Takk til dere på Nevlunghavn bakeri.

I dag er det siste gangen jeg skal til Bakeriet i Havna på noen uker. Det er både godt og litt trist.  Til tirsdag skal jeg legges inn på Larvik sykehus for å få  protese i hofta. Jeg regner med at dette fører til et ganske så nytt liv for denne jenta etter noen uker.

Jeg har nå- i dag lyst til å rette en takk til Erik, Wencke, Arild og alle vennene våre på bakeriet I Havna.  Jeg har sagt og skrevet takksigelser før, og det er så inderlig godt å kjenne denne godfølelsen.

Tusen takk for god service og hjelp.

Takk for at dere kommer med maten.

Takk for de fantastiske varene vi kan velge mellom.

Takk for at vi slapp å stå i lang sommerkø på de mest hektiske dagene. Erik – du skulle bare visst hvor glad Tor og jeg ble, da du viste den ekstra omtanken for Tor og meg, den gangen vi var seint ute.

Takk for at dere er blide.

Takk for at dere kommer med kaffekanna og gir oss påfyll.

Takk for at dere setter pris på oss.

Takk for at jeg kan glede meg til å komme tilbake igjen om noen uker.

Takk for at dere er der.

En god klem til dere alle fra Grethe.

Ekstremvær

I går kveld dro et voldsomt haglvær over området der jeg bor.  Hagl nesten så  store som klinkekuler skapte et leven og et skue jeg sjelden har sett make til.

Mange blomster i hagen og blader på trærne ble slått til bakken, og i dag er det vel å besiktige skadene.

En time tidligere tok jeg bilde av denne rosa.

Nå skinner sola igjen.

Et katteliv.

Ettermiddagslur i sommervarmen 1973

I størstedelen av livet mitt har jeg hatt tilknytning til dyr. I barn og ungdom var jeg i flittig arbeid på  et småbruk hvor det var både hest, kuer, gris og høner. Sjøl hadde vi høner og katter.

I voksen alder ble jeg eier av dyr sjøl. Om man kan kalle det da. Jeg er ikke helt sikker på hvem som eide hvem. Situasjonen var i alle fall slik at min familie og jeg skaffet dyra hus og mat. Hvis ikke de gikk på legd da. For det gjorde han nemlig “Tigern” en brannete hankatt som frekventerte vårt hjem på 1970 tallet.

Tigern var det første dyret jeg hadde i voksen alder,  hvor han kom fra husker jeg ikke akkurat nå. Når jeg tenker etter,  så tror jeg sannelig vi fikk han av Margaret Skjelbred og Lasse Jahnsen som den gangen bodde på Treidene på Tjøme. Vi fikk han sommeren 1973, og vi bodde da på Hvasser.

Han ble en god og glad lekekamerat for eldstedatter Tanja, og etter ei lang lekeøkt falt de ofte til ro sammen på sofaen. Tigern var en kjapp liten tass, full av liv og moro. Da vi fikk han hadde vi gardiner i stua. Etter en stund hadde vi ikke gardiner i stua. Det lille krapylet mente at gardiner kun var til for at han skulle fare opp og ned i dem akkurat som han lystet.

I 1975 flyttet vi fra Hvasser til  Strengsdal på Nøtterøy, og mange spådde at katta helt sikkert kom til å vandre tilbake til Hvasser hvor han vokste opp. Å  flytte voksne katter gikk bare ikke an, ble oss fortalt.

Tigern så seg noe forundret om da han kom til nytt  hus, fikk øye på yndlingstolen sin, hoppet opp i den, krøllet seg sammen og falt deretter til ro.  Siden brukte han noen dager på å akklimatisere seg i nabolaget. Det var ingen hankatter i nærheten, og det var nok årsaken til at han slo seg fort til ro. Stor var han også blitt og veide seks kilo. Allikevel var han spenstigog rask. Flink til å ta rotter og mus var han også, men sluttet å komme å vise dem fram da uskadede mus reddet ut av munnen hans.

