En gang hold jeg tale ved Trygve Brattelis byste på Teie på Nøtterøy.

agnes

I 1997 da jeg var arkivleder ved Arbeiderbevegelsens Arkiv i Tønsberg ble jeg spurt om å holde 1. mai tale ved Trygve Brattelis byste på Teie på Nøtterøy. Dette var en stor ære, for her var det mange berømtheter før meg. Til og  med Gro Harlem Brundtland, Johan Jørgen Holst, Randi Bratteli og mange andre storfolk innen Arbeiderbevegelsen hadde vært der før meg.

Kjære forsamling. Gratuler med 50 årsdagen. 1.mai har nemlig 50 årsdag som offisiell høytidsdag i år. I 1947 besluttet Stortinget at 1. mai skulle være offisiell høytidsdag, og en tar vel ikke helt feil om en antar, uten å vite det, at han som vi skal hylle i dag muligens hadde en finger med i dette spillet også.

«Vi lærte han beundrende å kjenne som en stridskjempe ytterst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse

Disse ordene er skrevet av Trygve Bratteli onsdag 31.august 1932, altså for nesten 65 år siden.

Jeg velger å la dette sitatet være utgangspunktet talen min. Dette sitatet fant jeg i  Nøtterøy Arbeiderungdoms avis «Nøtterøy-ungdommen». Mannen som Bratteli beundrende hadde lært  å kjenne, var historikeren og politikeren Edvard Bull d.e. Bull hadde dødd på Rikshospitalet 5 dager tidligere  50 år gammel. Trygve Bratteli var da 22.

I det samme  innlegg tar Bratteli et oppgjør med hyklerne både utenfor partiet og ikke minst de som sto innenfor. Det er særlig svikerne innen egne rekker han refser. Fra folk utenfor kan man heller ikke forvente noe. Det er et sviende oppgjør Bratteli tar med hyklerne innen eget parti, og det ble vel ikke siste gangen han gikk til frontalangrep på mennesker han mente  for med svik.

«Ingen var vel så uforsonlig i sin revolusjonsvilje, ingen så lite innstilt på å slå av på de store prinsipper for å tekkes hverdagens stemmingsbølger som ham. Derfor står han også for all revolusjonær ungdom som inkarnasjonen av en uegennyttig, viljekraftig socialistisk kamp

Igjen et sitat. På ny ser jeg bildet av Bratteli for meg. Passer ikke disse ordene også på han selv. og senere.Var det ikke slik han sto fram selv akkurat på denne tida. Han var vel selv midt oppe i et press fra flere kanter, men sto steilt og modig i mot.

Engasjementet og tro på hva som var riktig, gjorde at han klarte å kjempe for saker han trodde på. Han var vel ikke direkte fintfølende i måten han ordla seg på på denne tida.  Direkte tungsindig virket han også  til tider. Redaktør Guldbrandsen i Vestfold Arbeiderblad nektet for eksempel å trykke et innlegg Trygve Bratteli hadde om streikebrytere på Nøtterøy. Innholdet tatt i betraktning , så var det vel injurier redaktøren var redd for.

Selv om jeg må medgi at jeg nok synes språkbruken i disse innleggene nok er i grøvste laget, og innholdet lite nyansert, blir jeg revet med, ikke minst av språk, innhold, men aller mest av engasjementet i Brattelis skriv.  Det er nesten så en blir litt misunnelig. Tenk å engasjere seg på en slik måte som han var i stand til.

Tanken vandrer til vår tid. -Hvor ser en et slik engasjement i dag?

Hvilke grupper er det som virkelig lar seg rive med, klarer å få med andre til å  kjempe for en sak de mener er viktig, og klarer åengasjere grupper av unge mennesker i dag.

Svaret er skremmende, svært skremmende.

Forskjellen er tydelig på mange punkter. Den gang var det de sterke gruppene som var skyteskive og mål for agitasjonen. I DAG ER DE DE SVAKE.

I stor grad finnes engasjement  hos rasister/nynasister og fotballpøbel. Dette  jeg sier nå er lite nyansert og satt på spissen. Allikevel er det dessverre en stor del av sannhet i det.

Mange unge mennesker i dag er i den samme situasjonen som Trygve Bratteli var i sin ungdom. Arbeidsledige, og uten noen som helst verdi. Ingen har bruk for dem. Selvfølgelig er dette en sterk forenkling, men at det er et sterkt engasjement i disse gruppene ser vi ofte.

