Det er atskillig værre i de delene av huset hvor vi ikke bor. Der er det fullt veldig fullt. Rettere sagt: – Det var veldig fullt. Det hjelper nå, heldigvis. Vi har det svært travelt i lang med å kvitte oss med saker og ting vi ikke trenger. Til uka kommer det  folk fra Tanum gjenbruk og henter masse. -Vi tar imot alt untatt gamle kjøleskap,  svarte en hyggelig kar jeg snakket med i går.

Det skal bli godt. Det er pussig hvor mye en samler på når man har både kjeller og loft og en del andre lagringsrom i tillegg. Jeg tenker ofte tilbake på da vi var nygifte, Jens og jeg. Vi hadde akkurat det vi trengte og hadde det velidg godt da også.

Det er en merkelig prosess det med å bryte opp, ikke orke å ta vare på det en har bygd opp. Allikevel føles det godt endelig  å komme til en beslutning. Nå er vi kommet over i en annen fase og vi er på leit etter et nytt sted som er litt mindre  enn det vi har nå. Fortrinnsvis leilighet, men vi får se hva som dukker opp. Spennende tider vi går i møte.

Vi begynte å legge ut brød til den, og den tok det  i nebbet og forsvant. Seinere oppdaget jeg at kråka satt nede på jordet som lå like i nørheten av huset vårt. Der dyttet den brødbiter under torver og puttet  noen i jorda. En jeg kjenner og som mener han forstår seg på fugler fortalte meg at det var sånn fugler gjorde, men de fant det aldri igjen. Undervurdering av de grå og svarte mener nå jeg, for jeg er ganske sikker på at det var samme kråka som kom og hentet fram brødbitene sine seinere på høsten

En annen morsom sak i denne sammenhenger er at dattera mi og familen som bodde rett ved siden av oss opplevde følgende.  En dag skulle hun i hønsehuset og hente egg. Hun fante tre egg. Eggene ble lagt i en bolle, og utenpå bollen tredde de et spann for at ikke kråka skulle ta eggene. Da de kom tilbake og skulle hente eggene var de borte, Det var nok en tobent med grå og svarte vinger som hadde vært og forsynt seg. Den hadde  sett at maten var ubevoktet og så sitt snitt til å forsyne seg.

Hun fortjente det, var konklusjonen, for vi er ganske sikre på at det var en hun. )

På lørdag vea vi,  som far sa.  Jeg er nok ganske sikker på at han ikke hadde godtatt, en kort liten prosess som som tok noen timer, og besto i å lempe 2 favner tilkjørt ved som veeing heller.

Å vee var nok en atskilling lenger og mer arbeidskrevende prosess enn noen timer ute i gårdsplassen i nydelig høstvær.

Akkurat nå er jeg i tvil om jeg skal ta for meg lørdagens arbeid med å få inn veden, eller å beskrive min befatning med vedarbeid i gamle dager, den gangen jeg var ung. Pussig dette her, nå sitter jeg å skriver gamle dager uten å blunke. Jeg tror det har noe med å få voksne barnebarn å gjøre.

Det blir lørdagens  veeing som blir omtalt.  Veden ble tilkjørt seint fredags kveld, faktisk ved halv ellve tida. Vedkjøreren hadde blitt stående fast i to trafikkkorker på E-18. Det passet fint å få veden i hus nå, for det blir en egen avslapning når vi har ved for vinteren. Bare dette er nok et trekk om forteller om en barndom som var tungt preget av sjølbergingstanker.  Kjelleren skulle også inneholde saft, syltetøy, poteter og grønnsaker. Noe av dette er også i orden.

Vi startet  ved tolv tida i på lørdag,  og Tor avsluttet arbeidet ved halvseks tida. Da hadde jeg meldt pass for  over en time siden, og jeg er full av beundring ovenfor Tor som i ganske høy alder gyver løs på veden og får bært den i hus. Jeg tok også i noen tak, men prosentandelen med hensyn til min arbeidsinnsats blir nok  liten. Kanskje fire eller fem.  Allikevel er det koselig å holde på sammen, sjøl om innsatsen fra den ene parten er minimal.

