Du må ta deg sammen.

B0012557Jeg har gått og lurt litt på dette utrykket ei stund, for jeg synes det er så merkelig. Egentlig er det helt meningsløst for meg har jeg kommet til.

Jeg har sett på hvert enkelt ord- du må ta deg sammen. Jeg har stilt meg foran speilet -helt naken og beskuet min kropp, og funnet ut at egentlig er jeg ganske sammen, pakket inn av hud. Riktignok  buler og tyter det litt ut både her og der på steder hvor det ikke tøyt og bulte ut før, men også dette er pakket inn i hud. Derfor kan det ikke være dette som er ment. At ekstremiteter som armer og bein stikker ut fra kroppen trodde jeg også kunne være feil, men vi er jo skapt på denne måten, Sjøl om jeg har rullet meg sammen til ball blei det jo en svært unaturlig situasjonå leve i. Da følte jeg som om jeg hadde tatt meg sammen. Jeg  ventet folk den dagen og fant ut at å ta imot gjester sammenrullet bød på problemer.
Det må være hodet tenkte jeg da. Det må være hodet som skal brukes når jeg skal ta meg sammen. Og plutselig skjønte jeg at her er løsningen.  Det er jo bare å si til seg sjøl at nå må du ta deg sammen. Deretter ordner det meste seg.

Startvansker

fontene200Mange har problemer med å få i gang bilen nå i kulda, og i dag har jeg problemer med få i gang Grethe. Kroppen vil gjerne være i senga, og jeg skjønner det godt, for der er det ganske så trivelig og varmt. Jeg har som mål, regel eller hva det nå heter, å være ute av senga ved åttetida, og det greier jeg som regel. Av og til er det tungt å komme seg opp, og det skal krafttak til for å  løfte deler av meg opp i sittende stilling og resten av meg ned mot gulvet. Når føttene er vel plassert på gulvet kommer den store oppstandelsen. Trøste og bære . Det er godt ikke mange ser meg da, for det er ei ganske så gebrekkelig dame som kreker seg ut av senga. stiler kroketete mot badet, og gjør det de flest trenger om morgenen. Litt av et syn. Men  som mottoet mit sier: En hver reise begynner med det første skritt.

Nå lokker min kjære med kaffe, og det skal bli svært godt. Nå er jeg igang, og kanskje det blir maling også. Rart hva en bitte liten skrivestund kan utrette. Det skal svært lite til. 🙂

Krutt-tønne

IMG_7943Egentlig er jeg det. Ei krutt-tønne. For det har jeg vært helt siden jeg var bitte liten. I familien gikk det frasagn om hvor lett antennelig  jeg var. Jeg trengte ikke lunte en gang sa de, for jeg var selvantennelig. Jeg husker jeg sto rett opp og ned  og spratt når jeg ikke fikk det som jeg ville, som broren og søstra mi sa. Kan hende de hadde rett. Den gangen. Stakkars den som blir ved deg var omkvedet da jeg kom opp i den alderen hvor det kunne bli aktuelt å skaffe seg en kjæreste, eller for dens saks skyld en ektemann.

Jeg tenner fremdeles , heldigvis ikke så ofte, og jeg blir så inderlig fyk forbaska eitrande sinna av og til at jeg slett ikke har godt av det.

Ellers er jeg stort sett blid.

Gud give meg styrke og inspirasjon til å skrive.

CIMG3830Gud give meg styrke og inspirasjon til å skrive. Jeg hadde lagt meg nedpå litt og akkurat da jeg holdt på å sovne dukket denne setningen opp inne i hodet mitt. Merkelige saker,  på et språk som er avlegs for lenge siden Deretter dukket det opp noe som så ut som en sky. Først kom den nærmere, og så stoppet den opp , og bare lå der. Jeg håpet på at den skulle komme nærmere, og at den skulle inneholde noe jeg kunne drodle litt om , og det gjorde den for det har jo blitt bitte lite grann ut av dette.

Nå stopper det oppi spekulatoren, og jeg undrer meg litt på om det kommer noen ny tanker fra der ute i det fjerne.  Jeg tror virkelig på det at mye av det jeg tenker kommer utenfra et eller annet sted.  Lurer på om ikke det er derfor jeg er opptatt av regnbuen. Lurer også på hvorfor jeg ikke har malt en regnbue, så mye som jeg tenker på farger. Skulle ønske jeg kunne skrevet og ment en hel masse om saker og ting, men det har jeg aldri gjort. Bombastiske meninger om hva som er rett og riktig har jeg ikke. Noen enkle leveregler har jeg og en av dem er : Den som er skyldfri kaster den første stein.