At engasjementet git seg utslag i aggressjon og voldelige handlinger er beklagelig.

Når jeg tenker videre  var Brattelis engasjement av oppbyggende karakter. I dag er mye av engasjementet. av nedbrytende art. Vi andre sitter der og har det så bra. Vi har fått brød og sirkus. Det er alt vi forlanger.

Selv om dette høres dumt og banalt ut, så tenk om saker i dag som  kan skape et slik engasjement som Bratteli og hans partifeller viste den gangen. Å få folk til å bli revet med slik med at de kanskje går litt over grensa for hva som er sømmelig. Finnes det arbeidsfolk igjen rundt på arbeidsplassene som har et slikt engasjement. Tillitsmenn når vel knapt fram til folk med meldingene sine i dag.  Det er få folk på møtene. Har folk fått det for godt. Gjorde Trygve Bratteli og hans partifeller en for god jobb?

Men vi ser et engasjement blant en del unge mennesker. Dessverre har disse et fortegn som burde få mange av oss til kanskje reagere litt mer Brattelisk. Vi bør vel våkne opp og se hva som er i ferd med å skje.

Det jeg tenker på er høyreekstremistiske grupperinger som benytter seg av symboler og opptreden som vi godt kunne greid oss uten: voldsbølger, og økende vold i samfunnet i det hele.

Bratteli hadde andre saker å kjempe for enn de vi har i dag. Da var det snakk om arbeide, og anstendig betaling for dette arbeide slik at en fikk seg mat.

Bratteli og hans tid var engsjert i de oppbyggende saker og krefter. På alle områder var det om å gjøre å skape best mulig vilkår for folk.

I dag er dette problemet så fjernt fra mange, at det liksom ikke vedkommer oss lenger. I dag er det å kjøpe som gjelder, men vi blir ikke lykkelige av det. Undersøkelser viser at mennesker blir ikke lykkeligere gjelder det å få flere penger slik at vi kan kjøpe oss.

Trygve Bratteli gikk selv i bresjen for å kjempe fram mange av de reformene som vi nyter godt av i dag.

Det er vel ikke unaturlig når en tenker på bakgrunnen hans. Lik mange andre her på Nøtterøy, så vokste han opp i små kar. Folk av arbeiderklassen og småbrukerne her på Nøtterøy, gjorde det.

For Trygve Bratteli klarte å komme seg fram til en posisjon som gjorde at han kunne gjøre noe for de som kom etter han. Dette til tross for at han hadde mange odds mot seg, men likevel måtte han ha noe, og det var en ukuelig vilje til å få ting til.

Det er viktig det.

Jeg sitter og leker litt med tanken på hva Bratteli kunne ha gjort når han så disse problemene  som dukker rundt opp om oss idag.

Kunne det tenkes at han hadde tatt notisboka si og tegnet ned noen tanker om hva som skulle gjøre.

For eksempel: Skaffe  meningsfylt arbeid til mange av de unge mennesker som går rundt og føøler at de ikke er til nytte i dag.

Kanskje hadde han tenkt ut noen nye veier for å få de i arbeid som ikke kan eller ønsker å gå på skolen i 10-12 år før de begynner å arbeide.

Kanskje han hadde sett all energien i dag som går over i negativer retninger? Mulig han også hadde tatt et initiativ ovenfor ledende statsmenn i Norden og Europa for at de felles kunne komme fram til en løsning på de to store problemene som gjør seg gjeldene særlig blant unge mennesker i dagens vestlige samfunn. Rasisme/nazisme og  som utvikler seg i de mest skremmende retninger.

Kanskje en med hans bakgrunn, som virkelig fikk føle hva lediggang og arbeidsløshet var kunne brukt klarsynet sitt til å finne utveier.

Hadde han sett at det ikke først og fremst er økonomisk vekst vi trenger i dag. Mulig var det tid som var tid til hverandre og tid til å leve som hadde vært  noe han hadde vektlagt. Selvfølgelig blir dette bare spekulasjoner. Familien hans og de nærmeste  sitter kanske litt hoderystende igjen.

Selv har jeg vare lest og og hørt om Trygve Bratteli. Bildet jeg har dannet meg er vesentlig  ut i fra hans egne skrevne ting, men selvfølgelig også andres skrevne ord og utsagn.

