Bare en bagatell.

Det hele varte bare i noen minutter – kanskje fem. Som sagt bare en bagatell, men den gjorde et dypt inntrykk.

For en liten stund siden åpnet jeg verandadøra for å slippe noe av den deilige høstlufta inn i huset vårt. I dag er den også ganske varm. På gulvet på verandaen fikk jeg øye på en våt pjuskete humle som dro beina møysommelig etter seg. Litt vemodig tenkte jeg – at nå er nok “sommeren” over for deg – nå går du nok dine siste skritt.

En plutselig innskytelse fikk meg til å hente et  ark slik at jeg kunne la den krype opp på dette. Deretter var tanken var å plassere humla i sola på rekkverket på verandaen, for at denne siste stunden kunne bli varm og god.

Etter at humla var plassert på rekkverket satt den dørgende stille i ca ett minutt tenker jeg, og jeg innbilte meg at den satt og nøt varmen. Kroppen tørket opp og fikk tilbake litt av glansen sin. Humla ble klart gul og sort igjen, og sakte begynte den å bevege beina liksom litt prøvende. Den løftet ett bein av gangen, og det ble høyere løft for hver gang. Deretter kom turen til  vingene,  liksom for å teste om de fungerte- noe de gjorde. Humla gned vingene mot hverandre noen ganger. Først prøvde den sakte og forsiktig, deretter svært raskt. Den så faktisk ut som  om den gjorde seg klar for å fly. Plutselig  løftet den bakkroppen litt opp, sendte ut en ganske stor ladning med noe som så ut som klart vann, tok av og fløy ut i det gode varme solværet vi har i dag. Kanskje gav jeg den bare noen timers utsettelse på det uungåelige, men for meg ble en bagatell en god opplevelse.