Akkurat nå må jeg bare blåse ut. Denne gang gidder jeg heller ikke å sensurere. Saken er den, at for et par -tre år siden var jeg redaktør av Larvik Svømmeklubbs hjemmeside. Jeg tilbød meg å ta denne jobben fordi hjemmesida hadde ligget nede et par år. Jeg hadde stor glede av denne jobben, og hjemmesida fikk svært mange lesere etter hvert.

Grunnen til denne utblåsinga er, at jeg har akkurat vært inne på Larvik Svømmeklubbs side og oppdaget av samtlige bilder som tilhørte mitt arbeide som hjemmesideredaktør fra 27. september 2005 til 11. mars 2007 er fjernet. Samtidig er også alle bilder som lå i bildearkivet fra denne tiden borte. Det dreier seg om flere hundre bilder som undertegnede og min gode medfotograf Trygve Haagensli har tatt. Bildene  er fra konkurranser, trening og sosiale sammenkomster og viser hovedsakelig klubbens svømmere fra alle nivåer.

Ca 130 artikler /innlegg, som jeg har skrevet og illustrert med bilder, er fullstendig ødelagt ved å fjerne bildene.

Hvordan fjerningen av bilder kan skje, kan jeg ikke forstå, for jeg håper ikke det er tatt en beslutning å fjerne disse bildene for å slippe å kjøpe mer lagerplass. I så fall vitner dette om en historieløshet som er svært skremmende. Slik gjør man bare ikke.

Jeg påtok meg som sagt å blåse liv i Larvik Svømmeklubbs hjemmeside den 27. september 2005 og fikk virkelig siden opp å gå igjen, om jeg kan si det slik. Antall timer jeg brukte i den tida jeg var redaktør er firesifret. Tanken var å skape en hjemmside som også kunne brukes som en historieside for klubben.

Den gang ei.

Høsten er kommet til Skogveien og Larvik. I hode  og hjerne er det for tiden fullstendig tørke. Ordene og tankene glimrer så absolutt med sitt fravær. Derfor sitter jeg her og lurer på hvorfor det blir sånn noen ganger. Hvordan kan det bli at noen ganger sprudler det og koker over av ideer og morsomme tanker og påfunn. Skrivingen flyter, og tanker og formuleringer popper opp i tide og utide. Særlig om natta kommer tankene. Noen ganger har jeg stått opp og skrevet ned, og det har blitt til noe jeg kan bruke. Andre ganger tenker jeg som så i min slumretilstand midt på natten: Dette skal jeg huske på i morgen tidlig når jeg våkner.

Selvfølgelig blir det aldri noe av den sistnevnte. Alt er fullstendig blåst bort når morgenen kommer.  Lærer gjør jeg heller ikke, for jeg kunne skrevet ned, men det er ikke så enkelt når man deler soverom med en som synes at natta også kan brukes til å sove. Dette har jeg stor forståelse for.

Noe jeg har oppdaget er at jeg blir forholdsvis iderik etter et glass med vin.  Etter to glass vin kan jeg bli reint veltalende og kreativ.

Mange ganger før i tiden fikk jeg den samme effekten da jeg sto og støk trøy. Da arbeidet jeg i skolen, og jeg må smile litt ved tanken på hvor mange bra undervisningstimer som er blitt unnfanget ved strykebrettet. Forklaringen på dette må være at jeg slappet veldig av når jeg strøk klær. Når jeg nå slapper av, våkner ikke den kreative siden, og det er tydelig at jeg nå er i ferd med å gå i dvale og høstmodus sammen med resten av naturen.

Akkurat nå sitter jeg her og ser på regnet som strømmer nedover vindusrutene mine. Samtidig  tenker jeg også på hvor knusktørr jeg kjenner meg. Nå faller det en ganske absurd tanke inn i hodet mitt. Hvis jeg gikk ut i regnet og lot det strømme over meg en stund, slik at jeg ble kliss våt.

