke å bare få ovenfra bilde la jeg meg ned på alle fire, og derfra skulle jeg videre ned på magen.

Så langt ned kom jeg aldri, for plutselig kjente jeg at jeg ikke var aleine i skauen. Det var noen som dyttet på meg og snuste meg i baken.  Jeg regnet selvfølgelig med at det var ei bikkje, som var ute og lufta seg sjøl og snudde meg rundt for å si hei. Da så jeg rett inn i øynene og fjeset på en rev. Den var ikke forbauset, men det ble jeg.

Reven var så utrolig vakker og veldig nysgjerrig. Den var så nær meg at jeg kunne tatt på den, men jeg prøvde ikke det. Etter at jeg hadde fått summet meg litt, fikk jeg åndsnærverelse nok til å ta noen bilder av den. Det var litt mørkt inne i skauen, noe som medførte at blitzen  slo inn.  Men den stakk ikke av. Da lurte jeg på om den kanskje kunne vært syk-ha reveskabb eller en annen sykdom, men den var flott i pelsen og hadde klare fine øyne.

Soppen som jeg fotograferte ble også gjenstand for revens nysgjerrighet. Reven gikk bort og snuste på soppen, og da var reven ca en meter fra meg.

Jeg satte meg ned på en stubbe, og reven ruslet rundt meg en liten stund. Litt etter satte den seg til og med ned like ved siden av meg for å klø seg litt. Seinere luntet den videre bortover i skogen og forsvant mellom noen store grantrær. Underveis markerte den trelegger og sopp ganske hyppig. Det hører forresten med til historien at reven dukket opp igjen ca 30 minutter seinere da jeg på ny var opptatt med å fotografere sopp. Da var den bare borte hos meg litegrann. Til slutt luntet den stille bort i skogen.