Dette ble litt av et sammensurium, og det er vel akkurat sånn jeg er om dagen med flaksende tanker fra det ene til det andre. Det beskriver min situasjon ganske bra.

Nyttårsdag.

godtnytaar3-copyStille, veldig stille er det rundt meg her i dag. Tor sover ennå, og utenfor er det heller ikke en lyd. Jo, når jeg lytter hører jeg at det sitter en gjeng med små grå nøster og lurer på om ikke det er frokost snart. Jeg får nok ta på meg klær, gå ut og fore dem snart. Det haster forresten ikke. De er blitt så kravstore at de spiser bare det de liker best, og resten blir liggende på bakken, der firbente små grå nøster kan nyte godt av den. Forresten så mange mus er det nok ikke her, for det bor  noen katter i nærområdet.

Jeg skulle egentlig ønske godt nytt år, og så ble jeg sittende og lytte til stillheten i stedet. Jeg synes det er så flott, å lytte til stillheten. Skulle ønske jeg kunne male stillheten.  Er det myk? Ja, det tror jeg den er.  Myk og ullen. Hvilken farge har den? Fargen er mer diffus. Det dukker ikke opp noen farge med en gang, men etter hvert jeg ser for meg at den tenderer mot lys blålilla. Deretter går den over i regnbuens forskjellige sjatteringer.  Kanskje min stillhet inneholder alle regnbuens farger. Jeg tror det er sånn. Men er det stillhet når flere sanser trekkes inn.   Er det ikke aktivitet?   Jeg ser at min stillhet forlot meg da jeg begynte å skrive, og det var deilig å få ned noen ord.

I dag skal vi på nyttårskonsert på Bølgen sammen med Kari og Ivar og sikkert mange andre. En fin måte å starte 2013 på.

Tilbakeblikk.

DSC00009

Skjulet i Strengsdal

I 2012 har det skjedd en del i livet mitt. Vanligvis ser jeg ikke så mye bakover , men akkurat nå kommer det en del tanker om det som har hendt inn i  hodet midt. Så rart er det vel heller ikke at de kommer akkurat nå  på årets siste dag.  Nå høres jeg veldig høytidelig ut ser jeg,  og jeg er litt høytidsstemt kjenner jeg. Dette blir ikke noen oppramsing av alt som har hendt oss, men noen få ting som har endret livet vårt ganske kraftig.

Bildet er tatt i romjula 2012

Bildet er tatt i romjula 2012

Vi starta året som alle andre  den 1. januar, men kanskje på en litt annerledes måte. Vi overtok vår nye bolig denne dagen, og da gikk tida framover til å flytte, klargjøre gammel bolig og kvitte oss med masse ting. Tusen takk til alle som hjalp til og og særlig Ingalill som  rydda og vaska et kjempehus. Vinter og vår ble stort sett brukt til å avvikle og komme i orden.

Vi fikk faktisk fletta inn en påsketur til Gardasjøen og den var bare helt fantastisk.

img_4407.jpgJeg trives godt i huset vårt og i byen, men jeg lengter stadig etter skauen, og i juni kjøpte jeg meg ei hytte  midt i skauen i Andebu, ei lita rød ei på 40 kvadratmeter. Den er bare kjempekoselig, og så er den bare min. Min kjære vil ikke ha noe med den å gjøre, men har har blitt med noen ganger, og det er jeg svært glad for.

I september kom det en beskjed som jeg så gjerne skulle vært foruten. Jeg fikk konstatert myelomatose, eller beinmargskreft som den heter på folkemålet. Siden da har dagen min blitt ganske annerledes. Jeg går på cellegift, og den virker heldigvis.  Jeg orker bare så lite. Allikevel ser det ut til at den har virket positivt inn på malinga mi, for jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på bilder jeg har malt  i det siste . I dag skal vi tilbringe kvelden sammen med gode venner  og jeg  har et stort ønske for 2013 og det er at skrivelysten kommer tilbake . Det siste året har den vært lavmåls .

Julebukker.

Julebukker på Brattås 2003. Bildet er tatt 28. desember. Altså akkurat 9 år i dag.