Ville da regnet og det vannet jeg fikk på meg fjerne tørken som jeg føler, eller ville jeg bare bli snyten forkjøla?

For en uke siden var det storslått åpning av Larviks nye kulturhus “Bølgen”. Stor festivitas og masse prominente mennesker var til stede og bivånet denne unike historiske begivenheten. Superlativene  haglet, og folk var over seg i ekstase, hvis man skal tro noen herværende journaslister. En flott bygning og et  ganske nødvendig bygg for en god del av byens innvånere, var endelig en realitet. Over 30 år hadde noen ventet, og da kan man skjønne at de var lykkelige.

Imidlertid ble lykken noe kortvarig for de mange. Allerede tirsdag morgen kunne man lese i byens avis “Østlandsposten” at lederen for kulturhuset kom til å slutte i stillingen sin. Det var blitt enighet om dette allerede 1. august, men skulle hemmeligholdes fram til åpning. Årsaken til dette ser ut til å være   at freden og fasaden før åpningen ikke skulle forstyrres. Noen årsåk til at lederen slutter oppgis ikke. Allikevel skinner det gjennom at det er uoverenstemmelser mellom han og styret. Lederen virker lojal, og sier ikke noe om hvorfor han slutter.

Styret og styrelederen sier heller ikke noe. Det er dette jeg synes er svært merkelig, for ikke å si helt uforståelig. Sitter virkelig disse menneskene inne i en kokong og tror, at de kan bruke millioner av Larvikbefolkningens skattepenger uten å gjøre rede for noe som helst til oss skattebetalere. Selv om leder står ansvarlig ovenfor styret, så står styret ansvarlig ovenfor Larviks befolkning. Det er våre skattepenger og arvegods (kraftfondet) som i store trekk er blitt brukt til å bygge “Bølgen”. Styret er ikke noen selskapsklubb som kan skalte og valte som de vil. Meg bekjent er de politikere, valgt til sine verv av folket i Larvik.

Da Tone M. Andersen takket Østlandsposten for støtte  under åpningstalen ble jeg sint. Hva i all verden har Østlandsposten bidratt med i denne sammenheng, bortsett fra å vise en hel masse bilder av en tilsynelatende svært så PR-kåt styreleder under byggeperioden? Jo de har vært positive til prosjektet.

Kanskje en smule usaklig dette her, men jeg blir eitrande sinna når folk stikker unna fakta.  Kom på banen Tone. M Andersen. Når man leser Østlandsposten og ser at folk blir bedt om å uttale seg,  ser  det også som om mange har blitt pålagt munnkurv. Så vidt jeg har erfart i denne byen etter jeg flyttet hit, er ikke dette første gangen. Jeg mener å huske at det var en rådmann, som arbeidet omtrent på samme måten, den gangen jeg flyttet til byen.

Larviks befolkning har krav på informasjon.

I går var jeg ute og traff mennesker.  Skjønner ikke riktig hvorfor jeg føler det sånn, for jeg treffer jo folk hver dag. Allikevel var det annerledes i går. Dagen og hendingene ble en veldig god og positiv opplevelse. Dagen begynte som vanlig med peiskos og kaffekopp sammen med Tor. Deretter kjørte han meg til fysioterapeuten på Larvik sykehus. Sjøl skulle han trene på “Min Kilde”, og avtalen var at jeg skulle gå dit og vente på han der til han var ferdig. Følelsen jeg hadde da jeg gikk til treningsenteret var forventningsfull og spent. Sist jeg var der var i februar. Da måtte jeg gi meg. Siden har jeg ikke vært innom.Da jeg kom innfor døra så jeg bare nye anskikter, og jeg satte meg ned i sofaen og ventet. Jeg skimtet Tor på gåmaskinen- han så meg ikke da jeg kom. Plutselig var de rundt mag , mange kjære kjente fjes. Line, innehaveren var den første som dukket opp. En god velkommen og klem. Seinere kom trener Janne og flere av de jeg trente sammen med. Mange gode, varme klemmer vanket det , og jeg kjenner dem på kinnene ennå. Jeg gleder meg til å begynne der igjen om noen måneder.