Jeg nevnte at han gikk på legd. Etter hvert som han vendte seg til nytt territorium, fant han også ut hvor det var mat å finne. Salige fru Haglund  satte ut mat til han. Jeg har henne mistenkt for også å invitere han inn til middag noen ganger. For å være helt ærlig tror jeg faktisk han overnattet der noen ganger, når han ikke gadd å gå hjem. Sniken. Litt malig og kjelen stryking oppetter leggen kan ikke gamle katteelskere motstå. Fru Haglund var så glad i han at hun ringte og spurte om han var syk hvis hun ikke hadde sett han på et par dager.

Hadde han vært seint ute en kveld, brydde han seg svært lite om at vi hadde lagt oss. Han hadde full oversikt over hvor vi var og mjauet og hoppet på soveromsvinduet helt til vi slapp han inn.

Voksen og ganske så selvsikker.

Reservehjem skaffet han seg også i nærmiljøet. Mine foreldre bodde rett ved siden av oss, og hvis vi ikke var hjemme når han fant det for godt å komme hjem, gikk han dit, ble sluppet inn. Deretter slo han seg til ro på kattekrakken, som fremdeles sto ved siden av ovnen fra den tida de sjøl hadde katter.

Tigern ble ni år. En dag fikk han problemer med å gå. Dyrlege ble konsultert, og behandlig hjalp en stund. Allikevel måtte vi en dag bare ta hensyn til han og avlive han. Vi gråt, fru Haglund gråt, og heldigvis går det slik etter en stund, at vi klarte å finne fram godminnene igjen. Derfor undres jeg når folk sier at de ikke vil ha dyr mer enn en gang. De orker ikke sorgen sier de. Sorgen kan nok alle klare. Den er fæl og forferdelig når den er der, men vi er laga slik at vi greier den. Ellers kunne vi jo ikke levd. Jeg tenker på alt det gode mange går glipp av. Tiden sammen med dyra, og ikke minst gode minner. Jeg tror jeg skal skrive mer om dyra mine, for jeg kjenner at jeg blir glad av det.

En samfunnsfiende?

Noen mennesker i landet vårt har det bra, andre har det ikke fullt så bra,  og jeg har også hørt om at noen har det dårlig. Til og med svært dårlig. De kan være syke, ikke ha noe sted å bo og mat er det også vanskelig med til tider. Allikevel er dette barnemat sett i forhold til den som antagelig har det værst her i landet vårt. Jeg tenker da på stakkars Stein Erik Hagen. Han har det så vondt han stakkar, at han vil flytte fra landet vårt. Jeg synes så inderlig synd på han. Tenk det da. Flytte fra Norge fordi han er så rik. Det må være en forferdelig avgjørelse å ta. Det spørs om han ikke ligger våken om natta også.

På begynnelsen av 1800-tallet flytta det også folk fra Norge, men da av en helt annen grunn. De var fattige, og var nødt til å flytte for å overleve. Ca 1 millon nordmenn emigrerte til Amerika og andre verdensdeler i løpet av en hundreårsperiode.  Ønsket var å skape et nytt liv, få et levebrød, slik at man kunne holde liv i familien sin.

Hagen flytter fordi han har for mye levebrød.  Blir aldri mett ser det ut til. “Stakkars mann”,  sier jeg på ny. Stakkars han som må kjøre helikopter når han skal fram og tilbake til hjemmet sitt.   Så tenker jeg litt videre – Lurer på om han ler mye, om han har oppdaget hvor deilig og befriende det er. Slutter der, for dette vet jeg ingenting om. Selvfølgelig er jeg ikke i stand til å skjønne problemet hans, for jeg har aldri vært rik, ikke på gods og gull i hvert fall.