Jeg vil avslutte denne lille talen med det samme sitat som jeg begynte, men denne gang noe omskrevet «av undertegnede

Vi lærte han beundrende å kjenne som en  kjempe fremst på klassekampens skanse, som en uforferdet fører for den socialistiske bevegelse.»

Takk Trygve Bratteli!

Hver gang vi møtes.

CIMG0786-1Latteren sitter løst. Raske replikker suser gjennom lufta og pareres treffende og muntert. Asjettene er fylt med Napoleonskaker, grove rundstykker og bløtkake. Alt ettersom hva den enkelte foretrekker en lørdags formiddag. Også skal vi ha kaffe, med påfyll.

Vennegjengen møtes på bakeriet i Havna, eller Nevlunghavn Bakeri & Conditori som det heter offisielt, hver lørdag klokka halv ti, hele året rundt. Ikke presis halv ti, men sånn ca. Førstemann ordner bord. Når vi er fulltallige er vi elleve, og det er vi ofte. Selv er vi som nybegynnere å regne med åtte års fartstid. De andre har møtt hverandre i seksten år. Rart at vi ikke slipper opp for samtaleemner. Som oftest dukker det opp et eller annet. De store verdensproblemene blir ikke løst, men absolutt drøftet.

Som regel  drøftes innenriks- og lokale problemer.  Sist vi var der,  kom samtalen inn på hvorvidt det var lurt å stikke begge hendene inn i kjeften på en tretti kilos breiflabb. Bare får å få den over båtripa.  Kvinnefløyen karakteriserte handlingen som galskap og det reine skjære sprøyt. Mannfolka viste større forståelse for handlingen, og gav uttrykk for at de kanskje kunne gjort det samme.

CIMG0770Et annet viktig tema som blir grundig behandlet hver sommer er sommergjestenes påkledning. Eller kanskje det er rettere å si sommergjestenes manglende påkledning. Det er stor enighet om at det ikke er svært behagelig å ha en svett, dissende, naken mage klint tett inntil seg i køen. For kø er det nesten bestandig om sommeren – på bakeriet – i Havna. Eller at svette rumper, mager og lår skumper bort i maten vi skal spise. Vi er skjønt enige om at folk bør kle på seg litt når de skal inn på bakeriet. I denne sammenhengen er vi svært gammeldagse. Samtidig vil jeg  yte sommergjestene den rettferdighet å si, at det også er mange av dem som er påkledt.

Selvfølgelig er det også her rom for dissens. Våre kjære menn fnyser ikke fullt så sterkt i barten når ei snerten snelle iført  nesten ingenting smyger seg inn  mellom dem i køen. Det har til og med forekommet at de smiler.

Uforståelig synes jeg. Hvor blir det av konsekvensen i holdningene?

Det er tid for påfyll -av kaffe. En av de trivelige, blide, hjelpsomme ansatte kommer smilende med kanna og spør om vi vil ha mer kaffe. Det vil vi.  Noen ganger må vi hente sjøl, for det er svært travelt til tider.

Jeg vil også få nevne en ting til som jeg setter pris på ved bakeriet i Havna. Den hyggelige betjeningen har et motto trykket på brystet av T- skjortene sine :

Kom som en gjest- reis som en venn.

Vi både kommer og reiser som venner. En rød rose med takk til Wenche, Arild, Erik, Atle og alle dere som arbeider på bakeriet i Havna. Dere gjør det meget trivelig for oss, og bidrar til at vi alltid kommer tilbake.

Morgenstund har gull i munn

ble1I dag var jeg tidlig våken. Litt før sju slo jeg mine vakre blå øyne opp , viftet litt med øynefransene, og kjente at nå hadde jeg sannelig sovet lenge nok. Jeg spratt ut av senga og trippet lett og lekent ut på badet.  Der strekte jeg min smekre lille kropp og gjorde de bøy og tøyninger kroppen trenger for å holde seg ung og lekker. Deretter var det en lang og deilig dusj som sto for tur. Det er bare nydelig å kjenne hvor behagelig det er, når godt og varmt vann sildrer nedover hele seg. Jeg frotterte hele kroppen min så din ble rød og varm, og smørte meg inn med deilig krem. Skal si jeg føler meg  priviligert som har tid til dette om morgenen. Min kjære stakk hodet inn badedøren og sa med sin gode varme stemme:  Jeg stikker ned og setter på kaffen elskede.