Godfølelsen var fremdeles i kroppen da Tor kjørte meg til Hedrum Bygdetun i Kvelde seinere på dagen. Jeg var blitt tilkalt fordi karane på arkivet hadde satt seg fast i arkivprogrammet “ASTA”etter en lang og velfortjent ferie. “ASTA “er en lunefull dame, og erfaringsmessig finner hun på de underligste krumspring hvis man ikke stryker henne med hårene. Besøket i Kvelde var også svært givende, og prolblemene ble løst. Det var godt å se igjen Kolbjørn og noen av karene på slektsgranskingsgruppa.  Jeg gleder meg til å kunne kjøre sjøl igjen slik at jeg kan komme meg  ut på egen hånd igjen.

Jeg er glad i å danse og liker å se på dans. Jeg har med glede sett på “Skal vi danse?” de  sesongene programmet har gått og stort sett kost meg.  Allikevel undrer jeg meg av og til over   programmet .  I dag erklærte så vidt jeg oppfattet  det,  Tor Fløysvik, at det var gale par som måtte danse om igjen og nektet å tippe hvilket par som måtte gå ut. Øynet jeg en liten furten guttunge som ikke fikk vilja si?  Han var indignert over den norske befolknings stemmegiving. Eller kanskje det er mangel på stemmegiving.

Det jeg synes er merkelig er, at vi som ser på TV skal holdes ansvarlig og liksom få kjeft fordi stemmegivingen ikke stemmer overens med dommernes valg. Sjøl gidder jeg ikke stemme. Hvorfor i all verden skal jeg bruke masse penger hver uke på programmer jeg utmerket godt kan leve uten. Jeg lurer på om det ikke er ganske mange andre også som begynner å bli møkka lei disse avstemming og utstemmingsprogammene. Det var bare det jeg ville si. Nå venter ei god seng. God natt:-)

Endelig. For første gang på over et år har jeg i dag  gått tur i Bøkeskauen. Tor kjørte meg bort. Den følelsen jeg får ved å gå der oppe på raet, se på de mektige bøketrærne, og det som skauen ellers inneholder er nesten en berusende opplevelse.

Når jeg etter noen hundre meters gange også kan stoppe opp og skue ut over en blank, småkrusete og glitrende Larviksfjord går det ikke an å be om noe mer. Det er bare så inderlig godt å komme seg ut igjen. Å se sollyset som siles gjennom bøkeløvet, som fremdeles er friskt og grønt, er også en fantastisk opplevelse. Heldig er jeg som kan nyte dette i mange uker framover ennå.  Temperaturen viste 18 grader i skyggen, og en liten bris skapte akkurat det lille suset i trekronene som hører med på skautur.

Grubleren i magentarosa dress.

De finnes i alle regnbuens farger. I tillegg  er de produsert i mange forskjellige  utgaver og fasonger.  Velourdressen er koseplagget som  er elsket av mange, og som blir gjort narr av av trendsettere og stylister. Noe mer usexy skal man leite lenge etter har jeg også lest. Kan nok være enig i det-  tenker jeg da.  Samtidig kommer jeg til den slutningen, at de har nok aldri vært i en situasjon hvor de har trengt noe bekvemt og enkelt å iføre seg. Kanskje de ikke har finni komfortsona si heller -  tenker jeg også.

 -Voldsomt med tankevirksomhet det er her idag, sier den lille skribenten. Det er uvante toner her i gården. Dama har begynt å tenke igjen. Det er ikke bestandig det er det lureste hun finner på.  Best å hanke henne inn igjen før hun legger ut på viddevandring. Jeg har forresten lovet henne at hun skal få lov til å vandre vidder en dag hun blir litt klarere i hodet,  og  jeg tror hun gleder seg til det.