Mens han avsluttet jobben ute, gjorde jeg en god jobb på kjøkkenet, og om kvelden koste vi oss med lammeskanker om var tillaget på min egen lure måte. Til dessert var det tilslørte bondepiker laget av egenprodusert eplemos.  Jeg  har bestandig lurt på hva som er bondepiker og hva som er  sløret i denne retten. Godt var det, og det var mer igjen på søndag.

Forrige dagen fant vi noen fantastiske flotte norske plommer i butikken, kjøpte et par kilo, spiste to stk og resten ble kokt sammen med tre slags epler til deilig syltetøy, med sukker. Usunt som bare det, men å så godt.

Til slutt lyktes  han, fikk dynene vekk og oppdaget at undertegnede hadde delt , for ikke å si forært sin egen dyne til han. Dobbeltbretta, og godt lagt oppå sin kjære.  Sjøl sov jeg min søteste søvn i tynn nattkjole og merket ikke noe til det dramatisk opptrinnet. Man trenger jo sin skjønnhetssøvn.

Dette fikk tankene til å vandre, først inne i et damehode og langt innover i Bøkeskogen og enda lengre, for hva gjorde signalblåseren på fridagen sin? Og hva besto jobben i?  Hva slags signal blåste sinalblåseren? Var det i militæret han var ansatt, eller var det et annet sted? Hvordan gikk det med dem han blåste signaler for? Ble det fullstendig kaos uten signalene, eller gikk det bra allikevel. Viste det seg at signalblåseren var var fullstendig overflødig? Kanskje han bare kunne pensjoneres? Mange spørsmål ble det ut av dette, og enda flere svar og muligheter.

Deretter kom tanken om hva han gjorde på fridagen sin. Hodet mitt bestemte meg for at signalblåseren var en han, var i militæret og blåste reveljer hver bidige morgen. Ikke så veldig spenstig valg kanskje, men slik ble det.  Det første han gjorde var å sove helt til han våknet av seg sjøl. Deretter sto han opp og lot være å barbere seg. Akkurat i dag var det ikke tid for dette fant han ut, og med litt strittende skjeggstubber gikk han ut i verden. Hva han opplevde denne dagen  kommer tilbake til, for nå skal jeg dusje, kle på meg og gå til Bøkeskogen for a høre på Karsten Isachsen og delta på økumenisk gudstjeneste. I tillegg skal jeg høre på  Kick, koret i Larvik som ikke kan synge, men trekker hundrevis av tilskuere allikevel- mange umusikalske i denne byen.

Han hadde bursdag på en fin tid av året.  Sommeren var på sitt beste,  og jeg husker at svigererinne Grethe hadde med seg rododendron, eller kan dette ha vært på bryllupsdagen den 28 mai. Der kan jeg se. Historikerne kaller dette for minneforskyving, og det lurer jeg på om jeg driver med  akkurat nå. For det er nok en stor mulighet for at jeg blander sammen hendinger fra to festdager til en. Derfor er det nok best å skrive ned det som er hendt med en gang.

Det er mange gode tanker som dukker opp i hodet mitt den 11.juni. Hvert år gjør det det faktisk, men jeg får aldri skrevet dem ned. Av og til lurer jeg på hvorfor. Blir det for privat, og vil jeg la minnene etter han bare være hos meg sjøl? Av og til funderer jeg også på om jeg vegrer meg for å la forfedrene slippe inn i denne bloggeverdenen. Jeg føler at det heller hører hjemme i ei bok. Jeg kan jo fortelle at han var med og startet Tønsberg Cykelklub. Dette var han stolt av , og syklet gjorde han hele sitt liv.

Mangt en kan tenke på på en pinseaftensmorgen.  Jeg tror jeg spanderer en rododendron sjøl om det kanskje ikke er historisk korrekt.