Når jeg nå sitter her og ser på hva jeg akkurat har skrevet lurer jeg litt på om jeg har drømt for nå er jeg stuptrøtt, men det dufter kaffe  i huset.

Startvansker

fontene200Mange har problemer med å få i gang bilen nå i kulda, og i dag har jeg problemer med få i gang Grethe. Kroppen vil gjerne være i senga, og jeg skjønner det godt, for der er det ganske så trivelig og varmt. Jeg har som mål, regel eller hva det nå heter, å være ute av senga ved åttetida, og det greier jeg som regel. Av og til er det tungt å komme seg opp, og det skal krafttak til for å  løfte deler av meg opp i sittende stilling og resten av meg ned mot gulvet. Når føttene er vel plassert på gulvet kommer den store oppstandelsen. Trøste og bære . Det er godt ikke mange ser meg da, for det er ei ganske så gebrekkelig dame som kreker seg ut av senga. stiler kroketete mot badet, og gjør det de flest trenger om morgenen. Litt av et syn. Men  som mottoet mit sier: En hver reise begynner med det første skritt.

Nå lokker min kjære med kaffe, og det skal bli svært godt. Nå er jeg igang, og kanskje det blir maling også. Rart hva en bitte liten skrivestund kan utrette. Det skal svært lite til. 🙂

Morgentanker den 23. januar

cropped-b0001285.jpgI dag er det litt kaldt gitt. 😉 Godt å ha  varmt hus å bo i og en snill mann som fyrer i ovnen.  Når vi i tillegg har varmepumpe og gulvvarme i hele første etasje er det slett ikke verst. I sørøst ser jeg vakre solstriper på himmelen. Jeg har stått opp, har ikke vondt noe sted og har en ny dag foran meg. Vet litt om hvordan den blir , men også mye som ikke er fastsatt.

Jeg har begynt på Adobe Illustrator kurs på Verket. En meget dyktig lærer har jeg også. Tommy Olsen heter han. Noen lurer på hva jeg skal med det . Som mye av det andre jeg har gjort i livet er det av pur nysgjerrighet. Lysten til å lære noe nytt er en stor det av livet mitt. Jeg kommer til å arbeide litt med Illustator i dag, for jeg har lastet ned en 30 dagers prøveversjon og jobber med den. Gøy å være litt skapende. Det er jeg vel forresten nesten hele tida når jeg tenker meg om. Malinga er jo også i høyeste grad skapende. I dag skal jeg prøve å finne ut hvordan jeg får overført bilder.

Vinterlek på Strengsdalsvannet.

Jacob Paulsen 1948

Min far Jacob Paulsen i god driv. Bildet er fra 1948, og det ble arrangert skøyteløp med tilskuere.

I slutten av november og begynnelsen av desember begynte vii Strengsdal å vise stor interesse for temperaturen og været. Gradestokken ble stadig gransket, og vi begynte å høre på værmeldingen  på radioen. Vi ønsket oss kaldt klart vær, for det betydde skøyteis.

Stor  var gleden den morgenen vi våknet og så at vannet hadde ”lagt seg” . Vi hadde full oversikt til vannet fra kjøkkenvinduet, og den tynne isskorpa  ble konstatert med en gang det lysnet. Nå håpet vi bare på kaldt vær noen dagen framover. Snø ønsket vi ikke, for da var skøytesesongen spolert. Det aller beste var mange kuldegrader hele døgnet i en tre – fire dager.

Vi som bodde i nærheten av vannet hadde strenge regler for når vi fikk lov til å gå på isen. Derfor  fikk vi ikke sette våre bein i nærheten av vannet en gang, før en voksen hadde kontrollert isens tykkelse. Som regel var det far, Jacob Paulsen som gjorde den jobben. Han var sjøl vokst opp ved vannet, hadde vært og var en meget habil skøyteløper. Derfor tror jeg han gledet seg like mye som oss til å starte skøytesesongen, men han tok ingen sjanser på å slippe oss utpå isen for tidlig.

I de dagene vi ventet på at isen skulle bli sikker var det noe vi var redde for, og det var at noen skulle hive stein  på isen før den  frøs. Stein som var frosset fast i isen likte vi dårlig. Dessuten var den farlig. Mange var det som kjørte skøyta i stein og fikk et ublidt møte med isen.