Det aller beste ved velourdressene er at de er så himla lette å få på seg. Ikke klemmer de noe sted, de trekkes lett på når du er avhengig av å bruke tekniske hjepemidler for å få klærne på og av deg. Dessuten så de ganske lekre ut den gangen de ble kjøpt inn.  Fargene er i hvert fall fine ble vi enige om der vi muntert beskuet hverandre da jeg var på rehabiliteringssenteret. Alle var vi mer eller  mindre sidrompa og godhjerta.  Også så mye latter som fulgte i kjølvannet av alle de muntre bemerkningene. Kanskje  blir dette en liten hyllest til en noe utskjelt, men akk så behagelig plagg.

I snart 4 uker har jeg vært omgitt av velourdresser i alskens fasonger og utgaver.  Noen av dem inneholdt små nette kropper og romper og så ganske ok ut. Noen dresser hadde krympet i beina og sluttet litt over anklene og var ikke direkte kledelig. Andre hadde bare helt mistet fasongen sin. Allikevel var dressen der og da,  det beste plagget vi kunne ha på oss. Velourdressen  har gjort et sterkt inntrykk på meg, og jeg sitter her med svært blandede følelser akkuarat nå når det gjelder dette plagget.  Dressen var god å ha da jeg trengte den mest, men du verden - det var godt å finne fram til Olabuksa igjen.

Utsikt fra vinduet mitt den 14. september

Sjølopptattheten blomstrer som aldri før. Lurer på om ikke det  er sjølve urkrafta som regjerer i kroppen min nå. Nå gjelder det bare å komme seg videre, komme seg såpass at jeg kan bli sjølhjulpen igjen. 4 treningsøkter har jeg bak meg i dag, herav 1 time i basseng. I dag har jeg også klart å krykke meg fram i ca 40 minutter. Vi var 3 stykker på turen. En deilig følelse var det da vi kom fram etter en fin, men strevsom tur mellom furuene her på Nordagutu. Svetten rant, og litt grimete var vi nok i fjeset.Vi gikk med museskritt den siste biten. Også var det så himla deilig da vi kom tilbake til senteret og hadde greid det. At turen vi brukte 40 minutter på, sikkert lar seg gjennomføre på 10 minutter av folk i vanlig form betyr lite. En halvtime på ryggen var en deilig og fortjent bonus.

En annen merkelig ting er at jeg har begynt å tro på engler mens jeg er her. Lurer på om ikke en del av dem er utplassert her på Telemark Rehabiliteringssenter, som stedet hvor jeg er heter. Noen arbeider som syke- og hjelpepleiere. De strør om seg med strålende smil og god varm omsorg, også har de tid, sjøl om de absolutt har masser å gjøre. Forresten er nok disse englene utplassert på de fleste behandlingsinstitusjonene i landet. Vanlige folk gidder ikke dette. 

Andre  engler er utplassert i kjøkkentjenesten. I hvert fall her. Her tilbereder de himmelsk mat.  Maten er meget velsmakende, og alt er laget fra bunnen av. Dessuten har de nok god kjennskap til allverdens urter som bidrar til å gi maten det lille ekstra. Det er bare så godt.

Fysioterapeutene har faktisk vinger. Det har jeg sett. Noen av dem har glorie også, og de får oss til å gjøre ting med vonde kroppsdeler som overhodet ikke var mulig for ei uke siden. Et fenomen til, som jeg også mener å ha hatt et lite glimt av, er Skriveengelen. Jeg tror nemlig at det svever en bitte liten skriveengel her et sted. Jeg får liksom ikke helt fatt i henne, men hun er innom meg av og til og stryker meg over kinnet. Jeg kan ikke se henne, bare føle. Håpet er at hun stryker og smeiker meg slik at skrivelysten kommer tilbake en vakker dag. Undringens kraft har også vært her. Den dukket opp av og til i skogen i dag. Sansene er med andre ord på vei tilbake. Det er godt det.

Endelig begynner jeg å føle at det er litt liv i jenta igjen, og jeg føler at jeg har hodet over vannet omtrent som disse to badekarane fra 1930 åra. 

