Dialogøvelse.

-Du må øve deg på å skrive dialoger.

-Åffer det?

-Jo, når du skriver så er det stort sett ett menneske tankene kommer fra i det du skriver. Da blir det monolog, og det blir ofte litt kjedelig.

-Men det kommer jo fra mitt hode alt sammen.

-Folk som skriver bruker som regel bare ett hode. Derfor må du prøve å få inn flere personer med sin egen personlighet slik at det blir mer svung over det du skriver.

-Hvorfor må jeg ha svung da?

-Fordi jeg regner med at du ønsker at noen skal lese det du skriver, dumma.

-Du har ikke noe med å kalle meg dum. Dum kan du være sjøl når du blander deg inn på denne måten.

-Jeg prøvde bare å gi deg et godt råd jeg, men bare hold på med ditt du.

Hun blir sittende, og ansiktet blir fylt av tanker. Det er så lett å se når hun tenker. Ansiktet blir  fylt med tankene også på utsiden.

Røde raske rablerier.

 

Hva kommer det for ut av rødt da mon tro. Røde lepper som blir fristende budt fram til noen som kunne tenke seg å kysse dem.

Rødt livgivende blod som renner gjennom årene og sørger for at det er liv i oss.

Røde telefonbokser som det var vanlig å telefonere fra den gangen det ikke var mobiltelefoner. De var kjekke å ha.

For ikke å snakke om brannbiler, de var og er røde.  Også så fort som de kjørte. Det var og er mange små som ønsker å bli brannfolk.

En rød Ferrari kommer kjørende i en ganske høy hastighet bort til meg.  Bildet av baklokket på en gammel Saab får illustrere her. Inni i den sitter en ganske kjekk fyr og spør om den skjønne jomfru vil  bli med på en liten luftetur. Dette må jo være et minne fra ganske lang tid  tilbake som dukket opp her. Skjønner ikke helt at jeg har kjent noen med rød Ferrari. Det nærmeste jeg har kommet italienere og biler var da venninna mi og jeg haiket fra Oslo til Tønsberg en gang på 1960 tallet  og fikk sitte på med to italienere i en Fiat 500. Det var trangt det.

Kjærlighet  er også rødt, og noen ganger ser vi rødt fordi vi er sinte- på en noen eller alle. Roser er røde skrev vi i minnebøkene da vi var barn. Visst er de det. Lurer litt på hvorfor det var det røde rosenes farge som er symbolet på roser.  Tror nok jeg må finne fram et rødt rosebilde som avslutning. 🙂

Gule grublerier

 

 

Gult er energi, gult er sollys og varme. Nå skulle det fosset ut masse gode setninger om gult, og hva denne primærfargen gjør med meg. Litt merkelig dette her, for jeg kjenner jeg er ute av trening med tanke på å skrive. Det har vært lite skriving de siste årene, og sannelig må dette holdes ved like akkurat som andre ferdigheter.

Det samme gjelder i høyeste grad det fysiske vedlikeholdet. Nå skal jeg bevege meg litt mere hver dag. Det skal ikke mye til for å doble den innsatsen. Pusten min er elendig, og jeg orker svært lite. Gult gir meg utholdenhet føler jeg nå. Det må jo være noe med gult som setter i gang denne tankerekka. Gult får meg også til å ønske å ominnrede hele rommet mitt. Jeg vil flytte skrivebordet mitt slik at jeg kan se ut vinduet. I Skogveien inspirerte utsikten meg, og det kan den gjøre her også. Akkurat her ser jeg bare skjerm og vegg, og det er lite inspirerende.

Det er ca fjorten dager siden jeg skrev linjene foran. Nå har jeg kommet i gang med å gå. Bare litt, men alt hjelper. To dager  etter hverandre, og jeg føler at nå får jeg det til. Det må gjøres med en gang jeg står opp, og det er deilig etter hvert. Jeg har et mål med dette. Det er å bli like glad i å gå som jeg en gang var. Jeg har ennå ikke flyttet skrivebordet, for det medfører ominnredning av hele rommet, og det er ikke så lite.  Det står på sommerplanen min eller tidlig høst.

Jeg ønsker Øyvind Riise Jensen tilbake som ordfører i Larvik.

Hvorfor jeg skriver dette er jeg ikke helt sikker på. Det bare kommer mange tanker inne i hodet mitt om denne fargerike karen. De  siste tre årene har det vært sånn. Jeg må bare si at jeg savner han så inderlig i Larvikspolitikken.  Det var en mer optimistisk tone i byen da han var ordfører.  Sjøl er jeg ikke høyrepolitiker, og har aldri vært medlem i Høyre heller. Øyvind  Riise Jensen minner meg veldig om Svein Harding Hansen, den store i dobbeltforstand  Nøtterøyordføreren, som dessverre døde da han skulle pensjonere seg.

Det er spørsmål som dukker opp  i denne forbindelsen.

1.Hvordan kan Larviks lokalavis Østlandsposten klare å tie Øyvind Riise Jensen i hjel – år etter år?

2. Hvordan kan Larvik Høyre ha råd til å ikke bruke denne politikeren?

Det var bare det jeg hadde lyst til å si akkurat nå.