Endelig lå stålisen der speilblank og hard. Krystallklar var den.  Ingen ting kunne måle seg med den første dagen vi gikk på skøyter på Strengsdalsvannet, og vi brukte dagene godt.  Om kvelden verket leggene etter uvante muskelbevegelser, men det brydde vi oss lite om. Skøytesesongen ble som regel kort, og vi håpet på en snøfri forvinter slik at vi kunne benytte skøytene så lenge som mulig. Når snøen kom, så var det bare en kort periode  vi kunne klare å skyfle vekk snøen, Deretter måtte vi gi oss, for snøen ble for dyp.

oddalfPå 1960 tallet endret dette seg radikalt. Et par driftige karer Odd Fjelldal fra Strengsdal og Alf M. Johannessen fra Engås, gikk i bresjen for å få kommunen til å sette opp stolper med flomlys ved Strengsdalvannet. De lyktes, og det ble montert  store lyskastere. Dette medførte at isen kunne brukes etter det ble mørkt om ettermiddagen. Seinere kom det enda en forbedring med hensyn til hvor lenge det var mulig å bruke isen før den snødde igjen. Da isen ble sterk nok, ble det  brøytet baner med traktor.  Banene ble også sprøytet med vann  og de samme karene sto også   i spissen for mange skøyteløp som ble arrangert der  på 1960 tallet.

Da jeg gikk på skøyter på Strengsdalsvannet på 1950 tallet, var det en gutt  vi beundret stort, det var Fred Anton Maier. Han gikk så lett og elegant bortover isen, med lange glidende tak, også hadde han skøytetrikot. Å, som vi beundra han., Og de voksne karene sa at den gutten blir det noe stort av. Jeg kommer aldri til å glemme en gang Fred Anton tok seg tid til å hjelpe meg med skøytene. Jeg hadde krøllskøyter med reimer, og de var ikke helt enkle å få satt fast. Tenk at den store gutten tok seg tid til å hjelpe ei lita jente som meg. Først da jeg var 13-14 år fikk jeg støvleskøyter. De blei kjøpt store for at jeg skulle ha noe å vokse i, og jeg har ikke vokst inn i dem ennå, men det er god plass  til en del par sokker, så jeg fryser i all fall ikke på beina.

Svaberg

Verdensende10Her ute i skjærgarden er fjellet mykt. Et paradoks kanskje, men jeg synes det er inntrykket svabergene gir. Disse formene er for meg umåtelig vakre, og jeg fryder meg når jeg vandrer rundt og beundrer disse myke formasjonene.

Stein har alltid fascinert meg,  Jeg kan vandre i timevis og bare se, ta på og kjenne den glatte overflaten.

Svabergene som finnes fra Nøtterøy og sydover til Brunlanes er mitt landskap. Her langs kysten har jeg trådd barneskoene mine, og her har jeg tilbrakt uendelig mange soldager på sommerstid.

Mange ganger  har jeg  oppsøkt sjøen og svabergene i skikkelig ruskevær. Ikke minst Verdens Ende på Tjøme viser seg fra sin flotteste side i oktobervær. Når frådende hav slår over svabergene blir jeg andektig og liten.

Etter at jeg flyttet til Larvik er det Mølen som er målet for opplevelser i ruskevær og finvær.

Fascinerende er også den store himmelen. Jeg er så inderlig enig med Ulf Lundell som også trives best i ”öppna landskap”.

Når hav og himmel møtes rundt meg har jeg det bra.

B0006047

Gud give meg styrke og inspirasjon til å skrive.

CIMG3830Gud give meg styrke og inspirasjon til å skrive. Jeg hadde lagt meg nedpå litt og akkurat da jeg holdt på å sovne dukket denne setningen opp inne i hodet mitt. Merkelige saker,  på et språk som er avlegs for lenge siden Deretter dukket det opp noe som så ut som en sky. Først kom den nærmere, og så stoppet den opp , og bare lå der. Jeg håpet på at den skulle komme nærmere, og at den skulle inneholde noe jeg kunne drodle litt om , og det gjorde den for det har jo blitt bitte lite grann ut av dette.