Nå har jeg bokstavelig talt krøkka meg fram, sjelven i beina og kroppen grunnet  all for lav blodprosent etter operasjonen. Forholdsvis mye annet plunder og heft har blitt meg til gode i løpet av de siste 14 dagene. Stiv og forholdsvis ufør i resten av kroppens lemmer og skrog har jeg også vært. Det har ikke vært godt å være meg ei stund nå om jeg kan si det sånn. Jeg har ikke orket å skrive engang. For det trengs overskudd til å skrive har jeg funnet ut. Den 3. september skrev jeg det som kommer nå, men jeg fikk aldri lagt det ut.

Overskriften var Kjeder meg. Det er ikke ofte dette inntreffer, men akkuarat nå tror jeg at det er det jeg gjør. Jeg sitter på rommet mitt på Telemark Rehabiliteringssenter og har en deilig utsikt over Nordagutu og skimter en liten bil av stillerennende Saua. Saua er elva som har gitt navnet til kommunen Sauherad. Sauherad er i Telemark. Et sted  som har dette navnet kan bare ligge i Telemark.  Nå har jeg akkurat brukt ganske lang tid på å finne ut hvor navnet Saua har sin opprinnelse. Jeg fikk greie på mye, men ikke det jeg var ute etter.  Ble glad da jeg fant det lokale historielagets hjemmeside, men den var under oppbygging. På bordet foran meg ser jeg rett inn i …… Hva jeg så rett inn i husker jeg ikke nå.

Jeg er akkurat litt for dårlig til å gå ned i fellesskapet og være sosial, men som det heter “Du skal få en dag i morra”

Som sagt og skrevet, var dette for en uke siden, og jeg orket ikke engang å gjøre det ferdig  for å legge det ut.  I dag har jeg gjennomført fire treningsøkter. Været er varmt og fantastisk, og jeg kjenner at mot og kraft kommer sakte tilbake. Ikke minst kan jeg gå igjen. Riktignok med krykker, og det gjør ikke vondt, og  jeg klarer også å gå ganske raskt. Nå gleder jeg meg til tida jeg har foran meg.  Konsentrasjonsevnen er også i ferd med å komme tilbake. Det jeg også håper på er å komme igang med skrivinga mi igjen. Den har jeg sannelig savna.

Som jeg har sagt og skrevet tidligere er motoet mitt ” En hver reise begynner med det første skritt.” Nå legger jeg ut på en ny reise. Det skal blir morsomt å se hvor veien går denne gangen. Jeg kjenner nysgjerrigheten komme også, og jeg er nok på bedringens vei denne gangen. Jeg tror jeg følger den en stund.

For en tid tilbake så jeg en reklame for vann. For riktig gammelt vann. For vann som hadde gjemt seg bort langt ned i fjellet og bare vært der i tusener av år. Vannet hadde vært der helt for seg sjøl  uten at noen visste om det og hadde oppdaget det.  Dette vannet var som sagt svært gammelt,  og derfor inneholder vannet   mye som var veldig bra for de kroppene som drikker dette vannet. Det er  så bra at den som drikker det kan bli friskere, gladere, bedre og allslags gode ting. Her lurer jeg litt på bedre enn hva.  At vannet kostet en hel liten formue for en flaske er bare en selvfølgelighet.  Det er så selvfølgelig at andre ikke må komme på den tanken at vedkommende som selger det har i tankene å bli rik på dette vannet. Han har bare funnet noe som er til vederkvegelse for folket.

Lenge har jeg grublet og tenkt litt på fenomenet vann. Det jeg har tenkt veldig mye på er, at jeg tror at det er en konstant mengde med vann på jorda. En annen ting jeg også tenker er at alt dette vannet burde vel være sånn noenlunde like gammelt. Det er vel bare det at vannet har oppholdt seg på forskjellige steder til forskjellige tider som er forskjellen. Det er derfor det blir forskjell på vann – kanskje.