Jeg savner julebukkene. Hvor er det blitt av dem, disse små  og store utkledde som sto med plastpose i handa og sang julesanger. Romjula var tida for å få besøk av julebukker. Jeg gjorde alltid klart noe ekstra i romjula i tilfelle det skulle  dukke opp noen som var ute etter litt smågodt.  Noen av de siste jeg så var på Brattås på  Nøtterøy for 9 år siden. Det var også noen i Skogveien for et par år siden , men de fikk jeg ikke tatt bilde av. De kom med røde kinn, blide ansikter og sang  julesanger. De var lett kjennelige, og de gjorde meg glade for  jeg hadde ikke sett julebukker siden mine egne barn gikk for ganske så mange år siden.

I min barndom gledet jeg meg veldig til romjulsdagene, for da skulle vi gå julebukk. Det var julas største forlystelse for mitt vedkommende. Det stemmer nok ikke helt, for mens jeg sitter her og skriver,  dukker det som virkelig sto som høydepunktet fram i bevisstheten, men det får vente til ut på nyåret.

Som sagt, da juledagene var over var det tid for å treffe venner igjen. Sjøl om det var hyggelig i julas selskaper så jeg alltid fram til å treffe jevnaldrende igjen. Født attpåklatt som jeg var, tilbrakte jeg stort sett juledagene sammen med voksne folk. Da var det fint å besøke noen som hadde bøker i hylla.  Leselysten var stor, og særlig Brødrene Grimms eventyr  vakte grøss og gru i en liten skrott. Et annet sted sto gamle Hardybøker. Der gikk det også an å være.

Når vi skulle gå julebukk måtte vi kle oss ut, og  for å kle  oss ut brukte vi det vi hadde i hjemmet.   Antrekket besto som oftest av noen store dressjakker som rakk oss godt ned på leggen,  og skinnluer, skjerf og  oppbrettede bukser gjorde forvandlingen komplett. Da vi ble litt eldre kunne det nok dukke opp ei gammel kåpe fra et eller annet loft. Noen fikk til og med låne gamle hatter. Også sixpence da, for de fantes i mange hjem. Litt sot i ansiktet var også ganske vanlig. Ei snill storesøster kunne kanskje bidra med litt rødt på lepper og i kinn, men som regel hadde ikke hun mer enn hun trengte til eget bruk. Noen var så heldig å ha julemasker, men hos meg hadde vi ikke penger til det.  Jeg kan ikke huske vi hadde med oss noe å ha ting i. Folk hadde ikke så veldig mye på midten av 1950 tallet. Det vi fikk puttet vi i lomma, og noen ganger ble vi budt ei kake som vi spiste inne. Det jeg husker som mest spennende var at folk ikke skulle kjenne oss igjen. Derfor var det om å gjøre å bli så ukjennelig som mulig. Folk hjalp oss veldig i denne sammenhengen med å spørre: – Hvem kan dette være da, og naive som vi var trodde vi selvfølgelig at vi hadde lurt dem.

Noen som virkelig klarte å lure folk var onkelen min (fars eldste bror) og kona hans.  I mine øyne var de gamle ca 40 år tenker jeg, da de gikk julebukk. Da husker jeg, at det ble snakket lenge om hvem de to voksne julebukkene kunne være. Samtidig ble de berømmet for hvor fine de var.  Da de kom innom oss på kvelden var de ganske lystige, for de hadde blitt bedt inn flere steder blitt servert både kaker og litt til.

Som sagt savner jeg julebukkene. Julebukktradisjonen var ikke skapt av handelsstanden, og tradisjonen bygger på at man tager hva man haver. Kan det være derfor den er i ferd med å dø ut. – Fordi ingen tjener noe på den.

Den som hadde vært fire år igjen, og kjent ei jente som var nesten fem.

Bare en bagatell.

113_1318Det hele varte bare i noen minutter – kanskje fem. Som sagt bare en bagatell, men den gjorde et dypt inntrykk.

En dag i høst åpnet jeg verandadøra for å slippe noe av den deilige høstlufta inn i huset vårt. Denne dagen var den også ganske varm. På gulvet på verandaen fikk jeg øye på en våt pjuskete humle som dro beina møysommelig etter seg. Litt vemodig tenkte jeg – at nå er nok «sommeren» over for deg – nå går du nok dine siste skritt.

En plutselig innskytelse fikk meg til å hente et  ark slik at jeg kunne la humla krype opp på dette. Deretter var tanken var å plassere den i sola på rekkverket på verandaen, for at denne siste stunden kunne bli varm og god.