Nå stopper det oppi spekulatoren, og jeg undrer meg litt på om det kommer noen ny tanker fra der ute i det fjerne.  Jeg tror virkelig på det at mye av det jeg tenker kommer utenfra et eller annet sted.  Lurer på om ikke det er derfor jeg er opptatt av regnbuen. Lurer også på hvorfor jeg ikke har malt en regnbue, så mye som jeg tenker på farger. Skulle ønske jeg kunne skrevet og ment en hel masse om saker og ting, men det har jeg aldri gjort. Bombastiske meninger om hva som er rett og riktig har jeg ikke. Noen enkle leveregler har jeg og en av dem er : Den som er skyldfri kaster den første stein.

Dette ble litt av et sammensurium, og det er vel akkurat sånn jeg er om dagen med flaksende tanker fra det ene til det andre. Det beskriver min situasjon ganske bra.

Nyttårsdag.

godtnytaar3-copyStille, veldig stille er det rundt meg her i dag. Tor sover ennå, og utenfor er det heller ikke en lyd. Jo, når jeg lytter hører jeg at det sitter en gjeng med små grå nøster og lurer på om ikke det er frokost snart. Jeg får nok ta på meg klær, gå ut og fore dem snart. Det haster forresten ikke. De er blitt så kravstore at de spiser bare det de liker best, og resten blir liggende på bakken, der firbente små grå nøster kan nyte godt av den. Forresten så mange mus er det nok ikke her, for det bor  noen katter i nærområdet.

Jeg skulle egentlig ønske godt nytt år, og så ble jeg sittende og lytte til stillheten i stedet. Jeg synes det er så flott, å lytte til stillheten. Skulle ønske jeg kunne male stillheten.  Er det myk? Ja, det tror jeg den er.  Myk og ullen. Hvilken farge har den? Fargen er mer diffus. Det dukker ikke opp noen farge med en gang, men etter hvert jeg ser for meg at den tenderer mot lys blålilla. Deretter går den over i regnbuens forskjellige sjatteringer.  Kanskje min stillhet inneholder alle regnbuens farger. Jeg tror det er sånn. Men er det stillhet når flere sanser trekkes inn.   Er det ikke aktivitet?   Jeg ser at min stillhet forlot meg da jeg begynte å skrive, og det var deilig å få ned noen ord.

I dag skal vi på nyttårskonsert på Bølgen sammen med Kari og Ivar og sikkert mange andre. En fin måte å starte 2013 på.

Tilbakeblikk.

DSC00009

Skjulet i Strengsdal

I 2012 har det skjedd en del i livet mitt. Vanligvis ser jeg ikke så mye bakover , men akkurat nå kommer det en del tanker om det som har hendt inn i  hodet midt. Så rart er det vel heller ikke at de kommer akkurat nå  på årets siste dag.  Nå høres jeg veldig høytidelig ut ser jeg,  og jeg er litt høytidsstemt kjenner jeg. Dette blir ikke noen oppramsing av alt som har hendt oss, men noen få ting som har endret livet vårt ganske kraftig.

Bildet er tatt i romjula 2012

Bildet er tatt i romjula 2012

Vi starta året som alle andre  den 1. januar, men kanskje på en litt annerledes måte. Vi overtok vår nye bolig denne dagen, og da gikk tida framover til å flytte, klargjøre gammel bolig og kvitte oss med masse ting. Tusen takk til alle som hjalp til og og særlig Ingalill som  rydda og vaska et kjempehus. Vinter og vår ble stort sett brukt til å avvikle og komme i orden.

Vi fikk faktisk fletta inn en påsketur til Gardasjøen og den var bare helt fantastisk.

img_4407.jpgJeg trives godt i huset vårt og i byen, men jeg lengter stadig etter skauen, og i juni kjøpte jeg meg ei hytte  midt i skauen i Andebu, ei lita rød ei på 40 kvadratmeter. Den er bare kjempekoselig, og så er den bare min. Min kjære vil ikke ha noe med den å gjøre, men har har blitt med noen ganger, og det er jeg svært glad for.

I september kom det en beskjed som jeg så gjerne skulle vært foruten. Jeg fikk konstatert myelomatose, eller beinmargskreft som den heter på folkemålet. Siden da har dagen min blitt ganske annerledes. Jeg går på cellegift, og den virker heldigvis.  Jeg orker bare så lite. Allikevel ser det ut til at den har virket positivt inn på malinga mi, for jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på bilder jeg har malt  i det siste . I dag skal vi tilbringe kvelden sammen med gode venner  og jeg  har et stort ønske for 2013 og det er at skrivelysten kommer tilbake . Det siste året har den vært lavmåls .