Nå blir det ikke til at han flytter allikvel da, for han angra seg. Sjønner han godt jeg. Jeg hadde heller ikke flytta fra Fritzøehus sånn uten videre hvis jeg hadde bodd der. Der er det jo fantastisk flott. Også Vestfoldkysten, Larviksfjorden, Nevlunghavn, Mølen og alskens herligheter vi har her i fylket. Lurer på om han ikke har ei lita hytte på Sørlandet også. Heldiggrisen. Der ser du Hagen. Du har noe som er bra.:-)

Heldigvis fantes det en annen løsningpå problemet hans. Han sender døtrene sine til Sveits i stedet. Som han sier i et intervju i Aftenposten: “Måten regjeringen har lagt seg etter familien har helt klart vært belastende for mine barn. Vi er jo utpekt som samfunnsfiender. Samfunnsfiende er i grunnen et sterkt ord. Jeg dveler litt ved hvordan jeg oppfatter dette ordet. Samfunn er oss alle sammen. Fiende er for meg en som motarbeider eller angriper noe – i dette tilfellet samfunnet. Om Hagen er en samfunnsfiende kan jeg ikke si noe om , men at han  har vært avhengig av hver eneste en av oss som utgjør samfunnet for å bli rik  er helt sikkert. Lurer på om han tenker på det noen ganger.

Måke i morgenstemning.

Klokka er sju søndags morgen Jeg har akkurat kommet ut av dusjen og føler meg frisk, velduftende og rein. En god stemning bestandig det der- morgenstemningen. Alle er nok ikke enig i det.

Sola skimtes svakt gjennom et lett skylag, og midt i utsiktsfeltet  sitter en av mine måkevenner og gjør morgentoalett. Først  observerer jeg bare at den sitter der. Måkene har jo omringet oss siden april, derfor er de blitt en vane. Til tider også en pest og en plage.

Jeg blir sittende og se på henne, for jeg tror det er en hun. Hun ser også på meg, det kan jeg se.

Hun går systematisk til verks. Brystfjærene pusses en etter en. Hun bøyer halsen og en utrolig myhet og smidighet legges før dagen. Hun klarer å bøye nakken slik at hun kan nå de øverste  delene av halsen med nebbet. Deretter er det vingene som skal gjøres rene. Både oversiden og undersiden glattes og pusses . Enkelte fjær får litt ekstra stell. De var nok ikke så flotte som hun ønsket. Hele fjærpussen avsluttes med en skikkelig kroppsristing med spredte vingefjær. Dette medfører at hver eneste lille fjær faller på plass. – Du ser fornøyd ut nå, tenker jeg, og føler ærefrykt her jeg sitter og opplever dette lille øyeblikket.

Hun er ferdig, sitter en stund stille og bare er der. Hun slapper av og nyter alenestundene for seg selv ser det ut til  Deilig med en liten fristund uten matleiting, foring og barnepass tenker jeg, og det ser sannelig ut som om hun nikker. Den lille er snart ferdig oppfostret og er blitt  flygedyktig. Den tok av fra garasjetaket hos naboen for noen dager siden.

Hun ser igjen på meg et øyeblikk,  beveger seg lite grann -  pliktene kaller. Kroppen strekkes, vingene bres ut, og hun er borte.

Digitalt fortalt.

Strengsdalsboplassen.

For en stund siden var jeg på et kurs, og her skulle vi lære å lage digalte fortellinger med  lyd. I i mitt tilfelle var det Fylkesbiblioteket i Vestfold som sto for opplæringen.

Kurset var morsomt og lærerikt. Mitt prosjekt var å fortelle om mitt hjertebarn gjennom  nesten tjue  år:  Funnet av en steinalderboplass i Strengsdal på Nøtterøy.