Etter at humla var plassert på rekkverket satt den dørgende stille i ca ett minutt tenker jeg, og jeg innbilte meg at den satt og nøt varmen. Kroppen tørket opp og fikk tilbake litt av glansen sin. Humla ble klart gul og sort igjen, og sakte begynte den å bevege beina liksom litt prøvende. Den løftet ett bein av gangen, og det ble høyere løft for hver gang. Deretter kom turen til  vingene,  liksom for å teste om de fungerte – noe de gjorde. Humla gned vingene mot hverandre noen ganger. Først prøvde den sakte og forsiktig, deretter svært raskt. Den så faktisk ut som  om den gjorde seg klar for å fly. Plutselig  løftet den bakkroppen litt opp, sendte ut en ganske stor ladning med noe som så ut som klart vann, tok av og fløy ut i det gode varme høstværet som var den dagen.  Kanskje gav jeg den bare noen timers utsettelse på det uungåelige, men for meg ble en bagatell en god opplevelse.

Snø

vinter1I dag skal jeg forsøke å skrive  gode, pene, vakre og  positive ord om snø.

Om jeg lykkes i å skrive gode, pene, vakre og positive ord om snø er en helt annen sak. Grunnen til det er, at jeg er fæl til å spore av underveis.

Snø er frosset vann som er hvitt. I motsetning til is som er frosset vann som er gjennomsiktig. En gang i min skoletid lærte jeg også hvorfor vann framkommer som is og snø når det fryser. Dessverre husker jeg ikke dette, og ikke har jeg tenkt å finne ut av det heller. Kanskje jeg gjør det til sommeren. Jeg gjorde det nå og fant det på Wikipedia

Snø er vakkert. Ofte sitter jeg og ser på snøfillene som farer forbi vinduet mitt og lurer på hvorfor de har det så travelt. De skal jo bare ned til bakken.  Der faller de til ro en liten stund, til vinden tar fatt i dem igjen og legger dem som en ganske uframkommelig snøfonn foran inngangspartiet vårt.

Snø skaper varme og et friskt utseende i vinterbleke ansikter. Når jeg kommer inn etter endt snømåking sammen med min kjære, har jeg røde roser i kinna og  en deilig varme i kroppen.  En annen god ting med snøen er at den er myk. Å falle i dyp nysnø er en god opplevelse. For ikke å snakke om hvor morsomt det er å base i snøen.

Snøen danner også et beskyttende teppe over alle vekster slik at de er vernet mot den barske vinterkulda og snoen som farer gjennom vinterverdenen i dag,

Jeg kjenner det blir vanskelig å finne på flere godord  om snøen akkurat nå. Jeg vet om mye mer, men klarer ikke å skape den store entusiasmen som er nødvendig for å godkrive om snø. For å være helt ærlig er jeg lei snøen, vinteren og hele pakka.

Jo jeg kom på om en god ting til som må være med: Snøen smelter når våren kommer, og snøen  blir til vann, og vannet er livgivende for alt som skal spire og gro.

Desemberkveldstanker.

CIMG3830Mange ganger sitter jeg og tenker. Tenker på så mye og mangt . Lurer på hvorfor det blir så mange tanker og lite handlinger  etter hvert.

Jeg føler at jeg går sakte, veldig sakte. Kruttet er brukt opp på en måte. Allikevel får jeg gjort en del sjøl om jeg går sakte, for jeg har jo all den tida som fins. Tenk på det dere. All den tida som fins.

Noe så flott, for det er det ikke alle som har. Noen har ikke tid i det hele tatt. I allefall sier de det. Stakkars dem tenker jeg da. Tenk ikke å  ha tid. Det er synd på dem tenker jeg da, og  begynner  å lure på hva de har i stedet. I stedet for tid, mener jeg.

Noen sier, for eksempel at de har det travelt, også står de der og forteller ganske lenge hvor travelt de har det. Det har de tid til. Andre har ikke tid til å fortelle at de har det travelt  engang og bare farer av gårde. De har sikkert lite tid. Det virker  i hvert fall sånn.

Nå før jul har mange nesten ikke tid til å lage jul engang. Ialle fall sier noen pressefolk det. Vet du hva. Jeg tror de pressefolka skrønær litt noen ganger, for de folka jeg kjenner, de tar seg tid til å kose seg litt før jul de. Jula kommer den sier de, og det er helt sikkert.  Hvert år kommer julekvelden. Engang kom den på kjærringa. For hvor skulle ellers dette utrykket kommet fra. Det har jeg også lurt på.