Bakgrunnen for det hele er  min kullsviertro på at Nøtterøys bosettingshistorie var eldre  enn det som har vært offisielt.  Fordi det tidligere bare var funnet gjenstander som stammet fra den yngre steinalder, var det fastsatt at øya først ble befolket i den yngre steinalder. Dette hadde jeg aldri slått meg til ro med, og i 1979 begynte jeg med et arbeid som først var fedigstilt i 1997. Da var Nøtterøys første steinalderboplass et faktum, og den lå der hvor jeg hadde “visst” den skulle være siden jeg var lita jente. Å forklare hvorfor jeg hele tida har visst dette kan jeg ikke, men det var en meget stor tilfredsstillelse den dagen jeg fikk bekreftelse på boplassen fra Universitetes oldsakssamling. Boplassen ble datert fra 4700-6800 før Kristus. Altså fra den eldre steinalder.

Jeg har også skrevet en artikkel som spesielt interesserte kan lese her.

En krøkkete tilværelse.

I dag har livet mitt fått en ny dimensjon. Jeg har gått, eller rette sagt kjørt til innkjøp av krykker. Flotte metallic blå og blanke er de – matcher faktisk en del av blomstene i hagan. Håndtaket er polstret og lekkert designet  med svart og gul stripete skumgummi. Gummien er ekstrautstyr og ble anbefalt for å få et mykere grep. Dette syntes jeg hørtes forlokkende ut.  I tillegg er krykkene også utstyrt med refleks. Skikkelig gammeldags kattøye.  Jeg spurte etter blinklys også, men da så dama i butikken noe forundret ut i ansiktet sitt. Ringeklokke hadde hun også liten sans for.  Garantert vektbelasting på vidunderene er 140 kg, og det skulle vel holde ei stund.

Årsaken til innkjøpet er at jeg for tida har vansker med å gå. I de siste årene har jeg lagt meg til en noe (svært) haltende, humpete og merkelig  gange. Svært vondt i ryggen har jeg også, men jeg skal ikke trøtte dere med flere års vondter.

For nå skjer det noe.  Etter MR undersøkelse i april viser det seg at den høyre hofta mi er nedslitt, og derfor har jeg vondt. Da jeg ble fortalt at jeg skulle opereres ble jeg meget glad. Operasjonen blir i månedskiftet august/september.

Kanskje jeg snart ser en slutt på elendigheta. Tenk om jeg kan gå på normalt vis igjen, for jeg håper dypt og inderlig at det kan bli en realitet. Å gå tur, fotografere og nyte naturen. Det skal bli fantastisk. I mine dristigste øyeblikk tar jeg meg i tankene en svingom på dansegulvet.

St. Hans 2009 i Kvisla ved Farris.

En fantastisk kveld. Takk til Hedrum Historielag og beboerne i Kvisla. Takk for at dere bruker tid og energi på å skape en fantastisk St. Hansaften for så mange. Denne gangen lar jeg bildene tale for seg.

Sommersolverv

Årets lyseste og lengste dag. I dag skulle vi vel egentlig feiret midtsommer. Siden det er årets lyseste dag.  Vi feirer St Hans den 23 juni.   Det er også veldig fint.I fjor skrev jeg litt om dette. Jeg liker å leve i pakt med naturen og dens rytmer om jeg kan si det sånn. Personlig skal jeg feire midtsommer og kvelden på min måte. Først med en tur til Havna med kos på bakeriet. I kveld blir det mest sannsynlig Bøkeskogen med konsert med Larvik Storband .  Det kommer bare til å svinge. Ha en god midsommernatt. Til tirsdag blir det kanskje St. Hans feiring.

Sommar med Ernst

Så blir det sommer med Ernst i år også. Sesongstart 25. juni på svensk TV4.

Jeg gleder meg veldig til å kose meg denne ene timen hver torsdag fra den 25. juni med dette unikum av et mannfolk.

Sjøl om man ikke er TV frelst, finnes her mange gode ideer til enkel fornyelse av heimen både ute og inne. I tillegg er karen flott å se på .

God sommer.:-)